Innenriks

Trondprinsens hoff

Trond Giskes AUF-generasjon styrer hele Sør-Trøndelag,

Sør-Trøndelag Arbeiderparti har denne valgkampen fått en profilert valgkampleder: Kulturminister Trond Giske har tatt turen til hjemfylket for å lede kameratene til seier. I denne sammenhengen er det ikke bare snakk om kamerater i arbeiderbevegelsens forstand, men vennene fra AUF-tida i Trondheim på 1980- og 90-tallet.

I dag styrer Giskes venner både Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylke. Fylkesordfører Tore Sandvik, trondheimsordfører Rita Ottervik og kommunepartileder Rune Olsø ble alle med i AUF på slutten av 80-tallet. Leder i Sør-Trøndelag Ap og stortingsrepresentant Eva Kristin Hansen var barndomsvenn av Tore Sandvik, og ble raskt tatt inn i gjengen. Den besto også av Giskes skolevenner Tore Nordseth (som senere giftet seg med Rita Ottervik) og Gunn Karin Gjul. Begge sitter nå på Stortinget.

«Giske-gjengen» og «Børge-gjengen»

– Jeg meldte meg inn i AUF i 1986. Året etter møtte jeg Trond, og i 89 ble han leder for fylkeslaget, forteller Tore Sandvik.

– Deres vennegjeng har alle viktige posisjoner i dag. Skjønner du at folk kan tenke på dette som kameraderi?

– Det går an å konspirere om alt. I politikken blir man fort kjent med hverandre. Man opplever mye sammen og blir sammensveiset. Det finnes politiske generasjoner med sterke vennskapsbånd i flere byer og partier. Det er et lignende nettverk rundt Jens Stoltenberg, og sikkert rundt Erna Solberg og Kristin Halvorsen også. I Trondheim hadde også Børge Brende sin generasjon rundt seg, som tidligere styrte Trondheim og satt i regjering, sier Sandvik.

Historiene fra tida da Giske-gjengen var AUF-ere florerer. Kurs, møter, fester og bussturer i Europa med Giske som reiseleder.

– Trond var en veldig samlende skikkelse. Vi brukte ungdomstida vår på dette, og da Trond dro til Oslo var det bygd opp et bredt miljø som gjorde hverandre gode, sier Sandvik.

Miljøopprør og EU-kamp

Han peker på to konkrete saker som førte til at gjengen ble stor og beholdt gløden over mange år: Miljøsaken og EU-saken.

– Først kom miljø. Vi er den generasjonen politikere som ble med på oppvåkningen i kjølvannet av Tsjernobyl. 1989 var det store miljøvalget. Vi jobbet som ungdomspolitikere flest, med underskriftsaksjoner og full mobilisering for få gjennomslag i partiet, mimrer Sandvik.

Men det var ikke bare i moderpartiet AUF-erne måtte kjempe. Starten på 90-tallet var også en brytningstid i AUF. I 1990 troppet AUF-erne fra Møre og Romsdal, Nord- og Sør-Trøndelag opp på landsmøtet med et alternativt program. Mer komprimert, mer offensivt mot Ap og med større fokus på klima. Dagsavisens nyhetssjef Kjell Erik Nordenson Kallset og barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt var to av dem som førte det nye programmet i pennen. Det midtnorske programmet ble vedtatt og i 1992 ble også AUF-ledelsen byttet ut. Turid Birkeland måtte tre til side for den langt mer radikale Trond Giske.

Nå var EU-saken øverst på agendaen.

– EU-kampen er den viktigste grunnen til at vi er der vi er i dag. Den forlenget det politiske engasjementet vårt, og løftet oss videre. Vi ble trigget av tre valgkamper på rad, det ble mer intenst og vi holdt ut lenger enn andre generasjoner. Man ser det samme i den politiske generasjonen i kjølvannet av EU-kampen i 1972.

– Hadde ting vært annerledes om dere hadde tapt EU-kampen?

– Det er vanskelig å si. Kanskje det at vi vant viste oss at det mulig å forandre? I Trondheim hadde vi troen på at vi kunne vinne tilbake byen, selv om Marvin Wiseth hadde 40 prosent av stemmene, sier Sandvik.

Tålmodige i miljøkampen

Den nye generasjonen AUF-ere var på kollisjonskurs med Jens Stoltenberg. I 2000 ble han statsminister og headhuntet legestudent Kathinka Meirik fra Trondheim AUF som sin personlige rådgiver. Men før hun tiltrådte måtte Meirik love å legge om til en mer beskjeden profil når det gjaldt EU og miljø.

Da Stoltenberg like etter ga grønt lys for bygging av gasskraftverk på Kårstø, rant det over for enkelte. Ingvild Vaggen Malvik meldte seg ut av Ap og gikk over til SV, som hun senere representerte på Stortinget.

– Ingvild ble for ivrig, sier Tore Sandvik.

Han sier at det aldri var aktuelt for resten å skifte parti.

– Vi hadde hele tida tro på gjennomslag, og det så vi nå i Soria Moria hvor Ap bruker milliarder på å rense gasskraftverk. Jens‘ tale til landsmøtet i 2007, hvor han lovte at Norge skal bli karbonnøytralt innen 2050 var en stor begivenhetene. Det har å gjøre med å holde ut. Jeg holder fast på at man får gjort mer ved å være med i Ap enn i SV.

Beryktet kollektiv

En vandrehistorie sier at Trond Giske som 16-åring veddet med en kamerat om at han kom til å bli statsminister før han ble 50. Kompisen Tore Sandvik var framme i media og foreslo Giske som partisekretær da Kolberg skulle gå av.

– Var det et seriøst forslag?

– Tja, Trond ville jo ikke selv. Det var for å illustrere at det er en posisjon hvor vi bør ha våre tyngste politikere. Organisasjon er vår styrke, og det må vi satse på. Jeg er veldig fornøyd med valget av Raymond, bare så det er sagt.

Media og den anonyme forfatteren av «Giske-trilogien» Trondprinsen osv. har fokusert mye på et beryktet kollektiv på Møllenberg i Trondheim. Det ble omtalt som «rottereir», og man hevdet at det var der den nye Ap-generasjonen klekket ut sine listige planer.

– Kollektivet er mer myteomspunnet enn det i virkeligheten var. Dette AUF-kollektivet forteller at det var en del unge folk som flyttet til byen og var en del av miljøet. De som bodde der var nok i stor grad engasjerte i EU-saken, sier Sandvik.

Ingen av dem som har ledende posisjoner i Ap i dag bodde i kollektivet. Blant beboerne var tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet Jo Stein Moen. Han er en av forfatterne bak boka «Et nytt nei» – proppfull av argumenter mot EU-medlemskap. En annen EU-motstander i kollektivet var Kjell Erik Nordenson Kallset, som for tida skriver bok om nei-siden i Ap før EU-avstemningen i 1994.

Det har ikke lykkes Dagsavisen å få Trond Giskes kommentar til denne saken.