Politikk

30 år på midlertidig sosialhjelp

Ifølge loven skal sosialhjelp være en midlertidig hjelp. Arild Taraldstad (50) har mottatt sosialhjelp i 30 år, og kan ikke jobbe. Hvis han får innvilget uførepensjon, kan han slutte å tigge for å overleve.

Nesten 50.000 mennesker mottok sosialhjelp i seks måneder eller mer i 2010, på tross av at sosialstøtte egentlig skal være en midlertidig ordning, skriver magasinet Velferd i sin første utgave dette året.

Kirsten Frigstad, som leder 24SJU, Kirkens Bymisjons døgnåpne helse- og velferdstilbud for de mest utsatte rusavhengige, forteller til Velferd hvordan de daglig møter rusavhengige som faktisk har gått på sosialstøtte i flere tiår.

- Når tunge rusavhengige søker uføretrygd, blir de ofte avvist med at rusavhengighet ikke er en diagnose, eller de kan bli avvist med at det ikke er prøvd nok rehabilitering, sier hun til magasinet.

23 år på gata

- Jeg har gått på sosialhjelp siden 1982. Det var en skilsmisse og en konkurs som gjorde at alt gikk skeis, sier Arild Taraldstad.

Dagsavisen møter ham på 24SJU der han spiser middag. Han sier at han er heldig, for han har kommet seg vekk fra gata, som var hjemmet hans i 23 år. For to år siden fikk han bolig på Hauketo gjennom ordningen Flexbo, et boligprosjekt som ledes av Oslo kommune, hvor i alt ti små hus er satt opp for å leies ut til hovedstadens tyngste rusmisbrukere. Det har tæret på kroppen å bo på gata.

- Hva årene på gata har gjort med meg? Det er nok vanskelig for andre å forstå, sier han, og mener det har blitt vanskeligere å leve på gata nå enn det var for ti år siden. Det er vanskeligere å snike seg til en soveplass som er trygg og varm.

Kulde, en gang så ille at gummistøvlene frøs fast i beina, har gjort at beina til Taraldstad ble fulle av sår, og de siste ti årene har han levd med kun ett bein. Høyrebeinet måtte til slutt amputeres etter at han nesten holdt på å blø i hjel. Venstrebeinet er så fullt av sår at han må ha bandasjer som skiftes hver dag. Det er lite som tilsier at Taraldstad skal kunne arbeide noensinne igjen, og han forstår ikke selv hvorfor han ikke er blitt erklært ufør for lenge siden.

- 5.600 ikke nok

Han forteller at han opplever at sosialkontoret nå endelig ønsker å bli kvitt ham.

- Jeg har klaget på avslagene, og vært ganske forbanna opp igjennom årene, men man orker ikke kjempe hele tida, forteller han.

- Men hva er årsaken til at du har fått avslag hver gang du har søkt uførepensjon?

- Jeg har jo tatt vare på avslagsbrevene, men jeg forstår ikke på hvilket grunnlag jeg ikke har fått innvilget uførepensjon. Det er sånn legespråk. Fastlegen min reiv seg i håret sist gang, husker jeg, sier Taraldstad.

Han får utbetalt om lag 5.600 kroner i sosialhjelp i måneden. Selv om husleia er billig, går ikke økonomien opp. Medisinene han bruker for å holde seg unna heroin koster ham nemlig 7.000 i måneden. Dette finansierer han i all hovedsak ved å tigge penger på gata.

Kan slutte å tigge

Dagene går slik: Han våkner stort sett klokken elleve, reiser ned til byen, tigger eller selger =Oslo-blader, og som oftest blir det siste toget hjem 17 minutter over ett på natta. Da er kroppen sliten. Men han trives i huset han leier.

- Jeg skulle ønske at jeg kunne være der mer. Slippe å dra til byen hele tida.

- Hvis du hadde fått uførepensjon: Ville du fortsatt måttet tigge da?

- Nei. Da kunne jeg vært mer hjemme. Fått fikset opp litt. Kanskje jeg kunne besøkt mora mi på Tenerife. Hun har bodd der lenge, men sist jeg besøkte henne var for fem år siden. Hvis jeg hadde fått uførepensjon hadde nok økonomien akkurat gått rundt, sier Taraldstad.

Han vet ikke helt hvordan han ser på framtida, men det kan se ut til at han snart kan få innvilget uførepensjon. En nyutdannet saksbehandler hos Nav virker å være på hans side, forteller han.

- Det er klart at hvilken saksbehandler man har, betyr mye, sier han.

Mer fra Dagsavisen