Hvem: Carina Dahl
Hva: Sanger, låtskriver, realitydeltaker og tidligere modell
Hvorfor: Er deltaker i årets sesong av NRK-programmet «Stjernekamp».
Heihei! Er du ute og går?
– Ja, på vei til neste avtale!
Du har snakket en del i Stjernekamp om at du sliter med prestasjonsangst, fordi du frykter at en del mener du ikke fortjener å være med i programmet, kan du fortelle litt hvorfor?
–Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Når man skal være med på et sånt program så er det alltid mange som har en mening. Kanskje ofte uten å kjenne til bakgrunnen min eller noen ting. Da er det veldig skummelt å stille seg foran hele Norge i beste sendetid og prestere. Det tror jeg nok alle synes. Jeg gjør mitt beste og det må jeg jo stole på at er godt nok. Det var nok mer i forkant av Stjernekamp at jeg følte på det, men nervene er der fortsatt altså!
I forrige sending av stjernekamp valgte du «Monsters» av Eminem og Rihanna, på grunn av stemmene inni deg som holder deg tilbake. Har du fått noe respons i ettertid på historien og låtvalget?
– Ja virkelig, og nesten utelukkende positivt. Det er helt overveldende hvor mye kjærlighet man får, man blir jo litt satt ut. Jeg blir glad, fordi jeg legger mye inn i dette. Jeg øver mye. Jeg jobber hardt for å føle at jeg leverer godt. Men man tviler alltid litt på seg selv, og så kan man selvfølgelig spørre seg selv hvor det kommer fra. De stemmene man har i hodet er jo ofte skapt av andre som skal ha en mening, som i utgangspunktet er negative uten å vite så mye. Det er det som er litt trist, det er jo umulig å ikke la seg påvirke. Men majoriteten av alt jeg mottar er positivt altså.
Hvor mye øving blir det?
– Enormt mye, man bestemmer det litt selv. For min del handler det om å få ting litt under huden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme så langt, så jeg er bare kjempeglad. Da blir det jo litt bratte læringskurver hver runde. Lære seg tekster og koreografier. Få ting under huden og la være å tenke på at man skal huske ting. At ting bare sitter. Jeg bruker masse tid. Det er dette livet mitt består av nå. Så lenge jeg er så heldig å få være med på Stjernekamp så vil jeg bare være i denne boblen og mate på med øving.
Tror og håper du at folk vil oppfatte deg annerledes etter Stjernekamp?
– Jeg har ikke som fokus hvordan folk skal oppfatte meg. Jeg gjør bare det jeg brenner for og elsker å gjøre. Jeg skriver musikk jeg legger sjelen min i. Jeg håper for all del at folk synes det jeg gjør er bra, også er det jo kjempefint å nå ut til folk jeg ikke har nådd ut til før. Kanskje noen har hatt en mening om meg uten å kjenne meg. Kanskje de lærer at man ikke skal ha en mening før man lærer dem å kjenne. Det er så typisk Norge å ha en mening om ting og folk man ikke vet noe om, og det er kanskje noe vi bør lære av. Man vet aldri hva folk legger i ting og hva folk sliter med, hvordan folk har det.
Det var forresten en kollega av meg som ville at jeg skulle gratulere deg med tiårets TV-opptreden etter den Djengis Khan-fremførelsen!
– Haha, takk for det!
Var du langt utenfor komfortsonen din da eller?
– Vettuhva, jeg hadde lagt så mye i rappen min, så Djengis Khan ble en sidegreie hvor man pugga tysk, så jeg skjønte ikke hvor komisk og bra det ble da. Jeg måtte forte meg å skifte fordi jeg var sist ut på hip-hop før jeg skulle ut i gruppeoppgaven, så jeg skjønte ikke egentlig hvor episk det opplegget her ble.
Har Stjernekamp lært deg noe?
– Ja, masse. Bare det at jeg ble spurt om å være med på Stjernekamp bør jo være et stort komplement som jeg bør ta innover meg. Og det å mestre det å stå på scenen med nervene fra første sending, da jeg synes det var helt grusomt - og så komme så langt som jeg har nå. Jeg gir meg aldri, jeg har en skikkelig ståpåvilje. Bare det å stå på scenen og gjøre sjangre som jeg aldri har gjort før. Det gir meg masse mestringsfølelse. Det er ganske fett å stå og faktisk gjennomføre ting man egentlig ikke kan.
Hva har vært den gøyeste sjangeren så langt?
– Jeg hadde valgt Maria Mena og Petter Katastrofe sin låt under «Norsk på Norsk»-uka, og så skulle hun plutselig være coach, det var skikkelig ekkelt. Så jeg grua meg hele uka. Men så ble det stående applaus til slutt og ekstremt mye fine tilbakemeldinger, så den ble veldig graverende for meg med tanke på å stole på seg selv. Men country og rap var også veldig artig å få gjort.
[ Hvorfor i alle dager forventer du at vi skal klemme? ]
Et par faste spørsmål også om du har tid?
– Jaja!
Hva gjør deg lykkelig?
– Oi, veldig åpent spørsmål. Det er mye som gjør meg lykkelig. Det å mestre ting, at folk jeg er glad i har det bra. Kvalitetstid med folk. Positive tilbakemeldinger på musikk f.eks
Har du en barndomshelt?
– Jeg husker at jeg synes Madonna var veldig fet da, jeg likte at hun turte å gønne på. Hun husker jeg brant seg fast ganske tidlig, ved å være spesiell og bare kjøre på.
Hva gjør du når du skeier ut?
–Oi, det er lenge siden jeg har gjort nå! Da blir det som regel masse rødvin og god mat.
Hvis du skulle satt fast i heisen med noen, hvem hadde du ville satt fast med?
– Oi, hvem skulle det vært da, den var vanskelig. Kanskje Madonna da, som kunne gitt meg noen råd på å stole på meg selv og stå støtt uavhengig av alt rundt!
