Debatt

Det er ikke fælt å leve alene

At det er noen der ute for alle er en av de største løgnene vi blir servert.

Psykologene Peder Kjøs og Frode Thuen mener det gir mening å se på partnerjakten som en slags økonomisk transaksjon.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dette innlegget ble først publisert på Facebook og er gjengitt med tilatelse.

Det har vært en opphetet debatt om markedsverdi. Det har vært merkelig stille om det som virkelig er problemet.

Når Peder Kjøs og Frode Thuen snakker om at kvinner over 50 har nedsatt markedsverdi, er det en deskriptiv vurdering og jeg oppfatter ikke at de syns det er riktig eller at det handler om menneskets verdi som sådan, det er bare et faktum:

Det er bare å lese statistikk, dessverre.

Forfatter Hilde Østby.

Menn over 50 tar for seg (vel å merke om de allerede har vært i sirkulasjon. De mennene som aldri har fått barn før, er dessverre også i ferd med å miste markedsverdi når de blir middelaldrende). Disse mennene får kull nummer to med yngre kvinner, mens kvinner over 50 verken finner menn på sin egen alder, eller yngre menn.

Samtidig, et helt annet sted, finnes det en hel hærskare av coacher og livsstilsguruer som snakker om å «nå sitt fulle potensial», «finne sitt sanne jeg» med det som resultat at man finner sin «sjelevenn».

Jeg er ikke psykolog, men jeg vet at det er tull.

Du kan være så perfekt du bare vil, det er likevel ingen garantier i denne verden. Og at det er noen der ute for alle, det er en av de største løgnene vi blir servert, det er Hollywoods absolutt mest innbringende pengemaskin. Det er mange der ute man kanskje kunne klart å ha et samliv med, på hver sin litt haltende måte; ingen er perfekt, ingen er helt inntonet på din sjel.

Det er stor forskjell på hva vi ønsker oss, og hvordan verden egentlig er.

Jeg er uenig med Thuen i at kvinne 50+ (eller noen, egentlig) skal senke kravene og forventningene. Hun skal selvfølgelig ikke det, jeg tenker at det er veldig viktig å ha krav og ønsker som harmonerer med den man er. Men resultatet kan bli at man må leve alene, og det er ikke nødvendigvis et tap, det er ikke fælt.

Jeg bor i en by hvor halvparten av husholdningene er singelhusholdninger, disse hundretusener av mennesker er ikke tapere eller mangelfulle fordi de bor alene. Jeg har levd alene i mange år (før jeg ble gift), og det var fint. Vennskap og eventuell familie fyller livet med mye av den kjærligheten du kanskje får i et forhold.

Kan vi ikke snakke mer om det andre livet, det som ikke er tosomt, men godt likevel?

Kan vi ikke snakke om hvordan vi alle sammen henger sammen? Hvordan nære venner og naboer og kollegaer og (evt egne) barn og venners barn og katter og historielag og fotoklubber og korps og folk som går sammen med oss på kino og sitter ved siden av oss i filharmonien og som alltid står i nærbutikken og smiler selv når de er slitne, er del av den samme verden, at vi hører sammen og at vi ikke er alene, ikke noen gang?

Selve livsbetingelsen vår som menneske er å være sammen med andre, vi er prisgitt andre.

Kapitalismen og kapitalismens språk forsøker å tilsløre at det menneskelige i sin natur er fellesskapet. Og den romantiske kjærligheten er så sammensatt, så full av drømmer om hvem den andre er og kan være, og hvem du selv er og kan være, så fylt av komplekse ønsker og behov, vi skal være takknemlig om det går.

Det er et mirakel at det går, og det er hardt arbeid og skuffelser og av og til veldig vanskelig.

Og om det ikke går, er vennskap så utrolig viktig, og kanskje viktigere, venner må vi ha hele livet, før og etter kjærligheten, fra vi er småbarn til vi sitter på gamlehjemmet.

Aristoteles skrev «Uten venner ville ingen ønske å leve, selv om de hadde alle andre verdslige ting». The Troggs visste jo også at «love is all around». Kjærligheten er rundt oss, alltid.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen