Maktgenerasjon Utøya

22. juli for 12 år siden ble Arbeiderpartiets regjeringskontor og AUFs sommerleir utsatt for det verste terrorangrepet i Norges historie siden andre verdenskrig. 8 mennesker ble drept i bombeangrepet i regjeringskvartalet, og 69 – for det meste ungdommer – ble drept på Utøya. Det var 564 personer på øya den dagen.

På Stortinget i dag sitter seks representanter fra Arbeiderpartiet som overlevde terrorangrepet på Utøya i 2011. To Utøya-overlevende er statsråder i Støres-regjering og nestledere i partiet.

Men en fersk studie viser at mange av dem som overlevde Utøya, ikke lenger er politisk aktive. En av fire sier at de har trukket seg tilbake fra politikken, eller den offentlige debatten, ifølge studien fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

[ Sinnet etter 22. juli: – Rommet har vært svært begrenset  ]

Noen av de overlevende forteller at de har drevet med selvsensur. De har latt være å delta i paneldebatter og det offentlige ordskiftet for å skåne seg og familien for hets og trusler. Noen trakk seg fra lederverv fordi de ikke klarte tanken på å ha ansvaret for en potensiell dødsfare mot 16- og 17-åringer. De valgte andre jobber, og lot være å snakke om 22. juli.

Forskerne bak studien påpeker at hets og trusler som rettes mot unge politikere ikke bare er en byrde for dem som utsettes for det, men også et demokratisk problem.

Noen av de overlevende forteller derimot at truslene og hetsen har gjort dem mer robuste og motiverte til å fortsette i politikken.

Dagsavisen har snakket med fire Utøya-overlevende som har klatret til topps i Arbeiderpartiet: kunnskapsminister og nestleder Tonje Brenna, næringsminister og nestleder Jan Christian Vestre, stortingsrepresentant og tidligere nestleder i Oslo Ap Kamzy Gunaratnam og stortingsrepresentant og utenrikspolitisk talsperson Åsmund Aukrust.

Tonje Brenna

Kunnskapsminister og nestleder i Arbeiderpartiet. 35 år i dag, 23 år da hun var på Utøya i 2011.

– Hvorfor tror du at du valgte, eller orket, å bli i politikken, når mange som overlevde Utøya ikke gjorde det?

– Jeg har jo i perioder vært i tvil om jeg har orket. Hver gang har jeg kommet fram til at ønsket om å ikke la terroristen vinne er så sterkt, at det i seg selv gir næring til å fortsette. Jeg finner av og til litt ekstra motivasjon i at nettopp på grunn av terror, er det viktig å ikke gi seg.

– Hva er betydningen av å ha politikere fra Utøya-generasjonen i politiske toppverv i dag?

– Det ene er at det er et terrorangrep som preger en hel generasjon politikere uavhengig av om de var i regjeringskvartalet eller på Utøya den dagen. Også de andre ungdomspartiene følte seg nær hendelsen. Det er et generasjonsperspektiv som er dominerende for oss som var politisk aktive på den tiden.

Brenna påpeker samtidig at de som var der og overlevde, og var med i partiet etterpå, har med seg en erfaring som mange ikke har.

[ Han behandlet 22. juli-pasientene  ]

– Terrorangrepet på Utøya tok livet av 69 mennesker på AUFs sommerleir. Hva har Arbeiderpartiet mistet som følge av det den dag i dag? Hvordan merkes det?

– Vi mistet unge og engasjerte mennesker, og mange av dem ville sannsynligvis brukt livet sitt i politikken. Hver og en av dem som mennesker er store tap. Men det er også et tap for AUF, Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen at de ikke er med videre. Jo eldre jeg blir, jo oftere tenker jeg på dem.

– Nå når Lubna Jaffery ble kultur- og likestillingsminister, så tenkte jeg på Tore Eikeland som ble drept på Utøya. Han var leder i AUF i Hordaland. Han hadde nok sendt en i overkant viktig, stolt og glad SMS til Lubna, og også påpekt hva hun ikke måtte gjøre som statsråd. Det var en typisk drøy vittighet han kunne ha funnet på. Sånne ting tenker jeg på etter hvert som jeg blir eldre.

– Når jeg er på partimøter og møter i regjeringssamarbeidet, så tenker jeg på at det kanskje hadde sittet flere jeg var sammen med i AUF rundt bordet i dag sammen med meg, hvis det ikke var for at de ble drept. Det er veldig trist, samtidig som det også er veldig fint å fortsatt ha så sterke minner om dem. Jeg tenker ofte på hvordan det kunne ha vært. Det er klart det bare er tankespinn, men av og til kan jeg smile og forestille meg hva hun eller han hadde gjort i den situasjonen.

[ – De første ungdommene jeg møtte spurte meg om jeg var snill eller slem ]

– Mange Utøya-overlevende har opplevd hets og trusler i etterkant, og i lang tid. Har du, og opplever du fortsatt hets som Utøya-overlevende? Hvordan har det påvirket deg?

– Det var en del av det de første årene etter angrepet. Det synes jeg var ubehagelig. På sett og vis så føles det som en dobbeltstraff. Det fortsatte å komme opp igjen og opp igjen, uansett hva det politiske tema jeg diskuterte var. Om det var bompenger eller inntaksordningen til videregående opplæring, så var det fortsatt noen som mente at jeg burde ha blitt drept på Utøya. Men jeg synes at det er litt befriende at det er mer åpenhet om det nå. Det er ikke fint å vite at andre har opplevd det samme, men det fint at det er lov å snakke om det.

– Samtidig tror jeg også at jeg har vært heldigere enn mange andre, selv om det i perioder har vært en del for meg også. Siden angrepet 22. juli, har jeg hele veien hatt politiske posisjoner med et tungt apparat rundt meg. Jeg tror det har vært veldig mye vanskeligere for de som var 16–18 år, og kom hjem til en liten by der det ikke var et sånt apparat rundt dem, eller folk som forsto hva de hadde opplevd.

– Har du savnet noe i den politiske og offentlige samtalen om 22. juli, og i så fall hva?

– Jeg savnet veldig i ti år at det var fullt ut mulig og lov å snakke om at det var et politisk angrep. Jeg savnet tydelighet fra høyresida på at de skulle være med på å sette opp noen gjerdestolper i debatten. Jeg savna at de sa at en del utsagn i lys av terroren får en annen valør. Det savnet jeg lenge.

Men Brenna mener at etter ti år, så løsnet det litt. Hun tror den aller viktigste årsaken var at de overlevende faktisk turte å si det litt mer som det var. Samtidig savnet hun også store deler av venstresida i debatten og oppgjøret med 22. juli. Hun forteller om en samtale hun hadde med en SV-politiker etter ti år.

– De turte ikke delta i debatten, fordi de var redd for å tråkke oss på tærne, mens jeg følte at vi ventet på at de skulle stå sammen med oss. Det var en lettelse at det løste seg. Og kanskje er det også naturlig at det tar litt tid å finne fram til hverandre.

– Samtidig føler jeg at det er et aspekt som mangler i debatten om 22. juli, og som jeg håper kan få mer oppmerksomhet. Det er historiene om de ødelagte livene. Alle de som kom tilbake fra terrorangrepet, og som ikke klarte å fullføre ungdomsskolen, videregående eller komme seg i jobb. Det er også en del av 22. juli, og det har ikke fått den oppmerksomheten det fortjener. De finnes jo de og.

– Samtidig er du en del av «solskinnshistoriene», om demokratiet som slår tilbake. Er det vanskelig for deg å snakke om seieren, når du vet at det også er mange som fortsatt sliter?

– Nei, det er ikke vanskelig. Det er viktig å minne om at ingen blir hyggeligere eller likere av å ha det vondt. Hvis du var 17 år da du ble utsatt for et terrorangrep, og fikk store fysiske skader og ikke kom deg helt på beina igjen, så kan avstanden til meg og Jan Christian bli veldig stor. Samtidig håper jeg og tror jeg at vi alle unner hverandre godt og forstår at det er flaks og uflaks, og tilfeldigheter som gjorde at det ble som det ble. Jeg er ikke representativ, og det vet jeg veldig godt.

– Vi som overlevende er blitt omtalt som én gruppe i veldig mange år. Vi var nesten 600 ulike mennesker, med 600 ulike behov, personligheter og fortellinger. Vi er like forskjellige som alle andre.

[ Etter at terroristen nesten stjal Prableen Kaurs liv 22. juli, ble følelsene tåkete. Men plutselig en dag våknet sinnet hun hadde båret på (+) ]

---

Rapporten «I Wish You Had Died on Utøya»

• Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har intervjuet de overlevende i flere omganger siden terrorangrepet, sist i 2020. Den ferske studien «I Wish You Had Died on Utøya» Terrorist Attack Survivors’ Personal Experiences with Hate Speech and Threats – ble lagt fram i juni i år.
• Mange av funnene i studien tegner det samme bildet som tidligere studier har gjort, og som overlevende selv har fortalt om.
• En tredjedel av de overlevende forteller at de har opplevd hatmeldinger og eller trusler. Fremmede har skrevet til dem på sosiale medier, e-post og i brevform. De har ringt, eller konfrontert dem ute blant folk. Trusler på meldinger mange av dem ikke turte å vise til foreldrene sine, i frykt for at de rett og slett ikke ville takle det.
• De har fått dødstrusler. Fremmede har sagt at de skulle ønske at de hadde dødd på Utøya, at disse fremmede støtter terroristen, og at de overlevende er landssvikere. De er blitt fortalt at de finner på ting for å få sympati og oppmerksomhet, og at angrepet bare er en konspirasjonsteori.
• Mange satt lenge igjen med frykt, sinne og noen trakk seg unna det sosiale, offentligheten og politikken.
• Mareritt om terroristen om natta, frykt for et nytt angrep rettet mot Arbeiderpartiet eller AUF, hemmelig nummer og adresse er blant det noen av de overlevende forteller om i studien.

Kilde: NKVTS

---

Jan Christian Vestre

Næringsminister og nestleder i Arbeiderpartiet. 36 år i dag, 24 år da han var på Utøya i 2011.

– Hvorfor tror du at du valgte, eller orket, å bli i politikken, når mange som overlevde Utøya ikke gjorde det?

– Folk er jo så forskjellige. For noen forstår jeg veldig godt at det ikke var mulig å se for seg et videre politisk engasjement. Vennene våre ble drept for nettopp det. For min del var det veldig viktig å komme tilbake til politikken og hverdagen så fort som mulig. Jeg tenkte mest på valgkampen i 2011, og på å være med på å gjenoppbygge Utøya. Det var terapi for meg. Terroristen skulle ikke vinne, vi skulle ta demokratiet tilbake. Det ble en sterk drivkraft for meg, og jeg følte at det ga mening. For andre ga det mening å gi seg. Så har du også alle de andre som kanskje plasserer seg midt imellom de to stedene.

Vestre husker tilbake til da de ble evakuert fra Utøya til Sundvolden hotell.

– Det var mange av oss som var redde for nye angrep, og som var i gang med å slette alle digitale spor til AUF og Arbeiderpartiet. De var redde for at noen fortsatt jaktet på oss på grunn av det politiske ståstedet vi hadde. Jeg er ganske sikker på at det er en del som ikke orket å stå i det.

Han beskriver det som at lufta gikk ut av dem.

– Alle de begravelsene og minneordene. Det har gjort noe med hele vår politiske bevegelse.

Som 36-åring er han klar på at det alltid vil være et før og etter.

– Man sier at tiden leger alle sår, men det tror jeg ikke helt på. Ikke på et personlig plan, og ikke for Norge. Vi mista litt av uskylden vår den dagen, og jeg er fortsatt litt skuffa.

Han synes Norge gikk fra rosetog, til et hardere debattklima.

– Vi ser hvor mange ekstreme krefter som er på fremmarsj rundt oss. Politikere med verv sier ting man ikke kunne finne på å si for 15 år siden. Det gjør meg ganske trist, sier han.

[ «Husker du rosetogene etter 22. juli 2011? Det gjør ikke jeg» ]

– Hva er betydningen av å ha politikere fra Utøya-generasjonen i politiske toppverv i dag?

– Gjerningsmannen ville strupe rekruttering til Arbeiderpartiet. Han ville hindre det største partiet i å utøve politikken som velgerne har gitt oss mandat til. Flere fra Utøya-generasjonen har ledende politiske verv i dag. Det viser at demokratiet har seiret.

– Men det er også sårt. Både Tonje og jeg så på hverandre den dagen vi sto på Slottsplassen med en klump i halsen. Vi visste at det kunne vært noen andre. Vi mistet så altfor mange den dagen. Det er også bittert. Vi er takknemlige og ydmyke for de oppgavene vi har fått som statsråder, men det er mange vi skulle hatt i ulike deler av politikken i dag, som vi aldri vi fikk ha med oss videre. Det kommer alltid til å være sårt og bittert.

Vestre svarer verken ja eller nei på om han har opplevd trusler og hets i etterkant. Han understreker at de fleste han har møtt på sin vei har vært hyggelige og positive. Han er imidlertid tydelig på at hets og trusler er et alvorlig demokratisk problem, som han mener alle har et ansvar for å forebygge.

[ Stoltenberg: – Det går en linje fra Utøya til Ukraina ]

– Har du savnet noe i den politiske og offentlige samtalen om 22. juli, og i så fall hva?

– Jeg har kjent på skuffelsen over at den offentlige debatten ikke ble så mye bedre. Snarere tvert imot så har debattklimaet blitt verre. Det har skuffet og overrasket meg.

Han tror det skyldes at samfunnet har blitt mer polarisert.

– Det hadde kanskje skjedd uansett. Men, 22. juli viste med all sin blodige råskap hva som kan skje når polarisering og ekstremisme går over til hatvold og terror. Alt starter et sted, og alt begynner med noe. Det handler om å sette mennesker opp mot hverandre. Å snakke om oss og dem, og skape fiendebilder. Da bidrar vi til å skape grobunn til det som skjedde 22. juli 2011, sier han og legger til:

– Når vi ser at det finnes holdninger der ute som er så langt unna det som vårt demokrati og fellesskap handler om, så gjør meg ganske skremt, det må jeg ærlig innrømme.

– Men, det gjør meg også sterkere i troen på at vi møter disse holdningene med mer fellesskap og ikke mindre. Det har jeg bare blitt sterkere i troen på etter 22. juli.

Kamzy Gunaratnam

Stortingsrepresentant og tidligere varaordfører i Oslo. 35 år i dag, 23 år da hun var på Utøya i 2011.

– Hvorfor tror du at du valgte, eller orket, å bli i politikken, når mange som overlevde Utøya ikke gjorde det?

– Breivik angrep Arbeiderpartiet og AUF på grunn av den sosialdemokratiske samfunnsmodellen vi står for og som har formet Norge de siste 70 årene. Han gir oss skylden for «ødeleggelsen» av den norske nasjonalstaten, fordi vi har tillatt innvandring til Norge. Vi tror på et multikulturelt samfunn der ulike grupper kan leve godt sammen og at vi som verdens rikeste land har en solidarisk plikt til å hjelpe mennesker i nød.

– Fra mitt ståsted har innvandring ikke bare gitt verdifulle impulser til norsk kultur, men historisk vært helt nødvendig for å utvikle landet. Vi hadde ikke klart å gjenoppbygge Norge uten de pakistanske, tyrkiske, tamilske og andre fremmedarbeiderne i etterkrigstiden. En norsk-irakisk geolog var helt sentral på starten av det norske oljeeventyret med å sikre norsk eierskap til ressursene. I dag går ikke det norske samfunnet rundt uten arbeidere fra Sverige, Polen og Litauen.

– Så jeg finner meg ikke i at Breivik forsøkte å stilne våre stemmer. Som norsk-tamil fra en familie som flyktet fra krigen på Sri Lanka tar jeg hans syn på verden som en personlig fornærmelse. Jeg ble rett og slett sint. Jeg er motivert av å kjempe mot hans syn på verden, som deles av overraskende mange. Er det ikke også den ultimate hevnen, at en mørkhudet ung kvinne som meg fra Groruddalen nekter å la seg stilne?

[ Astrid Hoem overlevde Utøya. Sorgen i etterkant var ikke sånn som på film. ]

– Hva er betydningen av å ha politikere fra Utøya-generasjonen i politiske toppverv i dag?

– Jeg tror ikke vi er noe flinkere enn de som ikke var der den dagen, men vi kan bidra inn i politikken med noen unike livserfaringer og perspektiver. Som justispolitiker på Stortinget i dag gir det meg en ganske sterk motivasjon når jeg jobber med tema som samfunnssikkerhet og forebygging av radikalisering, ekstremisme og utenforskap.

– Terrorangrepet på Utøya tok livet av 69 mennesker på AUFs sommerleir. Hva har Arbeiderpartiet mistet som følge av det den dag i dag? Hvordan merkes det?

– Tapet av mennesker merkes den dag i dag. Jeg mistet min aller beste venn, Håvard Vederhus. Andre mistet en søster, bror eller kjæreste på Utøya. Det er mange mennesker vi savner i bevegelsen i dag. Unge talenter som skulle vært tillitsvalgte lokalt og nasjonalt. Ikke bare de 69 som døde, men også alle de vi mistet fordi de trakk seg ut av politikken.

– Husk, det var nesten 600 mennesker på Utøya den dagen som alle i større eller mindre grad ble traumatisert. Det gjør noe med deg som person å bli skutt på. For meg var det riktig å bli i partiet, for andre var det riktig å trekke seg ut. Mange fikk fysiske og psykiske arr som ennå ikke er leget. Dette ga et tomrom i partiet som det har tatt lang tid å fylle.

[ Mediedekningen av 22. juli kartlagt: – Var vi enige om hvilket løfte vi ga hverandre? ]

– Mange Utøya-overlevende har opplevd hets og trusler i etterkant, og i lang tid. Har du, og opplever du fortsatt hets som Utøya-overlevende? Hvordan har det påvirket deg?

– Hva kan jeg si? Jeg har hemmelig nummer og ser automatisk etter nødutganger hver gang jeg går inn i et nytt rom. Noen merker får man.

– Det første året var det mange som leverte hetsen rett på stand under valgkampen. Siden har det blitt som et fast ritual hver gang jeg er i media. Det er et dilemma: Snakke om 22. juli og få hets, eller la være å snakke om det og la holdningene leve i det skjulte? Uansett, vi som er stortingsrepresentanter og statsråder, har et godt apparat rundt oss som beskytter oss. Men særlig ungdom, jenter og minoriteter som ser truslene vi får, setter spørsmålstegn ved om de selv orker å delta i demokratiet. Det går innpå meg.

– Har du savnet noe i den politiske og offentlige samtalen om 22. juli, og i så fall hva?

– Jeg savner at flere snakker om dette som også et angrep på Arbeiderpartiet og AUF, ikke bare på demokratiet. Jeg er provosert over folk, også på høyt nivå i politikken, som går rundt og tenker vi bruker «Utøya-kortet». Det er fortsatt en vei å gå for mange å forstå hva 22. juli faktisk dreide seg om.

– Hvert år sender folk hjerter i innboksen. Vi trenger ikke hjerter i innboksen, vi trenger folk som tar kampen mot utenforskapet hele året. Jeg savner det.

Åsmund Aukrust

Stortingsrepresentant og utenrikspolitisk talsperson. 38 år i dag, og 26 år da han var på Utøya i 2011.

– Hvorfor tror du at du valgte, eller orket, å bli i politikken, når mange som overlevde Utøya ikke gjorde det?

– For meg ble det veldig viktig å fortsette i AUF i de første årene etter terrorangrepet. Jeg satt jo allerede som nestleder i AUF på dette tidspunktet, så det var kanskje ikke nødvendigvis et aktivt valg jeg tok, men det ga meg veldig mye. Det føltes meningsfylt og viktig. Jeg er takknemlig og glad for at jeg hadde oppgaver å drive med, og som var viktig for meg.

– Hva er betydningen av å ha politikere fra Utøya-generasjonen i politiske toppverv i dag?

– Den synes jeg er ganske stor. Det ble forsøkt å knuse og ødelegge AUF, og det forferdelige terrorangrepet rammet hele organisasjonen. Når mange av oss er aktive med ledende politiske verv, har vi vist at vi har klart å reise oss. Det er mange som preger samfunnet vårt på andre områder også, og det synes jeg er veldig fint å se.

[ Støttegruppen etter 22. juli: – Det er som om å pirke borti et sår hver gang ]

– Terrorangrepet på Utøya tok livet av 69 mennesker på AUFs sommerleir. Hva har Arbeiderpartiet mistet som følge av det den dag i dag? Hvordan merkes det?

– Det viktigste er at det er 69 mennesker som var aktive i AUF og Arbeiderpartiet som ble drept. Mange av dem hadde helt sikkert vært det den dag i dag. Deres stemmer og forslag får vi aldri høre, og hvordan de hadde påvirka Arbeiderpartiet og Norge får vi ikke vite. Vi har mistet veldig mye i Ap, først og fremst personer. Mange av dem hadde rukket å bli profilerte lokalpolitikere, og noen av dem var helt ferske. Vi får aldri vite hva de hadde blitt til i livet og politikken.

– Et annet aspekt er at Ap, spesielt i de første årene, brukte veldig mye tid og krefter på helt andre ting enn politikk. Det var minnestunder, oppfølging av AUF-ere som slet og oppfølging av hverandre. De første årene i AUF var det ikke én dag der ikek små eller store ting var knytta til 22. juli. Vi var i sjokk og sorg i veldig lang tid, naturlig nok. Det brukes fortsatt mer tid på 22. juli i Arbeiderpartiet enn de fleste vet.

– Mange Utøya-overlevende har opplevd hets og trusler i etterkant, og i lang tid. Har du, og opplever du fortsatt hets som Utøya-overlevende? Hvordan har det påvirket deg?

– Dessverre er det sånn at de aller fleste som har politiske verv på en eller annen måte opplever hets eller nedsettende kommentarer på sosiale medier. Det har også jeg gjort. Jeg klarer å fortrenge det for min egen del. Men det er mange som har fått veldig mye mer enn meg.

– Har du savnet noe i den politiske og offentlige samtalen om 22. juli, og i så fall hva?

– Først vil jeg si at samtalene om 22. juli har blitt mye bedre. Det skjedde spesielt i forbindelse med tiårsmarkeringen. Vi fikk bredere diskusjoner om det politiske oppgjøret etter terrorangrepet. Regjeringen nedsatte en ekstremismekommisjon i fjor. Det tenker jeg er veldig bra og veldig viktig.

Aukrust trekker fram AUFs bok, og at de utfordret ulike stemmer til å delta i samtalen. Særlig viktig tror han det var at mange av de overlevende brukte stemmen sin i mediene på en mye hardere måte enn tidligere. Både de med aktive verv, og de som ikke lenger er med i AUF eller Arbeiderpartiet.

– Det andre jeg synes forsvinner litt i samtalen om 22. juli, er oppmerksomheten rundt dem som ble drept. Det er nok ganske mange som ikke kjenner til ett eneste navn av dem som ble drept på Utøya, fordi antallet drepte er så høyt. Da får ikke han eller hun den oppmerksomheten de hadde fortjent. Jeg synes vi bør bli flinkere på å markere enkeltpersonene. Jeg har sett at det gjøres rundt om i norske kommuner, og i noen skoler i nærområdene. Jeg håper Norge kan bli litt bedre kjent med de som ble drept, hvem de var og hva de sto for. De mista hele livet sitt, fordi de var på Utøya og i regjeringskvartalet.

– Det handler mer om de 77. Jeg håper vi kan se og høre litt mer om hver og én av dem. Jeg synes det er veldig fint og rørende når de leser opp alle navnene på 22. juli-markeringene hvert år.

[ Støttegruppa mener de overlevende etter Utøya mangler hjelp ]