Ikke tårevått nok

CD

The Tears

«Here Come The Tears»

V2

karakter 4

The Tears er årets «bli sammen igjen»-plate. Bernard Butler og Brett Anderson var duoen som definerte lyden og storheten til Suede på det britiske bandets to første plater før uvennskap mellom de to drev Butler ut av gruppa. For å gjøre en klassisk popgruppehistorie kort – nå har de funnet tilbake til hverandre og dannet prosjektet The Tears og på platen «Here Come The Tears» forsøker de å finne tilbake til den magien de delte uten å ta synlig hensyn til de årene de var borte fra hverandre. Slik høres det også ut men denne gangen blir det aldri så tårevått som Suede var.

Det skal noe til for å gjenskape den samme finstemte og energiske popformelen som de delte på den første platen til Suede den gang med låter som «So Young» og «Drowners». The Tears greier det da heller ikke men ender likevel opp med et litt overambisiøst forsøk på å glemme at 11 år har gått med låter som framstår som interessante men svakere ekko av et genialt samarbeid. Anderson har fortsatt til gode å skrive dårlige tekster men han er ikke i nærheten av å forvalte den frekkhetens nådegave som han gjorde i Suedes beste øyeblikk. Han er likevel umiddelbart gjenkjennelig og både vokalmessig og låtmessig er «Here Comes The Tears» som et Suede uten filter. Låter som «Autograph» «To Creatures» «The Ghost Of You» og «Fallen Idol» heves fram som platas mest habile poplåter men uten den energiske kjernekraften som skal til for å gjøre dem mer enn normalt interessante

The Tears blir derfor stående igjen som et hyggelig og prøvende prosjekt vi ikke tør vedde på at kommer til å holde utover denne ene platen og når sant skal sies så kunne nok følgende tekstlinje fra låten «Fallen Idol» passet på både Butler og Anderson slik de framstår i samspill anno 2005: «Shame he's just this fallen idol with/bits of paper for his past».

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen