Raymonds siste oppgjør: – Det er jo jævla alvorlig

---

NYHETSINTERVJUET

Denne uka takket Raymond Johansen for seg som Oslos byrådsleder etter 8 år.

Han gir seg nå som politiker, og tar over som generalsekretær i Norsk Folkehjelp på nyåret

---

Etter valget styrer Arbeiderpartiet nå bare to av de 25 største byene, Tromsø og Arendal. Resten av byene tapte dere. Hva skjer?

– Det er jo jævlig alvorlig. Det er jo i byer folk flest bor. Jeg skal være litt forsiktig med hva jeg sier. Å skylde på andre er bare patetisk. Men det er rett og slett fordi velgerne i de store byene ikke ser på Arbeiderpartiet som det beste redskapet for å løse deres hverdagsproblemer.

– Åpenbart er noe av forklaringen at det er vanskelig å styre under en krise. Folk er opptatt av sine hverdagsproblemer, med økte renteutgifter, matvarepriser og strømpriser. Hvis du ser på lønnsveksten i Norge de siste 20 årene har de som tjener millioner hatt enorm lønnsvekst, mens de som tjener minst i realiteten ikke hatt noen lønnsøkning. De er jo selvfølgelig preget av at de opplever og føler at politikken og politikerne ikke hjelper dem nok med deres hverdagsproblemer.

[ Jørn Eggum er gullsmeden fra Bergens vestkant som endte opp som en av Norges mektigste menn (+) ]

Er det ikke nettopp kjernen at hva Arbeiderpartiet faktisk skal være?

– Jo. Det er det. Men en del av de tingene kan ikke politikken gjøre noe med. Som matvareprisene. Eller rentepolitikken. Så det er utrolig krevende. Vi lever jo også i en tid hvor krisene står i kø. Det er krig i Ukraina, det er krig i Midtøsten, det er klimakrise og vi har hatt en pandemi. Da er det lett å miste litt troa på fremtiden og kjenne på litt håpløshet. Da må Arbeiderpartiet hele tiden være et redskap for å løse problemene folk opplever at de har. Akkurat nå klarer vi rett og slett ikke svare på folks forventninger om fortsatt økt velstand og økonomisk framgang.

Siden 2017 har skandalene kommet på løpende bånd i Arbeiderpartiet: Seksuell trakassering, pendlerboliger, reiseregninger og habilitetssaker. Hvor mye har det hatt å si for Aps fall?

– Når det kommer så mange saker over tid må det ha hatt noe å si. Å tro noe annet er naivt. Å forvalte folks tillit er noe av det skjøreste du gjør. Tillit er noe du må gjøre deg fortjent til, og det kan forsvinne ekstremt fort. Jeg tror mange av de som sliter aller mest nå kjenner på at noen har privilegier de selv ikke har. Det forsterker utfordringene til Arbeiderpartiet. At vi har hatt de krisene er krevende. Utenomsportslig aktivitet er krevende.

Hvis folk ikke lenger stoler på at Arbeiderpartiets folk står opp om morgenen for å gjøre deres liv bedre, da er vel Arbeiderpartiet i alvorlig trøbbel?

– Politikken er i alvorlig trøbbel. Vi får se hva som skjer i Høyre nå framover. Vi må erkjenne at vi har gjort et dårlig valg. Det skal man ha en skikkelig gjennomgang av nå, som skal komme ut i en klar strategi og nøye plan.

Er det krise?

– Det blir et litt sånn komiske-Ali spørsmål. Det er ikke krise å sitte i regjering. Valget var altfor dårlig. Det er litt psykologi i hvordan man snakker om det. Litt lek med ord. Men for et gammelt 35-prosents parti er det selvsagt dramatisk om vi skulle havne under 20 prosent.

La oss ta noen skritt tilbake i tid. Før du ble Aps byrådslederkandidat i 2015 var du partisekretær. De fleste hadde trodd at Libe Rieber Mohn skulle bli Aps byrådslederkandidat, men så meldte du deg plutselig på. Hva skjedde?

– Jeg fikk spørsmål om å stille som byrådslederkandidat. Jeg er jo fra denne byen, og har sterke følelser for Oslo. Jeg hadde sittet 6 år som partisekretær, og takket ja. Det jo ikke til å legge skjul på at det var en del diskusjoner, men de deltok ikke jeg så mye i. Det eneste jeg egentlig gjorde var å stille meg til disposisjon for å bli byrådslederkandidat. En del ville også at jeg skulle skape ro i Oslo Ap.

Det er sikkert ikke alle som husker det, men det var veldig mye bråk i Oslo Ap på den tida. Hvordan vil du beskrive det?

– Oslo Ap var en organisasjon der det var ganske stor avstand mellom rådhuset og andre deler av partiorganisasjonen. Og det var en del personmotsetninger. Men det var nok litt overdrevet når det ble sagt at det alltid var bråk i Oslo Ap. Jeg har egentlig ikke opplevd så mye av det. Makt betyr jo veldig mye. Når vi kunne overta byen igjen etter 19 år ble det mer ro, entusiasme og glede.

[ Det er stor forskjell på folk. Det vil ikke Jonas Bals ha noe av (+) ]

Noe av det første du gjorde etter at dere vant valget i 2015 var å forsøke å endre navnet på byrådet til «byregjeringen» og byrådslederen til «byregjeringssjef». Det gikk ikke så bra?

– Det var dårlig politisk håndverk fra min side. Jeg trodde forslaget var mer modent enn det var. Jeg mente Oslo hadde et demokratisk underskudd, hvor politikerne kunne drive nærmest i det skjulte fordi det ikke var noen interesse rundt det. Men Oslo kommune har kjempestore budsjetter, og jeg ville forklare hva vi driver med. Særlig etter alle årene med Fabian trodde alle at makta lå hos ordføreren. Noe den overhodet ikke gjør. Vi har et parlamentarisk system, og driver på samme måte som en regjering. Men jeg burde ha avklart det med Høyre og Venstre. I stedet ble det en anledning til å drite meg ut.

Etter valget i 2015 måtte du gjøre noe omtrent ingen Ap-politikere hadde gjort før deg, nemlig samarbeide med MDG. Hvordan var de forhandlingene?

– Det handler om å bli kjent og det handler om tillit. Vi er jo et gammelt industriparti som skulle møte kulturen til unge, idealistiske, urbane, grønne mennesker. Det eneste jeg var ganske knallhard på med en gang var at det var vår modell for eiendomsskatt som skulle legges til grunn. Jeg opplevde at vi hadde en veldig fint tone. Mot slutten, da vi skulle fordele posisjoner, opplevde jeg Lan Marie Berg som ganske knallhard. Da fikk jeg veldig stor respekt for henne.

Nedgangen til Oslo Ap har jo vart en stund. I 2019 fikk dere juling fra deres egne kjernevelgere i ytre by. Mange av dem gikk til bompengepartiet. Hvorfor det?

– Det å sette opp masse nye bomstasjoner i juni før et valg er jo egentlig helt vilt. Det skapte mye følelser og et veldig sinne. Vi har jo hatt bompenger i Oslo i over 30 år, men det har egentlig aldri vært særlig konflikt rundt det. Folk har sett at vi har brukt pengene på å bygge tunneler og veier, og at kollektivtrafikken ble bedre. MDG hadde også en veldig radikal argumentasjon rundt bompenger.

---

Raymond Johansen (62)

Satt som Oslos byrådsleder i 8 år. Denne uka gikk han av etter å ha tapt valget i høst.

Tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, statssekretær i Utenriksdepartementet, generalsekretær i Flyktninghjelpen og avdelingsdirektør i Norad.

Neste år begynner han som generalsekretær i norsk folkehjelp

---

Det hjalp kanskje ikke?

– Det var veldig krevende. Det gikk rett inn i våre kjernegrupper og store innvandrergrupper. Samarbeidet med MDG, som jeg har syntes har vært veldig verdifullt og viktig, har jo vært problematisk for en del av våre kjernevelgere. Det at man har gått inn i spørsmål som handler om hva hvert enkelt individ gjør, som hva du spiser eller hvordan du beveger deg rundt, har gitt en del folk følelsen av å bli tråkka på.

Det har blitt polarisert?

– Det har blitt veldig polarisert. Det vi glemmer oppi det hele er at det Arbeiderpartiet jeg overtok i 2015 var et veldig grønt Arbeiderparti. Det er faktisk en del av Aps grønne politikk som jeg har moderert, som bilfritt sentrum og utslippsfrie soner. En av foregangspersonene for et grønt Ap i Oslo var jo faktisk Jan Bøhler. Da han dukket opp med Trygve Slagsvold Vedum i bil i Oslo sentrum var for meg et av livets store paradokser.

Er det den grønne politikken som har ført til at Ap har mistet så mange kjernevelgere i ytre by?

– Det er mer komplisert enn det. Men et poeng er at velferdspolitikken er blitt avpolitisert, mens saker om parkeringsplasser, sykkelveier og identitetspolitikk er blitt politikk. Når vi snakker om full barnehagedekning, gratis aktivitetsskole, bygge flere idrettsbaner, havner det plutselig i kategorien «det skulle bare mangle». Det har ikke like mye å si for hva folk stemmer som identitetspolitikken. Dette sliter hele venstresida med. Vi må i større grad ta eierskap til velferdspolitikken.

Du ledet Oslo gjennom hele pandemien. Når du vet det du vet i dag, er det noe du burde gjort annerledes?

– Her skal jeg være forsiktig for å ikke høres arrogant ut. I starten hadde vi ikke noe valg. Vi visste ikke om smitten var farlig for barn. Foreldre hadde allerede begynt med å ta barna ut av skolene og barnehagen. Etter hvert endret vi jo retorikken, og jeg ble en tydelig talsmann for byen vår, blant annet for å stoppe importsmitten så vi kunne slippe litt opp. Jeg tok også kampen for flere vaksiner til Oslo. Så når jeg ser i bakspeilet vet jeg ikke om jeg ville gjort noe annerledes.

[ Da Taliban kom til makten måtte Qudsia og Farhad flykte for livet (+) ]

– Du kan helt sikkert se på enkeltbeslutninger og spørre deg om de var godt nok fundert eller ikke. Jeg ser jo at Helsedirektoratet ble veldig mektige, blant annet rundt dette med å stenge skoler. Hva hadde det egentlig å si for ting som ensomhet, isolasjon og læring? Det er jo annerledes for barn som bor i store familier i en liten leilighet enn de med store hus og hager. Og to foreldre med høy akademisk utdanning. Hele dynamikken rundt pandemien har nok bidratt til å forsterke klasseskillene. Det er jo sånn i politikken at en del av virkningene av det du gjør ser du ikke før om en stund. Som hva pandemien betød for ting som ungdomskriminalitet eller unges psykiske helse.

Nå gir du deg som lokalpolitiker, og skal bli generalsekretær i folkehjelpa. Det internasjonale engasjementet ble aldri borte i årene som byrådsleder?

– Det internasjonale engasjementet har jeg hatt med meg helt siden jeg begynte å dra på interrail som 16-åring. Og siden jeg jobbet som rørlegger i Armenia i 1988. Firmaet jeg jobbet for vant anbudet for å bygge et sykehus etter jordskjelvet. Jeg har vært i 101 land. Så jeg har alltid hatt et internasjonalt engasjement. Det mange ikke skjønner er at internasjonal politikk har stor betydning for våre liv her hjemme. Her i Oslo har vi folk fra hele verden. Hva som skjer i Palestina har enorm betydning for mange av dem. Mange er mer opptatt av hva som skjer med Imran Kahn i Pakistan enn hva som skjer med meg eller Jonas. Ting som skjer i andre land påvirker ting som matvareprisene og rentene her i Norge.

Som vi var inne på var det mye uro i Arbeiderpartiet da du tok over i 2015. Det er en del intern uro i folkehjelpa også. Hvordan ser du på det?

– Jeg veit ikke nok om de tingene. Norsk Folkehjelp er en stor og viktig organisasjon. Jeg har ikke noe behov for å karakterisere noen der. Jeg gleder meg til å jobbe med det som virker som en kompetent og fin gjeng.

Målingene viste at du var en langt mer populær byrådsleder enn Arbeiderpartiet var et populært parti. Kommer du til å savne å være «hele Oslos Raymond»?

– Jeg har trivdes veldig godt i denne jobben. Jeg har trivdes veldig godt sammen med mine folk, altså Oslos befolkning. Men rent privat kjenner jeg at det skal bli helt greit å kunne gå på et kjøpesenter uten å måtte stoppe og snakke med alt mulig av folk om alt mulig. Dette har vært et fantastisk kapittel i mitt liv. Jeg har lært mye. Jeg har fått brukt meg selv, og jeg har fått være med å bygge ting. Jeg har vært med på å forandre Oslo. Jeg kommer sikkert til å savne det, men jeg er skrudd sammen sånn at jeg alltid tenker på neste oppgave.

Helt ærlig: Hvor lei er du at folk roper til deg at du må måke sjøl?

– Det er litt artig at så mange husker det. Jeg syntes bare det er hyggelig. Jeg tror folk må måke mer sjøl i årene som kommer, for det vil bli mer styrtregn og styrtsnø. Snøen som laver ned kommer jo aldri ferdig måka, så da er folk nødt til å tråkke til litt sjøl. Egentlig står det ordspråket seg veldig godt. Kanskje det også gjelder andre ting i livet enn bare snø?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen