Hva når den pårørende er student?

Jeg viser til generalsekretær i Kreftforeningen Anne Lise Ryels debattinnlegg i Dagsavisen onsdag 20. september der hun skriver at «Det offentlige har hovedansvaret for å gi pårørende til alvorlig syke hensiktsmessige ordninger slik at hverdagen skal fungere så normalt som mulig».

I flere tilfeller snakkes det om lønnstakere men det er sjelden at studenter nevnes i en slik forbindelse. Jeg ønsker å dele min historie da jeg som student i oktober 2005 mistet min mor i kreft 56 år gammel. 6 mai 2005 fikk mamma magekreft med spredning. Vi fikk beskjed om at hun ikke hadde lang tid igjen. Legen ba oss om å konsentrere oss om hverandre og ha kvalitetstid.

Høsten 2005 da mamma var syk hadde jeg planlagt å skrive min masteroppgave. Jeg tok opp studielån som vanlig i august fordi jeg var avhengig av en inntekt denne perioden. Jeg hadde ingen mulighet til å skaffe en sommerjobb noe jeg vanligvis gjorde. Jeg hadde behov for å være der for mamma den siste tiden. Jeg håpet på å skrive oppgaven samtidig som hun lå på sykeleie men forsto raskt alvoret i sykdommen og måtte legge oppgaven vekk. Jeg bekymret meg for studielånet mitt som økte og undersøkte med Lånekassen om jeg kunne få omgjort mitt lån til sykestipend. Ifølge Lånekassens regelverk § 43-1 gjelder vilkår for sykestipend:

«Søker som blir syk og av den grunn er helt studieufør i en del av søknadsperioden kan få lånet for denne tiden omgjort til sykestipend men ikke for mer enn fire måneder og to uker per undervisningsår. Sykdomsperioden må dokumenteres. Omgjøring gis for halve måneder. Lån for de første fjorten dagene av en sykdomsperiode (karenstid) blir ikke gjort om til sykestipend».

På søknadsskjemaet måtte jeg krysse av for egen sykdom eller for barnets sykdom. Ingen av rubrikkene passet for meg så jeg fikk mammas lege til å skrive et brev der det sto at jeg ikke kunne studere høsten 2006 fordi min mor var i terminalfasen på grunn av kreft. Jeg fikk også en lege til å skrive et brev om at jeg var studieufør. Dette holdt ikke og jeg fikk beskjed av Lånekassen om at jeg måtte bli sykemeldt av min egen fastlege. Da ble problemet hva slags diagnose jeg skulle få. Legen skrev at jeg var i psykisk ubalanse. Denne sykmeldingen ble heller ikke godtatt. De ba meg sende en ny sykmelding når jeg var friskmeldt og det måtte de ha en dato på. Jeg dro tilbake til fastlegen for å friskmelde meg for at jeg kunne få en gyldig sykmelding som bekreftet at jeg hadde vært syk hele semesteret. Jeg hadde ikke vært syk men i sorg og ute av stand til å konsentrere meg om studier.

For meg var ikke min dårlige økonomiske situasjon i perioden da mamma var dødssyk det verste. Jeg fikk hjelp av min mor så lenge hun levde jeg fikk jobb tidlig etter at hun døde samtidig som jeg fortsatte med min masteroppgave. Det som var ille i denne situasjonen var at jeg måtte sykmelde meg med diagnosen «psykisk ubalanse» i et halvt år uten at jeg var i arbeid. En dokumentasjon på at min mor skulle dø ikke var nok. Sier det seg ikke selv at når en datter på 27 år ser sin mor dø litt etter litt i en seks måneders sykdomsperiode så vil det gå ut over konsentrasjonen og evnen til å studere?

Dersom mammas sykdomsperiode hadde vart lenger kunne jeg blitt studieufør i lengre tid og ville ikke klart meg økonomisk. Dette kunne ført til at jeg ikke fikk fullført mine studier fordi jeg måtte ha prioritert en jobb med inntekt framfor å studere. En livskrise i studietiden bør ikke gjøre det umulig å fortsette å leve som normalt og få muligheten til å nå de mål man har satt seg.

Jeg håper at det offentlige også kan ta ansvar for pårørende som er studenter som ikke har de samme rettigheter som lønnstakere når det gjelder inntekt og sykeordninger. Det bør heller ikke være nødvendig å gi de pårørende en diagnose for at de skal få muligheten til å være der for et nært familiemedlem som skal dø.

T. Slemmen