– Jo mer jeg setter meg inn i det, jo mer sinnssykt synes jeg det er

---

Hvem: Selma Flo-Munch (23)

Hva: Aktivist

Hvorfor: Skal holde appell på 8. mars

---

Hvordan blir man appellant til 8. mars i Oslo?

– Godt spørsmål, haha. Du får nesten høre med 8. mars-komiteen sitt arbeidsutvalg, men jeg og Solveig Hagen Strand (skal holde appell med Selma Flo-Munch, red.anm.] er de yngste i Kvinnebevegelsens abortutvalg. Det ble satt ned, da Kvinnebevegelsen ikke fikk inn noen av våre forslag eller noen som hadde kvinneperspektivet i abortutvalget. Da ble jeg og Solveig spurt om å sitte der, fordi vi er aktivister i hver vår kvinneorganisasjon. Vi skal prate som oss selv, som unge kvinner, og litt på vegne av Kvinnefronten og Kvinnegruppen Ottar, som er de organisasjonene vi er med i, og også fordi vi er med i Kvinnebevegelsens abortutvalg.

Hvorfor ble nettopp abort en viktig kvinnepolitisk sak for deg?

– Nei, altså, jeg tenker at abort egentlig er en viktig sak for alle kvinner, uavhengig av om man kommer til å ta abort i løpet av livet eller blir uønsket gravid. Fordi det handler om grunnleggende menneskerettigheter, å skulle bestemme over egen livssituasjon. En ting er å prate om loven, og jeg synes jo ikke det nye forslaget fra abortutvalget er noe bra. Men det er ikke bare loven, det er all skammen og frykten. Du trenger ikke å ha tatt en abort i løpet av livet ditt for å kjenne på at du for eksempel synes det er ubehagelig hvis mensen er for sein. Hvorfor gjør man det? Hvorfor trenger det å være en greie i det hele tatt? Det er fordi vi har en frykt og skam knyttet til det å være uønsket gravid. Vi vet heller ikke om annet, og derfor glemmer vi at vi faktisk kan få noe som er bedre.

– Jo mer jeg setter meg inn i spørsmålet om abort, jo mer sinnssykt synes jeg det er at vi har en abortlov, som ikke anerkjenner at den som er best rustet til å ta det valget, og den som også burde være den som burde ta det valget, er kvinnen. Å skulle velge å få et barn eller ikke, er jo det største valget man kan ta i løpet av et liv. Det er helt åpenbart for meg at kvinnen selv må bestemme. Det har ikke alltid vært min viktigste kvinnepolitiske sak, men nå har det nye forslaget kommet fra utvalget, og det er nå vi har muligheten til å be om enda mer. Tida er virkelig inne for å engasjere seg for abort, sette seg inn i det og kreve mer.

Les også: Ekspert om forsikring: – Disse tilbudene sier jeg alltid nei til

Både abort og vold mot kvinner, som er årets hovedparole, har vært temaer i opp mot 50 år. Hva sier det at de fortsatt eksisterer?

– Det er jo litt slitsomt. Da Kvinnefronten ble 50 år, printet vi noen gamle plakater fra Kvinnefronten, som sa: «Avskaff nemndene!» Og så var jeg sånn «å herregud», altså, de er retro. Jeg synes det er kult med ting som er retro, men akkurat de slagordene tenker jeg hadde vært greit, hvis det hadde sluppet å være retro. Når det gjelder kvinnedrap, så har det dessverre vært økende. Krisesentrene melder om større pågang, vold- og overgrepslinjen har fått utrolig mange henvendelser etter jul. Det er jo veldig synd at man ikke tenker på kvinners problemer, og ja, kvinners liv. For her er det jo snakk om liv og død, og det burde vært et stort politisk tema. Det er ganske mange tiltak som man kan få på plass for å beskytte kvinner, som omvendt voldsalarm.

– Men så har vi heller ikke noen større debatt om hvorfor det finnes et behov for å drepe ekspartnere eller partnerne sine, eller hvorfor menn utøver vold? Hvor kommer det behovet fra, og hva kan vi gjøre med det? Jeg tror ikke at det ligger naturlig hos noen, heller ikke hos menn. Det tror jeg er noe man blir lært. Det virker som at man ikke tenker at det er et politisk tema å prate om, og det er jo til å bli deprimert av. Jeg kan skjønne at mange synes det er vanskelig å holde motet oppe. Men da man forsøkte å innskrenke kvinners abortrettigheter tidligere, ble det det største 8. mars-tog i Norge. Så jeg håper og tror at det kommer til å være veldig mange i år. Mest av alt på grunn av de drapssakene som har vært.

Det betyr jo også at jo flere som kommer, jo flere skal du holde appell for!

– Det får jeg tåle. Jeg håper det kommer så mange som mulig. Jeg tror egentlig veldig mange kvinner kunne holdt på appell på 8. mars, hvis det var for en sak de engasjerer seg for. Jeg ser ikke på det å holde appell på 8.-mars som noe jeg trenger å prestere. Det er en mulighet til å kunne gjøre noe som kan være viktig for andre og som kan gjøre at andre blir mer engasjerte.

Les også: Halvparten av nordmenns matkurv kan gi økte helserisikoer

Nå sa du også at mangel på utvikling kan være deprimerende. Men du er aktivist. Hvilke ulike ting gjør du og hvordan holder du deg engasjert?

– Akkurat nå er jeg aktiv i Kvinnefronten i Oslo. Der jobber vi med ganske mye forskjellig. I selve lokallaget henger vi opp mye plakater og lager arrangementer og vi er en liten gjeng som har pleid å stå utenfor strippeklubber i Oslo og protestert der. Når vi har stått utenfor de strippeklubbene, opplever vi seksuell trakassering tilsvarende fem år, kanskje på to timer. Jeg tror for meg og veldig mange andre som er med i det lokallaget, så motiverer kvinnefellesskapet, samholdet og ja, vi motiverer hverandre. Jeg kunne aldri gjort det alene. Det er veldig få som klarer å holde på engasjementet, stå i vanskelige saker og fortsette å jobbe uten andre over tid. Jeg har gjort litt mye forskjellig i løpet av livet, og jobbet med både naturvern, fredspolitikk og kvinnekamp. Akkurat nå er jeg også med i et lokallag i Rødt som heter Kvinnepolitisk lag. I morgen skal vi treffes for å skrive høringsuttalelse til abortutvalget, blant annet.

Har du et råd til noen som kunne tenkt seg å bli aktivist, men som ikke helt vet hvor de skal starte?

– Åh, her burde jeg komme med noe kjempebra, for det vil jeg så gjerne at folk skal gjøre. Jeg tror egentlig ganske mange sitter og kjenner på at de synes mye av det som skjer ikke er greit. At de gjerne har lyst til å gjøre noe med det. Så er det ikke sikkert at de klarer å se for seg at akkurat de kan bli aktivist. Men man er jo bare vanlige mennesker, som har en helt vanlig hverdag. Så møtes man med andre aktivister og prater og planlegger og prøver å endre på verden. Det er ikke mye mer komplekst enn det, egentlig.

– Det er sikkert mange som har sett på ulike organisasjoner eller ulike temaer som de bryr seg om, men da har terskelen vært for høy for å dra på det aller første møtet. Bare gjør det! Finn andre å gjøre det sammen med, og vit at du ikke trenger å kunne alt. Mange av dem som holder verden nede, kan heller ikke så mye. Vit at du kommer til å treffe andre som er opptatt av det samme som deg. Og den styrken er mye større enn det man tror.

Les også: Trumps eksrådgiver til Dagsavisen: Han har en lang «fiende-liste» (+)

Nå til noen faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

Det er jo det grusomste som skjer nå i Gaza, og man kan begynne å miste troen på menneskeheten og tenke at mennesket kanskje ikke er så bra. Da tenker jeg på boka «Folk flest er gode» av en nederlandsk historiker som heter Rutger Bregman, som på en måte forsvarer med fakta at mennesker egentlig vil godt for hverandre da. At det er de som ønsker at vi skal fortsette å krige og undertrykke hverandre, som har alt å vinne på at vi ikke har tillit til hverandre. At vi tror at andre går rundt og er egoistiske, det er ikke sant heller. Det er viktig for meg, både politisk men også personlig, å holde liv i den tanken.

Hvem vil du sitte fast i en heis med?

– Hun som er leder for abortutvalget. Jeg har veldig lyst til å spørre henne hvorfor hun har foreslått en ny abortlov som ikke er i tråd med helsefaglige råd fra Verdens helseorganisasjon. Hvorfor gjør de det?

Hvordan tror du abortloven ville se ut hvis menn kunne bli gravide?

– Oi … Jeg tror kanskje ikke vi hadde hatt en abortlov. Jeg tror ikke vi hadde følt på det behovet for å skulle kontrollere menneskekroppen. Og det har vi jo heller ikke. Det er kun kvinners reproduktive evner som har sin egen lov. Det hadde i hvert fall vært en grunnlovsfestet rett sånn som i Frankrike. Det tror jeg. Men det er ikke sikkert vi hadde hatt en abortlov i det hele tatt.

Hvem er din barndomshelt?

– Jeg tror kanskje min barndomshelt er Ronja Røverdatter fra Astrid Lindgren. Jeg var veldig glad i den filmen, og jeg hadde også flokete, stort hår, da jeg var liten, og var veldig opptatt av at ting skal være rettferdig, så jeg syntes hun var jævlig kul og tøff og kjente meg mye igjen i henne. Så hun var nok viktig for meg og det å se at det går an å være sånn, også som jente.

Er det noe du angrer på?

– Jeg har jo ikke levd så lenge, men siden det er 8. mars, angrer jeg på alle de gangene jeg har gjort meg mindre, sagt unnskyld eller beklaget og gjort meg dummere enn det jeg var for å lage god stemning. Bare alle de gangene jeg har lagt lokk på meg selv for å passe inn i kvinnekjønnsrollen sosialt. Det angrer jeg på.

Hva gjør deg lykkelig?

– Sol, bade, det er jo noen som bader her nå! Det å være i vannet, det trenger ikke være varmt heller. Man kan sikkert si at det er kjemiske ting i hjernen, men jeg tror helt sikkert på at sol gjør meg lykkelig.

Da får vi håpe det blir sol på 8. mars!

– Ja! Det håper jeg, det var ganske kaldt i fjor, men hvis det holder seg – å, det hadde vært helt nydelig.

Les også: Kjønnsforsker knuser myter om «tinderfisert sexkultur»

Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene (+)

Hjelp oss å bli enda bedre. Delta i vår spørreundersøkelse

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen