Høye strømpriser, er det så galt?

Etter alt å dømme vil det oppstå betydelige inntektsforskjeller mellom kraftkommunene og øvrige kommuner.

Debatten som fortsatt pågår i media, viser at mange er av den oppfatning at de historisk sett høye strømprisene er en konsekvens av at Norge (kraftleverandørene) ikke har klart å bygge opp tilbudet i takt med den økende energietterspørselen. Dette er bare korrekt dersom Norge kan betraktes som et landområde med begrensede muligheter til eksport og import av strøm. I samme øyeblikk som overføringskapasiteten mellom Norge og øvrige relevante nasjoner ikke virker begrensende, vil lavere priser bare oppstå dersom det samlede tilbudet øker relativt sett i forhold til den samlede totale etterspørselen til disse nasjonene, og/eller at forbruket i de ulike land skjer på ulike tidspunkt. For tiden legges det ned betydelig arbeid i å øke overføringskapasiteten, blant annet er Statnett involvert i å legge en kraftkabel mellom Nederland og Norge. I et liberalisert kraftmarked med stor overføringskapasitet over landegrensene, vil framtidens strømpriser derfor i liten grad fastsettes av norske kraftleverandører eller av norske politikere. At det i dag kan være store variasjoner mellom ulike geografiske områder i Norge med hensyn til overføringskapasitet får så være. Poenget er at overføringskapasiteten er i endring og at dette vil få betydning for framtidig prisdannelse.

Norske kraftselskaper styres i dag i all hovedsak etter forretningsmessige (bedriftsøkonomiske) prinsipper. Dette har etter artikkelforfatternes oppfatning to effekter av særlig interesse:

De ulike utbyggingsalternativene som fremmes i dag, eksempelvis med hensyn til vindkraft og gass, må være bedriftsøkonomisk lønnsomme for å bli gjennomført. Med dagens strømpriser er det et fåtall alternativer som tilfredsstiller dette kriteriet, vel å merke hvis da ikke staten av samfunnsmessige årsaker bidrar for å skape bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Sannsynligheten for at de ulike alternativene vil bli utbygd, minsker selvfølgelig ytterligere dersom forutsetningen, alt annet likt, er at strømprisen skal gå ned. Det er derfor all grunn til å betvile at strømprisene går merkbart ned i Norge selv om kraftproduksjonen skulle øke. Som et lite apropos kan nevnes at selv i dag, med begrensninger i overføringskapasitetene og unormalt lite regn, ville et gasskraftverk på Mongstad i henhold til ECONS analyser ha gitt bare 2-5 øre billigere strøm per kilowatt.

Så lenge staten i all hovedsak velger å være en passiv eier vil de ulike utbyggingsalternativene primært være rettet mot å maksimere kraftleverandørenes (produsentenes) resultater. Kraftleverandørene er med andre ord ikke aktører som forsøker å stille de ulike utbyggingsalternativene opp mot hverandre for deretter å fremme synspunkter i tråd med samfunnets interesser, de er parter som slåss for å maksimere selskapets framtidige fortjeneste. Det er derfor heller tvilsomt om disse selskapene vil arbeide for lavere strømpriser og lavere strømforbruk i Norge.

For de fleste vannkraftverkene ligger strømprisene i dag betydelig over selvkost på eksisterende anlegg, noe som innebærer at mange av kraftselskapene tjener gode penger. Med få unntak er kraftselskapenes eiere identiske med staten og landets kommuner, aktører som har som mål å jobbe til beste for landets innbyggere. Analyser viser at ved en prisøkning på strøm på 10 øre per kilowatt sitter staten og kommunene igjen med cirka 9,2 øre, det vil si 92 prosent. Er det ikke fint at staten og kommunene får inn mer penger slik at skole, helse og utdanning kan bli enda bedre ivaretatt? Dette er et spørsmål om hvorvidt staten og kommunene er i stand til å forvalte pengene til beste for fellesskapet på en bedre måte enn hva den enkelte innbygger er, og det vil det selvfølgelig være delte meninger om. Er det fin at presset på knappe ressurser, som eksempelvis arbeidskraft, trolig vil avta i Norge dersom strømprisene går opp? Mange vil hevde at en konsekvens av høyere strømpriser er at den private kjøpekraften i Norge synker, noe som i sin tur medfører at etterspørselen går ned, noe som deretter gir lavere inflasjonsvekst, noe som over tid gir et lavere rentenivå enn hva man ellers ville ha hatt. Hvis denne tankerekken er korrekt, er høyere strømpriser en dårligere metode å stramme inn kjøpekraften på enn eksempelvis heving av rentenivået i Norge?

Rettferdighets-begrepet er svært komplisert og kan diskuteres på mange plan. Miljøvernminister Helen Bjørnøy har uttalt at høyere strømpriser er bra i den forstand at strømforbruket vil gå ned. Uttalelsen kan være myntet på et ønske om å oppnå likevekt mellom tilbud og etterspørsel, men kan like gjerne være et uttrykk for de etiske problemstillinger som er knyttet til at nasjonen Norge har et stort energiforbruk per innbygger, et forbruk som direkte og indirekte har miljømessige konsekvenser både på kort og lang sikt. I et globalt perspektiv vil nok de fleste mene at det bra dersom nasjonens strømforbruk synker.

Dersom vi nå leker oss med tanken om at det ikke er så galt om staten og kommunene får økte inntekter som følge av økte strømpriser, og at det bare er bra dersom strømforbruket som følge av høye strømpriser synker relativt sett, er det da gitt at de «inndratte midlene» omfordeles på bevisst måte? Etter alt å dømme vil det oppstå betydelige inntektsforskjeller mellom kraftkommunene og øvrige kommuner, noe som over tid vil medføre økte forskjeller i det offentlige tjenestetilbudet disse kommunene imellom. Tilsiktet?