Aftenbladet som debattknuser

«Open Port» sin Stavanger2008-sponsor, Stavanger Aftenblad fortsetter å overraske og tar tydeligvis ikke innover seg saklig kritikk i en rekke saker. Tvert imot, avisen underslår kritikken. Redaktørene innser ikke sine egne uheldige dobbeltroller.

Avisens utmerkede og uavhengige kunstanmelder, Trond Borgen derimot, har vært ryddig og holdt seg utenfor debatten i kulturhovedstadsåret, men nå er året over og han har i Aftenbladet 18. desember et glimrende innlegg med tittel Kulturbyens åpne sår. Han henviser blant annet til min bok om byens krenkende behandling av Roland Lengauers skulptur «Hyrden» og donasjonen av verkene hans til kommunen. Borgen skriver: Boken dirrer av rettferdig harme og er et rent nidskrift mot byens myndigheter. Men fortsatt er byen taus.

Det få vet er at denne boken er den første som er utgitt om Stavanger2008 og som via eksempler viser en annen side enn begeistringen som har preget de inhabile aktørene og sponsorene, inklusiv Aftenbladet. Men fordi boken tar et oppgjør med «kulturen» i Stavanger, med Mary Miller og hennes stab og ikke minst Aftenbladet, er den drept i Aftenbladet, ikke omtalt og underslått. Formålet med boken var å skape debatt. Aftenbladet har gjort sitt ytterste for å drepe debatten.

Avisens egne journalister skriver jo også bøker. De sikres kjempeoppslag i egen avis. Det er en voksende trend som bør stanses for å bevare redaksjonens troverdighet. Den fjerde statsmakt må slutte å bruke sin makt til å selge sine egne forfatteransatte på bekostning av andre konkurrenter som ikke sitter inne i redaksjonslokalene. Problemet er jo at ingen forfattere tør påtale dette, fordi da får man i hvert fall ikke omtale. Aftenbladets journalist Jan Zahl har i høst kjørt noen reportasjer hvor avisen forsøker å fokusere på de forsiktige av dem som har kritiske synspunkter i byen, forsøkt å slippe dem til liksom i en kontrollert tekst gjennom filteret; journalisten. Harmoniserie kaltes serien som omtaltes slik: Aftenbladet ser på den offentlige debattkulturen i Stavanger-regionen. Kvaslags rom finst det for kritiske ytringer i en by der samarbeid og semje dominerer?

Derved gir Zahl inntrykk av at avisen og byen, som avisen gjennom sitt 2008-sponsorship er tett bundet til, virkelig er en Open Port, åpen og inkluderende. Se, her er det takhøyde! Men det er det langt ifra. Avisen er jo rå overfor de kritikerne som er tydelige og klare og ikke lefler med redaksjonen. Avisen har sine kjæledegger som den klør oppetter ryggen og digger og gir svære oppslag, synlige anmeldelser, gratisreklame. Bøkene og kunstverkene selger følgelig uansett kvalitet. Redaksjonell omtale er gull verd, annonser virker ikke, de drukner jo i helsides annonser for tørkeruller og koteletter.

I min bok om billedhugger Roland Lengauer avkles Aftenbladet med eksempler. Det er den første boken som kritisk analyserer hva som skjer i kulturhovedstaden dette året. Det er en sakprosabok som dokumenterer at Lengauer ble kneblet og stigmatisert fordi han var frittalende. Han fikk ikke oppdrag i byen mens andre billedhuggere (her er det bare to-tre slike) fikk opptil 17 (sytten) oppdrag i det offentlige rom. Boken bygger blant annet på tekster av Lengauer selv. Han var sannsynligvis en av de største billedhuggere som noensinne har bodd og arbeidet i Stavanger. Til tross for dette er det de tause som heies fram av Aftenbladet.

Lengauer døde for et par år siden. Min bok tar fatt i den uverdige behandlingen han fikk. Den manglende takhøyden i Aftenbladet har ført til at boken er tiet i hjel. Etter det jeg har hørt laget journalist i kulturavdelingen, Eli Nesheim et minioppslag på 5 x 5 centimeter om at boken var utkommet, uten bilde av den. Lokale, ukritiske forfattere pleier å få en halv- eller helside, uansett hva de skriver om. Det pussige er imidlertid følgende: Samtidig utgir Aftenbladets journalist Jan Zahl en bok om tettstedet Bryne. Boken vurderes som så viktig av redaksjonen at den samme kulturavdelingens Eli Nesheim skriver to helsiders omtale av boken med stort fargefotografi. Kollega er nå en gang kollega. Men alvorlig talt. Er en bok om tettstedet Bryne sååå viktig? Hadde det stoppet der, ville jeg ikke skrevet dette, men så lenge Aftenbladet samme uke i sitt fredagsbilag Pluss 10. oktober gir sin kollega - Jan Zahl - to helsider til, må det være tillatt å spørre hvor den redaksjonelle balansen er? Fire helsider? Hvor går grensen for kameraderiet? Undervurderer man leserne? Er det slik at man må være kollega med folk i redaksjonen, venn eller spyttslikker for å få redaksjonell omtale av sine bøker? Har redaksjonen glemt hva man må ha lært om etikk på journalisthøgskolen?

Stavanger har ikke mange billedhuggere. En som ruver ved siden av Lengauer er billedhugger Hugo Wathne. Hans vakre og miljøklarttalende og forut for sin tid, det sårbare egget i sivet, har plassert ham helt i toppen i Norge. Han har også utgitt en bok i høst. To hovedforfattere har skrevet boken. En av dem, Fredrik Koch, har tilbrakt et langt liv i Aftenbladets kulturavdeling. I motsetning til boken om ruvende Lengauer, som Aftenbladet tier i hjel, gis ruvende Wathne to velfortjente helsider i Aftenbladet. Det er også her kulturavdelingen og Frederik Kochs kollega, Eli Nesheim, «portvoktersken», som fører i pennen to helsider. Hun donerer derved en reklameverdi verdt over hundre tusen kroner til sin tidligere kollega Koch mens hun bestemmer at boken om Lengauer/2008/kommunen/kulturen/Aftenbladet skal ties i hjel, underslås og forbli ukjent.

Jeg tror leseren kan trekke sine egne konklusjoner. Hvis Aftenbladet ikke makter det, har jeg flere konkrete eksempler som kanskje få redaksjonen til å skjønne alvoret i forskjellsbehandlingen.

At jeg skriver dette i Rogalands Avis sier også mye. Jeg vil oppfordre andre som har lignende historier om å ta dem ut av Aftenbladets spalter og dele dem med Rogalands Avis sine lesere. Den snart forhenværende kulturbyen Stavanger2008 bør styrke debattkulturen. Det tror jeg raskest kan gjøres ved å bygge opp om Rogalands Avis slik at Aftenbladets debattknusende rolle svekkes.