Demokraten må klamre seg til livet!

På grunn av den enorme eierkonsentrasjonen vi har i mediene i Norge, er det viktigere enn noen gang å ha minst to aviser på samme sted. Redaktører og journalister har imidlertid den oppfatning at de uavhengig av alle eierforhold, antall aviser eller ulike typer aviser, ivaretar mangfoldet.

Derfor har jeg gjentatte ganger hørt fra den kanten: Det spiller ingen rolle hvem som eier oss, eller om det bare eksisterer en avis i byen, vi ivaretar bredden i reportasjene og debatten. En slik naivitet er ikke betryggende.

Eierkonsentrasjon betyr også maktkonsentrasjon, og den store faren med maktkonsentrasjon er at mangfoldet i samfunnsdialogen svekkes eller forsvinner. At redaktører ikke ser dette, sier mest om redaktørenes tankekraft.

Når nesten alle lokalaviser eies av ett mediekonsern, svekkes mangfoldet. I Østfold eier A-media alle de fem store lokalavisene: Fredriksstad Blad, Sarpsborg Arbeiderblad, Halden Arbeiderblad, Moss Avis og Smaalenenes Avis.

Innenfor samme konsern foregår det naturligvis også en tankemessig samkjøring med hensyn til hvordan aviser skal drives, og derfor blir båndene mellom aviser, redaktører og journalister stadig sterkere. Ikke minst er fellesprosjekter viktige i dagens økonomiske virkelighet. Derfor trenger vi aviser som står utenfor de store mediekonsernene.

Schibsted-avisene Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen, der Schibsted har store eierinteresser, har gjennom sin omfattende stoffutveksling en voldsom slagkraft. Tenk deg bare hvor kraftig avisen rammer mennesker når alle Schibsted-avisene publiserer identiske saker laget av samme journalist.

Det skjedde når alle avisene - i tillegg også Verdens Gang - rammet Morgan Andersen med udokumenterte og usanne beskyldninger om alvorlige straffbare forhold. Her var det åpenbart ingen dialog internt i avisene om kravet til dokumentasjon og samtidig imøtegåelse.

Men viktigheten av to eller flere aviser på samme sted, har heller ikke svekket seg med hensyn til å sikre at ulike syn kommer til uttrykk, altså det som begrunnet pressestøtten. En gjenganger for meg er at avisene i enhver sammenheng og under alle omstendigheter må stå på en selvstendig plattform.

Det er uheldig for en redaksjon hvis publikum oppfatter at avisen har nær tilknytning til et politisk parti eller et bestemt næringslivsmiljø eller investorgruppe, selv om dette skjules bak en forestilling om utvikling og velstand i lokalsamfunnet. Nettopp derfor er det viktige med alternative røster, og det er i dette perspektivet jeg hører jeg fra mange hold at Demokraten er viktig for lokalsamfunnet.

Arbeiderbevegelsens aviser kom før Arbeiderpartiet. Politiske strømninger ble kanalisert gjennom mediene før partiene ble etablert. Men med dannelsen av Arbeiderpartiet ble det etter hvert etablert Arbeiderparti-aviser over hele landet, noe som viste hvilken styrke arbeiderbevegelsen har når den samler seg. Avisenes redaktører og journalister måtte også være medlemmer av Arbeiderbevegelsens presseforbund, et medlemskap mange også beholdt da de ble medlemmer av Norsk Journalistlag, som ikke tihører LO-familien.

Mye på grunn av den spesielle norske topografien, fikk Norge en rekke aviser over hele landet. Under krigen ble imidlertid en rekke aviser stoppet av tyskerne. Særlig gjaldt det arbeiderbevegelsens aviser, mens halvparten av de konservative avisene og Bondepartiets aviser kom ut under krigen.

Det nazistiske Pressedirektoratets målsetting var å rasjonalisere norsk presse, som fikk den konsekvens at avisene som utkom, fikk opplagsøkning og annonsevekst - og tjente gode penger. Det gikk selvfølgelig gikk den motsatte veien med avisene som ble stanset.

Avisoppgjøret etter krigen var et oppgjør om penger, men også om avisenes nasjonale holdninger under okkupasjonen. I manges øyne var avisoppgjøret lite rettferdig, og særlig var det Aftenposten som kom «godt» ut av det. Men med etterkrigstidens ønske om i fellesskap å bygge landet, ble det nærmest lagt lokk på saken, og avisoppgjøret var for eksempel aldri et tema da jeg gikk på journalistskolen fra 1972 til 1974 - 30 år etter krigen. Først med Guri Hjeltnes’ bok «Avisoppgjøret etter krigen» (Aschehoug 1990) fikk vi en kritisk gjennomgang.

Da jeg begynte i Fredriksstad Blad i 1977, var imidlertid Demokraten blitt en så sterk konkurrent at jeg ble overrasket over hvor mye tid vi brukte på å snakke om konkurrenten. Med redaktør Charlie Janssons hadde avisen også utviklet en profil som en av A-pressens mest uavhengige aviser, noe som tilført avisen stor vitalitet, som Fredriksstad Blad akkurat da manglet, ikke minst på grunn av det mislykkede Sarpsborg-prosjekt.

Selvfølgelig var Demokraten et organ for Det norske Arbeiderpartiet, og avisens fremtredende journalister kjempet Arbeiderpartiets og fagbevegelsens sak også i spaltene. Det førte for eksempel til at fagbevegelsen ikke uten videre ville snakke med byens konservative avis.

For noen år siden opplevde vi at A-pressen solgte «sjela si» i Fredrikstad for å kunne overta Fredriksstad Blad! Demokraten ble offer for en hestehandel, og avisen er nå altså eiet av Agder Medier som også eier Agderposten, Varden og flere mindre aviser på Sørlandet.

Men Demokraten er ikke mindre viktig av den grunn, både for å sikre mangfoldet i avisuttrykket og meningsmangfoldet. Jeg håper avisen klarer å klamre seg fast til livet!