Hvem: Linda Tinuke Strandmyr (32)
Hva: Fungerende daglig leder ved Antirasistisk Senter
Hvorfor: Den koreanske TV-serien «Squid Game» er tidvis voldelig, men har blitt en kjempesuksess verden over. Serien kan også ha noe positivt ved seg i møte med rasisme, mener noen.
Til NRK sier du at «Squid Game» kan ha noe positivt ved seg. Hva er det?
– Det ene er representasjon. At det er en serie der nesten hele casten har koreansk eller asiatisk bakgrunn er kjempeviktig for representasjonen. Både på individuelt og strukturelt nivå. Det er viktig for enkeltmennesker å se seg selv representert på TV og film. Ikke bare for de som kjenner seg igjen, men også for majoritetsbefolkningen generelt. Selv om serien på mange måter har groteske elementer og har vært kritisert, tar den oss med på reise i mange ulike menneskers beretning, som er viktig.
[ «Squid Game»: Den sørkoreanske serien verden snakker om ]
Hva betyr det å få denne representasjonen?
– Jeg tenker at det har alt å si. En fin ting med globalisering er å kunne hente inn store serier fra andre verdensdeler. Når man vokser opp som minoritet i Norge ser man sjelden folk som seg selv representert i medier og TV. Det handler om en gjenkjennelighetsfaktor. Du ser ut på en viss måte, men alt du ser rundt deg ser annerledes ut. Det er med på å snevre inn visjonene for hvor man kan nå som menneske.
Hvordan da?
– Mange mennesker med minoritetsbakgrunn kan ofte kjenne på et snevert utvalg av muligheter; de ser ikke folk som seg selv. Hvis man som melaninrik kvinne ser masse svarte kvinnelige ledere med krøllete hår, tenker man «yes, jeg kan ta det rommet». Ser man bare majoritetsnorske, i hvert fall mens man er ung, tenker mange at de ikke kan ta det.
Er det litt for mye å tro at enkeltserier kan snu narrativet og få slutt på rasisme?
– Jeg tror ikke at «Squid Game» bidrar til å bekjempe rasisme mot mennesker med asiatisk bakgrunn. Men det er grunn til å feire skritt i riktig retning. Det kan bli bedre og det er flere ting å kjempe mot, dette er et bidrag til det. Så er det todelt framover. Slipper filmer som produseres i andre land til på for eksempel Netflix, og slipper man til serier fra Nollywood i Nigeria eller Bollywood i India? Og hva velger Hollywood selv å produsere? Fordommer kommer av mangel på kunnskap. Får vi ut et bredere bilde av folk, må vi tro at det blir mindre stereotypier.
Har noen TV-serier gitt deg lignende opplevelse som det snakkes om nå med «Squid Game»?
– Av norskproduserte TV-serier, nei. Det er viktig å ha med. Jeg synes at Norge er ekstremt dårlig på representasjon. Det har også noe med at når vi først ser mennesker med minoritetsbakgrunn, fyller de ofte stereotypier på andre måter. Enten er de stereotypiske vakre eller slanke, og er de svarte er de ofte lyse i huden med rett hår. Selv om de kanskje bryter med en norm ved å være melaninrik, er de ellers veldig normtypiske.
– Serier som «Orange Is the New Black» er en serie der alle mulige farger og fasonger kommer til uttrykk. Og jeg vet at mange unge har vist til «Young Royals», den svenske serien til Netflix. Der er ikke karakteren Felice nødvendigvis stereotypisk i verken kropp eller farge, og hun har hud med akne og ser naturlig ut. Det har ganske stor verdi.
Du sier vi ikke er gode nok på dette i Norge. Har det i det minste blitt bedre?
– Ja, litt bedre er det. Men det er fortsatt en stor mangel i representasjon av mennesker med en annen bakgrunn eller mennesker som for eksempel bruker hijab. Man har kommet et stykke på veien, men det er ennå langt igjen å gå. Det sier også de norske skuespillerne med minoritetsbakgrunn. Når de først får roller, spiller de kriminelle eller stereotypiske biroller, ikke hovedroller. Det handler også om hvem som får midler til å lage film. Det må bevilges penger til prosjekter fra mennesker med minoritetsbakgrunn for å skape dette mangfoldet.
Hvordan ser din drømmefilm eller serie ut?
– Den er casta med vanlige folk. For eksempel at man går inn på en tilfeldig skole eller arbeidsplass og ser mangfoldet av mennesker, som ser ut som man gjør selv. Vanlige, naturlige mennesker. Skjønnhetsidealet og et evig strev mot urealistiske idealer tar ikke bare knekken på ungdom og psyken deres, men påvirker også voksne.
Er ikke det litt som TV-serien «Skam»?
– «Skam» er et godt eksempel på en sånn type serie. De valgte å caste en hovedrolle med muslimsk bakgrunn, som var kjempefint. Men representasjonen utover det var i hovedsak majoritetsnorske. Men «Skam» åpnet på mange måter rommet. Jeg trodde det skulle få ballen til å rulle med flere og flere serier som gjenspeilet befolkningen, men jeg synes ikke at filmbransjen tok over den stafettpinnen.
[ TV-serien «Skam» har endret hvordan danskene snakker ]
Nå har vi snakket mye om TV og film, men hvilken bok har betydd mest for deg?
– «Salt.» av Nayyirah Waheed. En skjellsettende diktbok skrevet av en ung svart kvinne. Mange av diktene lever med meg daglig i min egen rettighetskamp.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– Alt mulig. Jeg har gått i så mange demonstrasjonstog, vet nesten ikke hva jeg ikke kunne gått for. Men helt åpenbart er jeg villig til å gå i demonstrasjonstog for kampen mot rasisme og for kvinners frigjøring. Og klassekamp.
[ – Det er så typisk Norge å ha en mening om ting og folk man ikke vet noe om ]
Hvem var din barndomshelt?
– Pippi. Hun er drittøff og hun var alt det jeg ville være. Supersterk, supermodig og annerledes, og turte å stå i det. Det var den største inspirasjonen.
Hvem vil du helst stå fast i heisen med?
– Jeg er veldig glad i å diskutere med mennesker jeg er uenig med, så jeg tror det hadde vært spennende å stå fast med Jon Helgheim. Jeg har så lyst til å forstå hva hans verdensbilde, eller bildet av minoritetsungdom i Oslo, er bygget på.
