Innenriks

Vil at Norge skal lede an for å gi verdens fattige strøm

Norge fikk verden til å trappe opp innsatsen for å redde regnskog. Nå må vi følge opp denne suksessen ved å få verden til å satse på fornybar energi i utviklingsland, mener SV.

– Under klimatoppmøtet i Glasgow i november bør Norge ta initiativ til et samarbeid mellom rike land og utviklingsland om fornybar energi, anbefaler SVs Lars Haltbrekken.

Han mener Norge må gå foran med et godt eksempel med en «betydelig økning» i våre årlige bevilgninger til utbygging av fornybar energi i utviklingsland.

– Vi må bruke tiden fram til statsbudsjettet i høst til å få til dette. Det vil kunne utløse bidrag fra en rekke andre land på samme måte som vi så ved regnskogsatsingen, tror Haltbrekken.

– Meget stor betydning

I forkant av FNs klimatoppmøte på Bali i 2007, forslo Regnskogfondet sammen med Naturvernforbundet, som Haltbrekken da var leder for, at regjeringen måtte bevilge seks milliarder kroner til tiltak mot avskoging av regnskog.

– Den rødgrønne regjeringen fulgte opp dette, og da statsminister Jens Stoltenberg kom til Bali, fortalte han at Norge ville bevilge opp mot tre milliarder kroner til formålet. Det var en nyhet som vakte stor oppmerksomhet og interesse, og dette førte til at arbeidet med å bevare regnskog skjøt fart, forteller Haltbrekken.

Lars Løvold, som ledet Regnskogfondet i 2007 og som nå er spesialrådgiver der, er enig med Haltbrekken at det norske initiativet var viktig.

– Stoltenbergs annonsering fikk meget stor betydning, både politisk og praktisk. Det satte en standard på støtte til fattige regnskogsland som gjorde dypt inntrykk på både fattige og rike land under forhandlingsmøtet på Bali.

– Det bidro i vesentlig grad til at skogbevaring ble en viktig del av forhandlingene fram mot en ny klimaavtale, det som ble Paris-avtalen, sier Løvold.

1.000 milliarder dollar

– Nå trenger vi et tilsvarende initiativ for å få fart på fornybarsatsingen, fortsetter Haltbrekken.

– Flere land bevilger penger til dette allerede, men altfor lite. Vi trenger et krafttak.

Haltbrekken viser i den anledning til en nylig rapport fra Det internasjonale energibyrået (IEA).

– Rapporten viser at investeringene i fornybar energi i utviklingsland må økes voldsomt om klimamålene skal nås. Investeringene må mer enn sjudobles til over 1.000 milliarder dollar per år, påpeker Haltbrekken.

– Hvor mye bør Norge bidra med i året? Like mye som de tre milliardene Stoltenberg annonserte i 2007?

– Ja, vi trenger noe i den størrelsesorden, svarer Haltbrekken.

– Hvordan bør disse pengene brukes?

– Til å bygge ut fornybar energi slik at vi også når de fattigste menneskene i verden som ofte bor utenfor strømnettet. En slik desentralisert strømproduksjon kan skje ved bruk av solceller.

– Hvor bør dette skje? I Afrika?

– Ja, i stor grad i Afrika. Slike prosjekter vil stimulere til sysselsetting i utviklingsland, og norske bedrifter kan bidra med den nødvendige teknologien.

Oppnår tre ting

– Norge bevilger allerede penger til utbygging av fornybar energi i utviklingsland. Hva blir annerledes for Norges del hvis SVs forslag blir noe av?

– For Norges del handler det i stor grad om beløpets størrelse. Det har vært en altfor svak satsing på dette fra regjeringens side, og direkte bevilgninger til fornybar energi er lavere under denne regjeringen enn under den rødgrønne regjeringens to siste år, svarer Haltbrekken.

En gjennomgang som SV har gjort, viser at de direkte bevilgningene til fornybar energi i statsbudsjettet, i gjennomsnitt har ligget på i overkant av 700 millioner kroner i årene med Solberg-regjering. I de to siste årene med Stoltenberg-regjering var de på om lag 1,2 milliarder kroner.

Norfund, som er statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, har derimot fått større årlige bevilgninger under Solberg enn i de to siste statsbudsjettene til Stoltenberg, henholdsvis 1,6 mot 1,2 milliarder kroner.

– Norfunds virksomhet er i stor grad innrettet mot kapitaltilførsel i større prosjekter. Norfunds investeringer er heller ikke bevilgninger i tradisjonell forstand, men snarere penger som i hovedsak blir forventet å kunne reinvesteres, er Haltbrekkens respons på det.

– Hvis Norge under klimatoppmøtet i Glasgow klarer å få med seg verden på en internasjonal satsing på fornybar energi i utviklingsland, hva vil kunne oppnås med det?

– For det første kutt i klimagassutslippene. For det andre en rettferdig og nødvendig velferdsutvikling i utviklingsland. For det tredje en oppbygging av arbeidsplasser i utviklingsland, svarer Haltbrekken.

– Ville vært verre

NRK kunne nylig melde at det er frykt for en ny voldsom brannsesong i Amazonas. I lys av det kan man spørre seg om hvor vellykket det norske initiativet på Bali i 2007 framstår i dag.

– Dessverre har ikke andre rike land fulgt opp dette initiativet i en grad som Regnskogfondet og verdens skogland hadde ventet. Det er likevel slik at særlig Storbritannia og Tyskland bruker store midler på bevaring av regnskog, konstaterer Løvold.

– Mye av dette skjer gjennom disse landenes egne programmer og kanaler, men det er også inngått felles avtaler med skogland. Norge og Tyskland har lenge hatt en felles skogavtale med Peru, som nå utvides med at også Storbritannia og USA kommer inn på giversiden. Siden 2015 har Norge, Tyskland og Storbritannia hatt en felles skogavtale med Colombia, og det finnes også flere eksempler, fortsetter han.

– Det er ingen tvil om at situasjonen for verdens regnskoger ville vært vesentlig verre uten det norske initiativet, som har vært opprettholdt til denne dag og er bestemt videreført minst fram til 2030, konkluderer Løvold.

Etterlyser forpliktelse

Når det gjelder Amazonas spesifikt, minner Løvold om at den første avtalen Norge inngikk etter Bali-toppmøtet, var med Brasil, og den var basert på at Brasil skulle klare å redusere avskogingen i Amazonas.

– Det klarte Brasil i oppsiktsvekkende grad fram til 2012, forteller Løvold.

– Derfor mottok også Amazonasfondet milliarder som ble brukt til å forsterke og sikre de resultatene som landet hadde oppnådd, inntil Brasil fikk et styre med en helt annen politikk for Amazonas.

Det er også blitt inngått regnskogavtaler med land som Indonesia, Peru, Colombia, Guyana og Liberia, minner Løvold om. Jobben er likevel på ingen måte gjort for verdens regnskoger, påpeker han.

– Det haster med at verdens rike land samlet forplikter seg til å støtte skogbevaring i tropiske land med betydelige og forutsigbare midler, slik at regjeringene i regnskogsland kan vite at de faktisk vil motta støtte dersom de tar grep for å bevare regnskogen og fokuserer på langsiktig bærekraft, ikke kortsiktig profitt.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her!