Innenriks

– I stedet for å jage det perfekte, bør man grave litt i seg selv

Den perfekte matchen finnes ikke, mener Martine Onstad. Hun ber single, kjærlighetssøkende nordmenn stille realistiske krav til en potensiell partner.

Martine Onstad har selv hatt mange nedturer på kjærlighetsmarkedet.

Martine Onstad (31) har selv lang erfaring med å manøvrere på det til tider nådeløse kjærlighetsmarkedet. I TV 2-serien «Singel» fikk seerne innblikk i opp- og nedturene i Onstads og andre unge menneskers singelliv. Hun er også en av to programledere i podkasten «Sexløs og singel-ish». Og denne uka skal hun stå på Lille Ole Bull scene i Bergen og snakke om kjærlighet og dating, sammen med psykolog Frode Thuen – som har vært svært sentral i den siste tids debatt om singellivet og dets fallgruver.

I et debattinnlegg i Aftenposten skriver Thuen og psykolog-kollega Peder Kjøs: «Hvis man aldri treffer noen som passer, kan noe av forklaringen være at det ikke er samsvar mellom hvordan man betrakter seg selv, og hvordan andre betrakter en. Mange har dessuten urimelig høye krav til hvordan en partner må være».

Martine Onstad mener psykologene har et viktig poeng.

– Når jeg hører historier fra dem som har vært single i mange år, kommer de ofte med overfladiske grunner til at de ikke fortsetter å date en person. At de har en rotete leilighet, for rare klær eller går med sokker i sandaler, sier Onstad som til daglig jobber som reporter i TV 2.

«Det er alltid noen som er bedre for meg»

NRKs og SSBs kartlegging viser at det i dag er hele 1,4 millioner single i Norge – 33 prosent av den voksne befolkningen, i 1980 var andelen single cirka 24 prosent. Onstad er overhodet ikke overrasket over tallene. Hun tror mye av grunnen nettopp kan være at for mange stiller for høye krav til en potensiell kjæreste – i tillegg til at sjekkemarkedet er blitt større, nærmest som en mur av muligheter.

– Det som var godt nok for femti år siden, er ikke godt nok lenger. Det er ikke sånn som det var før, da man ble sammen med den som bodde i nabolaget. Nå er mulighetene så store at du kan bli sammen med noen som bor i Los Angeles om du vil.

– Og denne troen mange har på at «det er alltid noen som har det bedre» og at «det alltid er noen som er bedre for meg» blir forsterket når man ser bilder av «perfekte par» på Instagram eller andre sosiale medier. Men den perfekte matchen finnes ikke, du vil aldri finne den med mindre du multidater verden rundt, og selv da tror jeg ikke det er realistisk, sier Onstad til Dagsavisen.

– Jeg tilhører Disney-generasjonen, og har vokst opp med tanken på at prinsen skal komme ridende på en hvit hest, sier Martine Onstad.

Hun forteller at hun selv lenge hadde veldig store forventninger til kjærestelivet.

– Jeg tilhører Disney-generasjonen, og har vokst opp med tanken på at prinsen skal komme ridende på en hvit hest, at det blir magisk og at han kommer til å være utrolig betatt av meg hele tiden. Men – og det er trist å si det – jeg tror de få som måtte matche på alle nivåer, bare er sykt heldige. Man vil selvfølgelig være forelsket hele tiden, ha det fint hele tiden, men det er utopisk å søke noe som egentlig ikke eksisterer.

Datingapper

Fremveksten av alle datingappene har også bidratt til troen på at «gresset er alltid grønnere på den andre siden», i tillegg til at de har skapt et kaldt og overfladisk sjekkemarked med bruk- og kastmentalitet, mener Onstad.

– Det største problemet på datingmarkedet er likegyldigheten, at vi behandler hverandre som om vi bare er bilder på en app. At man matcher, men ikke sier hei. At man drar på en date, men ikke svarer på melding etter at daten er over – noe som kan få den andre personen til å føle seg dårlig, ikke god nok, miste troen på kjærligheten og seg selv. Det er det som skremmer meg mest. Man tar ghostingen personlig, når den som oftest ikke er det.

– Jeg tror vi er for feige, vi sniker oss unna i stedet for å konfrontere situasjonen. Men det behøver ikke være så vanskelig, man kan bare si: «du, det var en veldig fin date, men jeg tror ikke det blir deg og meg».

Martine Onstad er ikke overrasket over tallene som viser at det i dag er hele 1,4 millioner single i Norge.

Som nevnt innledningsvis, har Onstad selv hatt sin skjerv av nedturer på kjærlighetsmarkedet. Hun forteller at hun som nysingel 22-åring var veldig gira på å treffe den rette.

– Men jeg ble skuffet. Og skuffet. Og skuffet. Den største skuffelsen kom etter at jeg hadde vært singel i tre år, og trodde jeg hadde møtt mannen i mitt liv. Det var kjærlighet ved første blikk, en følelse av at han utfylte meg – alle disse tingene jeg drømte om da jeg vokste opp. Men så «ghostet» han meg. Vi hadde vært sammen i to måneder, og hatt kontakt hele tiden før han dro til utlandet der han studerte. Så var jeg på en lansering i Bergen, og forventet å høre fra ham. Da jeg aldri hørte noe, skrev jeg en melding som var sarkastisk og frekk. Og den ene meldingen ødela alt. Jeg krevde noe av ham som han mente var urettferdig, og etter det sluttet han å svare meg.

Det største problemet på datingmarkedet er likegyldigheten, at vi behandler hverandre som om vi bare er bilder på en app.

—  Martine Onstad

Onstad forteller at hun allerede hadde vært «mannevond» i flere år etter alle nederlagene hun opplevde i jakten på en kjæreste.

– Og denne erfaringen var spikeren i kisten. Etter det, følte jeg at det ikke spilte noen rolle hvem jeg tilbringer resten av livet mitt med – at mannen i mitt liv allerede har vært der, og gått. Jeg ble skeptisk, kald og likegyldig. Jeg ville hevne meg ved å bruke andre menn slik jeg følte at jeg selv hadde blitt brukt. Litt på samme måte når noen drikker for å glemme, så datet jeg menn for å glemme at jeg hadde det vondt.

Onstad understreker at hun spilte med åpne kort overfor mennene hun datet i denne perioden.

– Jeg var alltid ærlig om at dette ikke skulle være mer enn en flørt. Og jeg kan med stolthet si at jeg selv aldri ghostet noen. Jeg forklarte meg alltid, om jeg så måtte sitte på fortauet og snakke i to timer med en som var halvfull.

Falt pladask – men klein date

Så en dag – høsten 2017 – matchet hun med han som nå er hennes partner og forlovede. Det startet på best mulig måte, men prosessen videre var langt fra problemfri.

– Vi falt pladask begge to. De første fire ukene hadde vi bare kontakt på telefon. Vi var så forelsket, sårbare og åpne overfor hverandre. Og da vi endelig skulle møtes for første gang, trodde jeg at følelsene kom til å bli enda mer forsterket.

– Men den første daten var så klein. Jeg har spurt meg selv mange ganger: «hva var det som skjedde?». Jeg tror jeg opplevde ham som for entusiastisk, han satte meg på en pidestall – akkurat som han som knuste hjertet mitt gjorde, før jeg ble ghostet. Og jeg var redd for at det skulle skje igjen. Jeg trakk meg derfor tilbake. Som igjen gjorde at han ble reservert.

Til tross for den kronglete starten, bestemte de seg for å gi hverandre en ny sjanse.

– Jeg syntes han var en fantastisk mann, og jeg visste hvor følelsesmessig ødelagt jeg var. Jeg slet med å slippe mennesker inn. Og jeg ønsket ikke at det skulle ødelegge for oss. Derfor trosset jeg usikkerhetene mine, og fortsatte å date ham for å se om vi kunne få ned hverandres murer. Det klarte vi, men det tok tid. Kanskje ett år, faktisk.

Råd til single og kjærlighetssøkende

Onstad var nylig i Paris for å skrive på en ny bok. I den forrige – Drømmemannen fra h*lvete – skrev hun om det strevsomme singellivet. Handlingen i den nye boka er i tråd med endringen i Onstads sivilstand – nå som hun er blitt forlovet og samboer.

– Jeg har skrevet om single meg som prøver å reparere meg selv, så nå har jeg lyst til å skrive en bok om forhold. Hva er det «perfekte» forholdet, og hvordan kommer man dit?

– I stedet for å jage det perfekte, bør man grave litt i seg selv, sier Martine Onstad.

For selv om hun nå har funnet sin drømmeprins, ville de aldri blitt et par dersom de hadde krevd full match på alle områder, forteller hun.

– Min forlovede og jeg tikker ikke av på alle bokser, men sånn er det for de aller fleste, sier Onstad, og kommer derfor med følgende oppfordring til dem som sliter med å finne «den rette».

– I stedet for å jage det perfekte, bør man grave litt i seg selv: Hva er viktig for meg? Hva er mitt verdigrunnlag? Kan man kanskje leve med at personen ikke har lik interiørstil som deg selv?

– Og vær åpen for dem du møter, kanskje du blir overrasket.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen