Seterkulturen blir å finne på Unescos liste over immateriell kulturarv fra og med 4. desember i år.
Navnet på denne lista kan føre til litt tungekrøll. Men den er av stor betydning for å forplikte seg til å ivareta tradisjon og håndverk i verden som er viktig å bevare for kulturarven, men som ikke er fysiske objekter eller geografiske områder.
Seterkulturen blir det seneste tilskuddet til et knippe norske kulturtradisjoner vi kan slå oss på brystet med på Unescos liste, som vi vil liste opp under – i tillegg til noen andre, tradisjoner i andre land.
---
Unescos liste over immateriell kulturarv
- Opprettet som konvensjon i 2003, og er utarbeidet for å sikre respekt for og øke bevissthet om, og betydning av, immateriell kulturarv
- Immateriell kulturarv er definert som «praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv.»
- Fokuserer på tradisjoner, praksiser og kulturarv, og er ment som et supplement til Unescos verdensarvliste – som har et mer materielt fokus.
- Består av tre lister: «Representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv», «Liste over immateriell kulturarv med umiddelbart behov for vern» og «Fortegnelse over gode vernepraksiser».
Kilde: immateriellkulturarv.no.
---
Seterkulturen – 2024
Først til nykommeren på lista: Seterkulturen.
Du vet, den du har hørt om i eventyret om de tre bukkene bruse, og der budeiene jobber fra tidlig morgen til langt på kveld for å stelle med dyra som har sommerferie langs grønne enger, høyt til fjells.
Denne tradisjonen holdes i dag i hevd – men bare så vidt. Det er registrert under 900 setrer igjen i landet, og i fjor ble det registrert 750 bønder som fikk tilskudd til seterdrift. I 1950 var det 22.000 registrerte seterbruk.
For å gi et løft til å bevare tradisjonen, ble seterkulturen i fjor nominert av Norge og Sverige til Unescos liste, etter et forarbeid av organisasjonen Norsk seterkultur.
Denne uka kom svaret, og innstillingen er positiv. Unesco mener seterbruket er viktig for lokalprodusert mat, og at kunnskap og tradisjoner overføres mellom generasjoner og interesserte gjennom driftsmetoden. I tillegg fremmer drifta helse og velvære for både brukere og gjester av setra.
– Vona er at ein slik heider frå Unesco skal vera med på å heva statusen til seterdrifta og hjelpen til med å vidareføra denne tradisjonen inn i ei ny tid, skriver Norsk seterkultur på sine nettsider.
Les også: Familiefar sliter økonomisk – hetses: «Dette burde han ha tenkt på før han fikk barn»
Nordiske klinkbåt-tradisjoner – 2021
I 2021 var sist gang en norsk kulturtradisjon havnet på lista til Unesco. Da var det håndverket til klinkbåt-byggerne som fikk anerkjennelse.
Båtene er små, åpne båter bygd i tre, der bordplankene overlapper hverandre for å danne skroget. Disse plankene blir da «klinket» sammen av en saum (spiker) mot en «roe» (metallplate).
Grunnen til at denne tildelingen er «nordisk», er fordi denne båtbygger-metoden stammer tilbake fra jernalderen i både Norge, Finland, Sverige, Island og Danmark. Vi kjenner nok båttypen best som vikingenes fartøy da de utforsket verden og plyndret sin vei gjennom Europa. Men også som Nordlandsbåtene som i århundrer dro på Lofotfisket, og fraktet tørrfisk til Bergen for handel med Europa.
Tradisjonen har blitt holdt i hevd av Forbundet KYSTEN og andre organisasjoner og museer.
– På tross av dette er det en risiko for at kunnskapen om både håndverket og sjømannskapet skal bli borte over tid. Nå skal Unescos liste over immateriell kulturarv styrke klinkbåttradisjonen i Norden, skriver Unesco selv.
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
Håndverksteknikker for katedralverksteder i Europa – 2020
Sammen med Tyskland, Østerrike, Frankrike og Sveits kom Norge med på lista i 2020 for katedralverksteder i Europa, også kalt Bauhütten. På norsk heter disse bygghytter, som var samlingssteder der håndverkere i middelalderen kunne organisere byggingen av katedraler rundt om i Europa.
I Norge er det kun en slikk bygghytte, som er lokalisert ved Nidaros domkirke. Bygghytta ble opprettet i 1869, og heter formelt Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. Denne ble brukt da Nidarosdomen skulle gjenoppbygges etter flere branner. I dag jobber steinhoggere, murere, blyglassarbeidere, tømrere, smeder og gipsmakere i lokalet for sammen å ta vare på Nidarosdomen og Erkebispegården.
– Møtt med stadig større mangel på tekniske ferdigheter i en tid hvor det er økt mekanisering og kostnadseffektivisering, har bygghyttene, som ble skapt eller re-etablert i 19. og 20. århundre, blitt institusjoner som holder i hevd tradisjonelle teknikker, og viderefører og utvikler dette, skriver Unesco på sine sider om tradisjonen.
Teknisk sett er denne tradisjonen på lista over verneverdige praksiser, men det tilhører samme liste som immateriell kulturarv.
Les også: Tre år etter trusler om bøter: Lærerne er fortsatt ikke rustet til å håndtere vold (+)
Stev, dans og folkemusikk fra Setesdal – 2019
I 2019 ble det nok bydd opp til en ekstra dans og noen lystige stev i Setesdal da det ble kjent at lokaltradisjonen skulle få plass på Unesco-lista.
Det var etter hele fem år med arbeid av Setesdal spelemannslag, der målet har vært å få bygdas folkemusikk, stevkunst, dans og slåttespillet til å overleve videre og ikke gå tapt.
Til NRK den gang sa spelemannslaget at kulturen er viktig for Setesdal, da den utøves både på pub, scene og i hjemmet. Samtidig tar stev-kunsten vare på dialekten til setesdølingene.
Unesco skriver at kunstformen utvikler seg konstant, der nye sangtekster blir skrevet for den tradisjonsrike stev-formen.
– Den tradisjonelle formen for videreføring – gjennom sosiale samlinger mellom eldre ekspert til yngre generasjoner – er stadig hovedmetoden for å lære kunstformen, skriver de på sine nettsider.
Les også: Obos: Politikerne må prioritere boligbygging (+)
Bevaringen og tradisjonene rundt Oselver – 2016
Norges første bidrag til lista var kunnskapen om bygging av trebåten Oselver, en båt som har vært fartøyet for nordmenn i flere tusen år.
Denne klinkbygde båten (ja, samme metode som nevnt over) har blitt benyttet som bruksbåt over lang tid, men også til kapproing og -seiling fra og med 1800-tallet. Båten har sin opprinnelse fra Vestlandet, og Oselververkstedet i Os er det eneste stedet det blir bygd slike båter den dag i dag.
– Båtbyggerne av Oselver reflekterer prinsippene av konvensjonen, ved deres fokus på å respektere og ivareta byggeteknikkene og bruken av oselver-båter, som er regnet som en verdifull del av lokalbefolkningenes kulturarv, skriver Unesco om en av grunnene til at tradisjonen fikk plass på lista.
Også denne tradisjonen er på lista over verneverdige praksiser, slik som håndverkstradisjonene for katedralverksteder.
Tradisjoner å merke seg i resten av verden
Flere land har fått sine tradisjoner og praksiser listet opp på den ærverdige lista til Unesco. Vi har samlet et knippe av dem:
Badstukulturen – Finland.
Det er viden kjent hvor viktig saunaen er for det finske folk. Og jaggu ble ikke badstu-tradisjonen en del av lista over immateriell kulturarv i 2020.
I beskrivelsen til Unesco framheves saunaen som en «naturens kirke» – et bruksrom som, tradisjonelt sett, har blitt sett på som hellig. De beskriver også hvor integrert sauna-kulturen er for majoriteten av det finske folk, og at det er et sted hvor folk renser kropp og sinn, og omfavner sin indre fred.
Hurra for det!
Det franske kjøkken – Frankrike
Neste gang du nyter et glass rødt fra Frankrike, akkompagnert av ost og kjeks, kan du vite at du er med å videreføre en kulturarv. «Det franske kjøkken» er nemlig en del av Unescos liste, og blir betegnet som «et festlig måltid, som bringer folk sammen for å nyte kunsten av å spise og drikke godt». Videre skriver organisasjonen at det franske kjøkken uttrykker samvær, og balansen mellom mennesker og produkter av naturen.
Viktige elementer av det franske kjøkken er nøye utvalgte oppskrifter, innkjøp av gode, lokale råvarer som hører sammen, finne den riktige vinen og dekke til en vakker bordsetning. Det er også viktig å lukte og smake på maten og drikken underveis.
Bon appetitt!
Kanoproduksjon og navigasjon – Mikronesia
I det øyrike Stillehavet har de i tusener av år vært avhengig av solide båter for å transportere seg over lange avstander til sjøs. Derfor fikk Mikronesias kanoproduksjon og navigasjonskunnskaper plass på lista over immateriell kulturarv i 2021.
Denne tradisjonen holdes enda i hevd – så vidt det er, og innebærer å bygge kanoer ut fra lokale materialer på øyene, og navigere uten å bruke kart eller andre moderne instrumenter. Hele lokalsamfunn er med i byggeprosessen av båtene, der de enes om hvilket tre som skal kuttes ned – og drettes bearbeides til en ferdig båt.
Unesco skriver at denne praksisen bosatte flere tusen øyer i Stillehavet, og at kunnskapen er tradisjonelt videreført i en form for lærlingordning. Innskrivingen er også et forsøk på å holde tradisjonen ved like, ettersom den er mer og mer truet av raskere båter og fraflytting fra øyene.
Vi får håpe tradisjonen får medvind i seglene etter å ha havnet på lista!
Les også: «Snøfall 2»: Julemagien lyser på Oslo Nye (+)
Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)
