---
Hvem: Kristin Molvik Botnmark (57)
Hva: Førstelektor, forfatter og adoptivmor
Hvorfor: Ga nylig ut boka «Adopsjonsoppgjøret – en adoptivmors fortelling»
---
Gratulerer med ny bok. Dette er din fjerde utgivelse, hvordan var det å få den ut?
– Det var veldig godt, og samtidig litt nervepirrende, for den omhandler et kontroversielt tema.
Hvordan har mottakelsen vært så langt? I familien, for eksempel?
– I den nærmeste familien har boken vært veldig godt forankret. Men i neste ledd har det vært litt reaksjoner. Både min mor og min søster var overrasket over det jeg beskriver om adopsjonssystemet. Det ble en aha-opplevelse for særlig min mor. Jeg får mange tilbakemeldinger fra utenlandsadopterte som forteller at dette betyr mye for dem. At de opplever å bli sett, og anerkjent for noe de har forsøkt å fortelle om veldig lenge. Og de er glade for at det nå er en fra foreldregenerasjonen som kommer dem i møte.
– Men du har også noen som sier at jeg trekker stigen opp etter meg. Og adopterte som ikke ønsker å ha denne samtalen i offentligheten.
I boken spør du deg selv hva du har vært med på. Hva har du vært med på?

– Jeg har etablert min familie gjennom et system som i utgangspunktet skulle hjelpe i krig og krise, men som har utviklet seg til en global industri. Det er fælt å si det, og det er harde ord, men adopsjon fra utlandet har blitt mer og mer drevet av etterspørsel. Det har blitt et marked drevet fram av vestlige behov for å skaffe seg barn, mer enn det handler om hva som alltid er barnas beste. Jeg sier ikke at alle adoptivforeldre er menneskehandlere, og jeg dømmer ingen enkeltforeldre, men denne nye fortellingen om adopsjon må vises fram. Det er like mye et spørsmål om hva Norge har vært på med.
Les også: Storstreik i USA: – Biden vil ikke blande seg (+)
I 1998 og 2001 adopterte du sønnen og datteren din fra Sør-Korea. Fortell hva som skjedde.
– Vi hadde en datter fra før, men ønsket oss sårt et barn til. Egentlig skulle vi adoptere en gutt fra Russland, men det ble ikke noe av. I stedet ble vi tilbudt et annet barn av adopsjonsbyrået. Det var sønnen vår fra Sør-Korea. Prosessen var lynrask, og i løpet av tre måneder var han hos oss.
– I 2001 ønsket vi et barn til, og det var naturlig å igjen søke til Sør-Korea. Datteren vår var to år da hun ble adoptert av oss. Senere viste det seg at hun var svært syk. Det ble en helt annen historie som ble veldig vanskelig for henne.
– Jeg har spurt meg selv om jeg burde ha sett at prosessen var svært kritikkverdig, men når barneønsket er så sterkt og man stoler på systemet, da slår ikke tanken deg.
Når begynte du å fatte mistanke til at alt ikke var som du trodde?
– Sønnen min var fotostudent og skulle lage utstilling som handlet om identitet. Da ville han se sine egne papirer fra Sør-Korea. Vi hadde imidlertid svært lite, ikke engang et fotoalbum. Han bestemte seg for å finne foreldrene sine, og jeg fulgte tett med fra sidelinjen. Så kom det en rapport fra Nederland i 2021 som ble et vendepunkt for meg. Granskningen fant at det hadde vært både illegitime transaksjoner knyttet til formidlingen av barn, ulovlige pengestrømmer, kidnappinger og brudd på menneskerettighetene og barnekonvensjonen. Flere land fulgte etter, FN kom med en oppfordring til alle land om å iverksette granskninger, og det var som en propp løsnet i flere vestlige land. Bortsett fra her i Norge. Her mente myndighetene at alt hadde gått ordentlig for seg. Men hvorfor skulle det det, når det var det samme systemet?
– Jeg har blitt spurt om det er grunn til å mistenke at noe var ulovlig med adopsjonene til mine barn. Det tror jeg ikke, men sikker kan jeg jo ikke være. Det er senere avdekket flere ulovlige utenlandsadopsjoner i Norge, blant annet fra Sør-Korea som har vært en av de største leverandørene av barn til vesten. Og Norge har vært en veldig ivrig aktør i dette systemet.
Fikk du dårlig samvittighet?
– Ikke overfor barna mine, men overfor internasjonalt adopterte som gruppe. For jeg og den store hopen av foreldre, og samfunnet for øvrig, har ikke kommet dem i møte med å ta del i den offentlige diskusjonen. Som samfunn har vi oversett at flere adopterte har hatt det vanskelig, og at de opprinnelige familiene har lidd store tap. Det har jeg dårlig samvittighet for. Men nå har jeg plassert meg i samtalen med denne boken, som ikke er skrevet for adopterte, men for samfunnet. Nå må folk våkne snart!

Hva håper du boken skal tilføre debatten?
– Motivasjonen bak boken er folkeopplysning. Jeg viser fram hvordan vi som samfunn har et kollektivt ansvar for de menneskene blant oss som vi har hentet hit, og som nå skal leve med konsekvensene. Ikke bare dem, men også deres etterkommere.
Les også: Ekspert om sparing til pensjon: – Det er misforstått (+)
Vi har plass til noen faste spørsmål også. Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– Den danske boken «Hun er vred» av Maja Lee Langvad. Det er hennes sinneskrift av å oppdage adopsjonsindustrien selv, å finne sannheten om sin egen historie. Hennes ord kunne vært mine.
Hva gjør deg lykkelig?
– Jeg er egentlig et veldig fornøyd og takknemlig menneske. Et banalt svar, kanskje, men når barna og den nærmeste familien har det bra, er jeg lykkelig.
Hvem ville du stått fast i heisen med?
– Det kommer an på om samtalen blir behagelig eller ubehagelig. Jeg tror jeg må velge barne- og familieminister Kjersti Toppe.
Du velger den ubehagelige samtalen, altså?
– Det gjør jeg. Jeg ville spurt henne om hvorfor hun er så tilbakeholden med å stanse utenlandsadopsjoner mens granskningen pågår. Kanskje ville jeg spurt henne om hva hun vil at ettermælet hennes skal være, nå når vi innhentes av historien. For omskrivingen av adopsjonshistorien kommer, enten hun vil eller ei.
Les også: Slik vil stadig flere nordmenn møte døden. Men det er ett problem (+)
Les også: Norske elever stresser mer og lærer mindre. Men hvorfor? (+)