«Squid Game»: Den sørkoreanske serien verden snakker om

Serien har blitt en sensasjon på rekordtid. To uker etter at «Squid Game» kom på Netflix har internett-telegrafer og strømmealgoritmer sørget for at serien som den første sørkoreanske topper den globale strømmetrafikken på Netflix – det svært lite undertekstvante USA inkludert.

Seriens brå popularitet har tilsynelatende fått Variety til å hive seg rundt og intervjue serieskaperen, regissør Hwang Dong-hyuk, og suksessen har sørget for at TV-underholdning som vanligvis snakkes som av de spesielt interesserte med ett har blitt stoff for The Guardian, Forbes og VG.

Brutal historie

«Squid Game» handler om en gruppe mennesker som sier ja til å bli med i et spill for å vinne en stor pengepremie. De vet ikke hva de sier ja til, men alle har store økonomiske problemer og ser spillet som sin store mulighet til å redde dem ut av vanskene. En av dem er Seong Gi-hun, en mann som har mislyktes med det meste, han bor hos moren sin etter mange nedturer, han får knapt se datteren sin, har stor spillegjeld og må ha penger fort. Han er bevisst sin egen misere, og har det deretter.

[ Sjekk våre strømme-oversikter over bra serier ]

De andre spillerne har egne utfordringer, her er en nordkoreansk avhopper, en gangster, en pakistansk verkstedarbeider, en gammel syk mann, en etterlyst aksjemegler. De er alle utstøtte, overlatt til seg selv og egne skjebner. Bedre blir det ikke når det viser seg at spillet de er med på foregår i form av tradisjonelle barneleker – i hauk og due-sjangeren, og at taperne i spillet risikerer livet. Men premien er på hele 45,6 milliarder won.

Dette er bare opptakten i serien på ni episoder, som byr på en nådeløs virkelighet – både i spillarenaen og ute i samfunnet ellers. I det virkelige liv har deltakerne personlige problemer å takle, i spillet er de fanget i gigantiske pastellfargede dukkehus-omgivelser hvor forkledde vakter står beredt. Sjangeren er den rå og brutale overlevelsesserien, men skildringen av menneskelig tristesse og karakterenes levevilkår gir serien en fot i realistisk drama. Samtidig byr historien på en intrige – for hvem står bak den grusomme leken?

«Parasite» ganger «Maskorama»

Sagt veldig enkelt er «Squid Game» underholdning ett sted mellom den sørkoreanske Oscar-filmen «Parasite» og «Maskorama», for serien rommer både samfunnsrealisme og grenseløs galskap - i slekt med den japanske serien «Alice in Borderland» som også er på Netflix.

At serien er ute på Netflix er ingen tilfeldighet. Strømmegiganten har satset enormt på å erobre det store asiatiske strømmemarkedet i mange år - ifølge Variety halv milliard dollar på sørkoreansk underholdning bare dette siste året. Dette er noe av årsaken for at det på norske Netflix ligger kategorier som «Produsert i Korea» og «Koreanske serier», og at det er flust med filmer og serier i fantasy, science fiction og eventyr på strømmeren. I følge Netflix har «Squid Game»s suksess ført til økt trafikk for resten av strømmerens K-dramakatalog. Det store utvalget sørkoreanske titler er også et resultat av at landet har dominert innen film og TV i Asia det siste tiåret, og som på våre kanter av verden altså har manifestert seg i sånt som Oscar-pris til Bong Joon‑hos «Parasite». Og det faktum at maskerte syngende kjendiser i «Maskorama» var det mest sette programmet på norsk TV i fjor.

[ Netflix byr på ny nordic noir-krim også ]

K-drama erobrer verden

Det ligger et stort antall titler av K-drama på Netflix, storstilte TV-produksjoner med budsjetter på 180 -200 millioner kroner. Dette er historier som er like fulle av heftig action som bankende hjerter og som har det med være mindre forutsigbare enn våre vestlige serier: En kjekk riking og ivrig gamer kan havne i et dødelig spill når hans virtuelle yndlingsarena inntar virkeligheten («Memories of the Alhambra»), i «Sisyphus» må et selvopptatt IT-geni prøve å forhindre verdens undergang.

«Vagabond» handler om en mislykka stuntmann som havner i et livsfarlig internasjonal spiondrama som kan ta pusten fra James Bond. Og hvis hovedpersonene i seriene framstår like kjekke og modellpene som K-popstjerner, er det gjerne fordi de er det også. Her snakker vi om unge helter og heltinner som gjerne gjennomgår en personlig utvikling i løpet av en historie. men det har de tid til når seriene består av 16 og 18 timelange episoder.

Heftige historier

K-drama er ikke like respektert som de stilsikre, nyskapende som filmene fra koreanske mestere med internasjonal ry, men seriene kommer i mange variasjoner og fargesprakende kulisser. Her er heftig romantikk, liv og død, kamp for rettferd, komedie som ikke har tålt reisen til vår del av verden like godt og ofte en litt åpenbar god moral. Samtidig byr seriene ofte på samfunnskritiske skildringer med fokus på de enorme forskjellene i samfunnet, og hvor den jevne mann knuges av korrupte, maktsyke myndigheter og/eller grådige konsern.

Sørkoreanske serier kommer med en ide-rikdom, en energi og et driv som får norsk drama til å virke stivbeint, gravalvorlig og trygghetssøkende. Når NRK lager historisk drama får vi «Atlantic Crossing», som dikter opp et kidnappingsdrama med nazister i ubåt på jakt etter kronprinsfamilien. På koreansk kan historisk drama være «Kingdom», en heftig saga i to sesonger om en utstøtt prins som må redde folk og land når keiseren er blitt en zombie.

Og selv om K-drama som «Squid Game» ikke nødvendigvis serverer de helt overraskende eller overbevisende finalene, byr seriene på så mye uventet, sprøtt og moro underveis at de er verdt opplevelsen.

[ Finn nyhetene dine i Dagsavisen ]