Sinnet etter 22. juli: – Rommet har vært svært begrenset

– Det var mange journalister som ville ha en bestemt historie. Jeg lurte av og til på hvor interessert de var i å høre hva man faktisk hadde opplevd, sier psykolog og forsker Pål Ulvenes.

– De skulle ha en historie om terroristen, en om de som ble ramma, og en om heltene. Det var underlig å forholde seg til.

Til daglig jobber han på Modum Bad. Terrorangrepet på Utøya har vært en del av jobben hans i ti år. Han jobbet med de berørte fra dagen det skjedde, og det var mange rundt ham som lurte på hva han mente. Inkludert journalister. Han takket etter hvert nei til en del intervjuer.

– Talen til Jens Stoltenberg var en glimrende tale, og den fungerte veldig godt for hele landet. Mer demokrati, mer åpenhet og kjærlighet, sier han, og legger til:

– Men som psykolog har jeg snakket med veldig mange av dem som ble direkte berørt av Utøya, og der sitter det noen som har et velbegrunna behov for også å være sint. Det sitter noen som ikke ønsker å være så åpen, med langt mer komplekse følelser enn ren kjærlighet.

Ulvenes har jobbet tett på depresjonsavdelinga som jobber med kompliserte sorgreaksjoner på Modum, og han understreker at disse reaksjonene også er viktige.

– Men rommet for disse andre reaksjonene har vært svært begrenset.

[ Leder av akutten på Ullevål – Han behandlet 22. juli-pasientene ]

En fredag i juli

Fredag 22. juli 2011 hadde han hatt siste dag på jobb før ferien. På den tiden ukependlet han mellom Modum bad i Vikersund – innerst i Tyrifjorden der Utøya ligger, og Oslo. Fredag ettermiddag var han på treningssenteret i Vikersund og snakket med en kompis på telefon. De to skulle møtes i Oslo, og feire at sommerferien var i gang. Mens de to planla kvelden, gikk kompisen over Arbeidersamfunnets plass da han hørte en voldsom eksplosjon.

– Vi snakket i et par minutter, men det ble så kaotisk rundt ham. Jeg skjønte at noe hadde skjedd allerede da.

Tilbake på treningssenteret fulgte Pål med på tv-en. Bomben var et faktum og det ble rapportert om at veien inn til Oslo var stengt. Han satte seg i bilen for å kjøre tilbake til der han bodde i Modum, og skrudde på lokalradioen. På radioen oppfordret de alle i området med båt om å komme seg ut i fjorden, fordi det var ungdommer i vannet. Pål ringte en kollega med båt, og de kjørte av gårde.

Båtturen fra Vikersund til Utøya i den lille motorbåten var lenger enn de trodde. Da de etter rundt 20–30 minutter nærmet seg, kom en båt fra brannvesenet mot dem. Det var for farlig å komme nærmere. De to kollegaene ble enige om å kjøre inn mot den store odden der politiet opererte.

Det som møtte dem der var brutalt. En mann sto på odden og forsøkte å avgjøre hvem som trengte mest hjelp. Han pekte ut hvilke overlevende som skulle med helikopter og ambulanse. De forsøkte å ordne transport til Sundvolden hotell til de som var minst fysisk skadd.

Pål og kollegaen forsøkte å hjelpe til, men forsto etter hvert at de heller kunne bruke fagkunnskapene sine til å hjelpe de som var i sjokk. De fikk plass bakerst i en ambulanse sammen med masse utstyr, og kjørte av gårde til Sundvolden hotell. Framme på hotellet begynte de å snakke med én og én, men det strømmet bare flere og flere til.

– Vi skjønte ikke helt hva som foregikk, eller hvor mange som var skadd. Vi begynte å snakke med én og én, men så skjønte vi at det var håpløst når det strømmet på med ungdommer.

Stor samleside: Alt om 22. juli

Samtalene

Sammen med en tredje psykolog, samlet de to psykologene ungdommer i et konferanserom nede i kjelleren for å hjelpe dem som best de kunne. Etter hvert fikk de avtalt med politiet at de som politiet vurderte hadde mest behov for psykologisk hjelp ble sendt til et eget rom. Der inne fikk traumatiserte ungdommer hjelp, før de kunne sendes tilbake til fellesskapet på Sundvollen.

– Vi fikk lite felles informasjon om hva som foregikk. Men hotellet fikk rask omorganisert drifta, og de var helt suverene.

Sundvolden ordnet med en døgnåpen buffé med mat, og pledd og dyner. Pål og kollegaen var der hele natta. Foreldre som ikke visste hvor barna deres var hadde ankommet Sundvolden. Politiet kom med oppdateringer over hvem som døde, hvem som var på sykehus og hvem de ikke hadde oversikt over. De hjalp til med å snakke med foreldrene, men også sommervikarer på hotellet, frivillige i Røde Kors og andre.

– De hadde sett ganske voldsomme hendelser.

I to uker var de til stede for å snakke med folk i kommunen som på ulike måter hadde blitt berørt av terrorangrepet. Det skulle være en lav terskel for å komme til samtale, og det ble ikke ført journal. Noen av ungdommene fulgte de opp på Modum Bad i nesten et år. Pål og kollegaene på Modum begynte også på et forskningsprosjekt for å kartlegge hjelpetilbudet i de ulike kommunene.

– Det var ikke så mye tid til å tenke. Men jeg tror også det var lurt i den situasjonen. Hvis vi skulle tenkt og vurdert hele tiden, så tror jeg det hadde blitt annerledes. Det var også noen som tenkte og vurderte, og valgte å ikke engasjere seg. Det er også en veldig forståelig reaksjon, og på mange måter også en fornuftig reaksjon.

Iblant kan det være vanskelig for Pål å huske hva han selv opplevde og tenkte den gangen, og hva som var tankene til de mange han har snakket med.

[ Først ti år senere har Prableen Kaur klart å kjenne på et sinnet – ovenfor terroristen og mangelen på politisk ledelse (+)  ]

Ettertiden

Han mener det var veldig viktig at de i rettssaken gikk gjennom hvert eneste drap nøye.

– Da fikk man anerkjent hva som faktisk skjedde, og de etterlatte og ungdommen fikk all informasjon på plass. Det kan være til stor hjelp.

Mennesker er problemløsere. Hvis vi mangler informasjon vil hjernen hele tiden forsøke å fylle det tomrommet med mulige løsninger på hva som kan ha skjedd. Alle mulige grusomme alternativer kan dukke opp i hodet på nytt og på nytt.

– Det var vi veldig bevisst på da vi jobbet med ungdommene. Da de sprang vekk ifra lyden av et skudd, trodde de kanskje at han var rett bak dem. Med hjelp fra tilgjengelig informasjon fra rettssaken og kommisjonen har vi kunnet gå tilbake og se tilbake på hva som skjedde. Kanskje finner man ut at han var på andre siden av øya, og at ungdommen ikke var i stor livsfare direkte akkurat da, men likevel var nødt til å springe for å redde livet. Da kan man rydde opp i minnesporene, og gjøre dem mer tilgjengelig for å bli glemt enn for en evig jakt på hva som egentlig skjedde.

Han synes debatten i ettertid har vært vanskelig.

Han opplever at mange tenker at det er fordel at 22. juli har et offentlig rom fordi folk rundt ikke vegrer seg for å spørre, i motsetning til det mange opplever i etterkant av andre tap, som selvmord i nær familie

– Men det offentlige rommet er også problematisk fordi de overlevende og etterlatte ikke har definert det offentlige rommet. De blir passive tilskuere til det offentlige rommet, og måten de blir diskutert på. De skulle kanskje ønske at det var mer rom til deres personlige måter å reagere på.

– Hva håper du å se i debatten som kommer framover?

– Hvis det kan være rom for, og åpenhet rundt mer komplekse og sammensatte følelser rundt 22. juli, så tror jeg det vil være et gode. De overlevende og pårørende må kunne tillate seg et større spekter av følelser. Det tror jeg vil ha mye å si for sorgbearbeidelsen. Hvis debatten nå kan bidra til det, så er det veldig fint. Det har jeg savna, og det vet jeg at folk som har vært ramma av 22. juli har savna.

[ Anmeldelse: «Arven etter 22. juli» setter ord på 10 år med oppdemmet sinne (+)  ]

---

Terrorangrepet 22. juli 2011

• Bomben eksploderte i regjeringskvartalet klokka 15.25 22. juli 2011.
• Åtte mennesker ble drept momentant, ti personer ble innlagt på sykehus med alvorlige eller livstruende skader. Mange flere fikk mindre alvorlige skader, samt psykiske plager og belastninger.
• Det er estimert at gjerningsmannen satte om lag 325 personer som befant seg i, eller utenfor regjeringskvartalets bygninger, i akutt livsfare da han utløste bomben.
• De første pasientene fra regjeringskvartalet ankom Ullevål sykehus 15.51. Ti hardt skadde ble sendt til Ullevål, mens 190 pasienter ble behandlet ved Oslo legevakt. Alle skadde som kom under medisinsk behandling overlevde.
• Om lag to timer etter at bomben eksploderte i regjeringskvartalet, litt før klokken 17.30, fikk politiet meldinger om skyting på Utøya i Hole kommune. 564 personer var på Utøya fredag 22. juli 2011 under AUFs sommerleir. 69 mennesker ble drept på øya, og omtrent halvparten så mange ble påført livstruende eller alvorlige skuddskader. Det tok i overkant av en time fra politiet fikk melding om skuddene på øya til gjerningsmannen var pågrepet. De første skuddene falt omtrent kl.17.21. Han ble pågrepet kl.18.34. Terroristen Anders Behring Breivik gikk i land kl.17.17 forkledd som politi.
• 21 hardt skadde fra Utøya ble sendt til Oslo universitetssykehus, og åtte til Bærum sykehus.
• • Mer enn 200 personer ble berget opp av sjøen med hjelp fra frivillige i fritidsbåter. Flere svømte den 550 meter lange distansen til land.
• 33 av de drepte var under 18 år. De to yngste 14 år. Anders Behring Breivik ble dømt til 21 års forvaring med minstetid på 10 år, etter den såkalte terrorparagrafen.

KILDE: Store norske leksikon

---