På byens tak i 100 år

ELISABETH HELGELAND WOLD

Det var arkitektens gode venn grosserer Alf Tandberg som ga ham oppdraget; Tegn mitt drømmehjem! Og det gjorde Christian Fredrik Arbo (1876-1951). For nøyaktig hundre år siden sto Borgen ferdig, og grossereren kunne flytte inn i huset som er en salig stilmiks; litt nybarokk, litt jugend, inspirert av Arts and Crafts-bølgen med kunsthåndverket i sentrum. Arbo hadde også kastet et blikk østover, til Stockholm og de mektige villaene på Djurgården, og spesielt arkitektene Wahlman og Boberg inspirerte unge Arbo, kanskje ikke så rart, siden han var assistent hos førstnevnte etter sin eksamen, også den avlagt i den svenske hovedstaden. Det kan se ut som om Arbo har hatt det gøy når han tegnet interiøret på Borgen, detaljene er fulle av fantasi og lekenhet, og verken peiser eller kaminer er symmetrisk plassert i rommene.

For Tandberg tok gleden over å eie byens flotteste villa brått slutt. Tre år etter innflytting var det snipp, snapp, snute og eventyret ute for Arbos grosserervenn, og Borgen ble overtatt av banken som i sin tur solgte til fabrikkeier Carl Christian Møller (1875-1960). Barnebarnet Wilhelm Christian Møller (1934-) forteller: – Jeg likte godt å komme på overnattingsbesøk til bestefar og min stebestemor tante Gunni, i Borgen. Det var litt skummelt hvis jeg måtte sove i hjørneværelset, det med karnappet, men rommet med veranda ut mot byen likte jeg bedre, da var jeg nærmere bestefar og tante Gunni. Wilhelm Christian Møllers historier er mange fra barndom og ungdom hos bestefar i Borgen og en av favorittene er den gangen han og en kamerat gikk opp i tårnet hvor det sto et biljardbord i gamle dager: – De voksne pleide å ta vekk kulene, vi barna fikk ikke lov til å spille. Men en gang hadde de glemt å fjerne dem, og før vi visste ord av det fôr den ene biljardkula ut fra tårnet, knuste vinduet og ned på terrassen hvor bestefar nesten fikk den i hodet. Biljardkula ble øyeblikkelig konfiskert!

Da krigen kom vurderte tyskerne å kaste ut bestefar Møller, men det var nok flere årsaker til at så ikke skjedde, forklarer barnebarnet. – De turte nok ikke beslaglegge et hus som var så lett å identifisere og så synlig, det kunne blitt en felle. Men hadde det ligget et annet sted ville tyskerne sikkert tatt det, tror Møller.

Etter at familien Møller solgte Borgen til kommunen midt på 60-tallet var det en stund planer om å gjøre om huset til gamlehjem. Men det ble det ikke noe av. Neste eier var Peter Y. Berg som kjøpte i 1969, og familien Berg tangerer Møllers rekord med 47 år i Borgen.

Første gang undertegnede var på besøk i det gamle huset, var på begynnelsen av 70-tallet, da hele barnehagen ble invitert hjem til yngste sønn i huset, min venn Chrisander. Turene til Borgen ble mange i årene som kom, og vi unge gjester ble tatt imot med rause velkommen – det var høyt under taket hos min venn og hans familie. Vi fikk virkelig boltre oss – overalt; på oppdagelsesferd i kjelleren, der far sjøl hadde verksted med treskjæring, spesielt galeonsfigurene gjorde inntrykk. Der nede var det også hvelv og vinkjeller, men dit inn gikk vi ikke. På kjøkkenet lagde vi varm sjokolade, den aller beste, og tok gjerne snarveien opp i andre etasje, baktrappen opp der tjenerskapet hadde bodd for lenge siden.

Det morsomste var selvfølgelig å ta en tur opp i tårnet. Vi tok veien om loftet, med noen runder mørkegjemsel først. Med skrekkblandet fryd fomlet vi rundt der oppe under det enorme taket. Av og til ble jeg så redd at jeg lot meg finne med vilje, og var lettet når lyset ble skrudd på. Ferden gikk så videre gjennom en mini-dør i veggen, bortover et slags mellom-loft hvor vi måtte krabbe, ut gjennom en bitte liten dør til og vips, så var vi i trappegangen opp til tårnet. Malte, gamle trinn førte opp til det første tårnrommet, der min venn og broren hadde en stor togbane, der Møllers biljard hadde vært tidligere. Vi kunne se til Blefjell og Kongsberg, til Sande og ut hele Drammensfjorden, og alle husene på Austad så ut som små prikker, langt der nede. I virkeligheten ligger jo deler av Strømsø-siden like høyt som Borgen, men det føltes ikke sånn.

I år er det ti år siden min venn og familien overtok hans barndomshjem. De har huset både Julekonger og Snømenn; TV-opptak med NRKs adventskalender for noen år siden, og en hemmelig Hollywood-innspilling sist vinter, som hele byen likevel vet om, man kunne jo se lysene fra kraftige lyskastere på milevis avstand. Det er uansett ikke rart at TV- og filmfolk fascineres av dette eventyr-aktige huset. Mange, som riktignok ikke er fra Drammen, lurer på hva denne spesielle bygningen egentlig er? Da nåværende frue i huset skulle besøke sin kjærestes foreldre for første gang kjørte hun rett forbi – hun trodde det var en kirke. Det trodde nok også romfolkene som før kirkeklokkene kimte en søndag formiddag for et par år siden, tok plass med koppene sine på hver side av trappen.

Arbo hadde sikkert likt at hans gøyale venne-gest for 100 år siden fremdeles kneiser på byens tak, og at det bor folk i huset som med begeistring, engasjement og kyndig hånd tar vare på historien. Han hadde kanskje ledd av Wilhelm Christians guttestreker med biljardkula ut fra tårnet på 30-tallet, og han hadde helt sikkert blitt imponert over Chrisander på 80-tallet, som sto i det tørrlagte, mosegrodde bassenget i hagen, og sjonglerte som en sirkusartist, med epler og sprettballer.