I 2017 fikk britiske Elspeth Roberts (42) en livreddende håndsrekning fra en fremmed norsk kvinne. Roberts var da alvorlig syk med leukemi og hadde gjennomgått flere cellegiftkurer for å overleve. Til slutt var en stamcelletransplantasjon hennes siste håp om å bli frisk, forteller hun til Dagsavisen.
Og det var da håndsrekningen kom - fra andre siden av Nordsjøen.
– Legene sa at hvis de ikke fant en donor til meg snart kom jeg til å dø, så det var veldig alvorlig. Mens jeg fortsatte på nok en cellegiftkur, startet de et verdensomfattende søk for å finne en donor med samme vevstype. Og til slutt fant de en kvinne i Norge, forteller Roberts på telefon fra hjembyen Heysham i Lancashire.
– Reddet livet mitt
I løpet av våren donerte den fremmede kvinnen sine stamceller, som i all hast ble fløyet til Manchester. Innen 24 timer var de livsviktige cellene transplantert inn i kroppen til Roberts.
– Det var en suksess og reddet livet mitt. Nå har jeg vært kreftfri i sju år, og er så uendelig takknemlig, sier en rørt Roberts.
Og det vil hun gjerne at den anonyme norske donoren skal få vite. Men i sju år har navnet hennes forblitt en hemmelighet for den takknemlige cellemottakeren.
– Det eneste jeg har fått vite om henne er alderen hennes og hvor mange barn hun har. Og selvfølgelig at hun er en norsk kvinne. Men jeg vet ikke hvor hun bor eller hvem hun er. Mitt største ønske er å få takket henne personlig for at jeg er i live i dag.
Les også: Uro rundt Trumps «nummer to»:– Trodde ikke det var mulig (+)
I flere år har Roberts etterlyst donoren sin i sosial medier, men uten hell. Og i forrige uke tok hun det drastiske steget å dra til Oslo. Med seg i bagasjen hadde hun en bunke med visittkort som kort forklarte ærendet hennes og kontaktinformasjon.
– Hver dag delte jeg dem ut på gaten og i butikker. Håpet er at budskapet vil nå fram til henne på en eller annen måte. Selv om det er som å lete etter nålen i høystakken, har jeg troen.
– Hva er det du vil si til henne?
– Takk for at du reddet livet mitt. For deg var det kanskje et lite offer, men for meg betydde det alt. Nå har jeg en fremtid, og jeg er så takknemlig.
Brevvekslet
Noe av dette vet donoren allerede. For i regi av helsevesenet sendte de to hverandre anonymiserte brev i etterkant av operasjonen. Der fortalte Roberts at inngrepet hadde vært vellykket og at hun var i god bedring.
I svaret fra kvinnen skrev hun (oversatt til norsk):
«Kjære deg. Tusen takk for gode nyheter. Det er fantastisk å høre at du har det bra. Jeg er så glad for deg og din familie, og det var en glede å kunne hjelpe deg. Det ville vært veldig hyggelig å kunne møte deg en gang i fremtiden. Håper du fortsatt har det bra. Masse kjærlighet fra (anonymisert) ».
Men noe møte mellom dem har aldri blitt en realitet. For da Roberts spurte om sykehuset i Manchester kunne oppgi navnet på donoren, viste det seg å være umulig. Ulike land har nemlig ulike regelverk rundt anonymitet for donorer. Og i Norge er reglene strenge:
– Her er jussen slik at vi ikke har lov til å bryte konfidensialiteten, verken for donorer eller mottaker i både innland og utland. Heller ikke om det er et annet regelverk i det andre landet, forklarer leder for Det norske beinmargsgiverregisteret, Irene Andersen. Hun understreker at hun uttaler seg på generelt grunnlag, og ikke om denne konkrete saken.
Hjelper ikke
Årsaken til det kategoriske hemmeligholdet er todelt.
– Våre givere skal vite at de kan stole på oss, og vi ønsker ikke at potensielle fremtidige givere skal vegre seg for å donere. Selv om en donor gir skriftlig uttrykk overfor mottaker om et ønske om å møtes, vil det være å bryte loven dersom vil legger til rette for et møte. For vi kan jo aldri vite om et ønske om et møte er sagt som en høflighetsfrase eller om det er reelt. Vi bistår derfor aldri i slike saker, sier Andersen.
Les også: Saras foreldre løy for 23 år siden. Nå vil UDI sende datteren ut av Norge
De eneste opplysningene det norske registeret gir til mottakerens sykehus er hvilket kjønn donoren har. Og ut fra blodprøver kan det også leses i dokumentene hvor mange graviditeter vedkommende har vært gjennom.
– Det er opp til det utenlandske mottakersykehuset om de deler disse opplysningene med pasienten. Det kan ikke vi avgjøre, sier Andersen.
Hun er ikke så begeistret for at mottakere selv etterlyser sin donor i sosiale medier.
– Konfidensialiteten er absolutt, og må respekteres. Spesielt i et land som Norge, der forholdene er små, er det særlig problematisk at slikt deles i sosiale medier, advarer hun.
Mange ønsker kontakt
Aleksander Sekowski er informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon. Han understreker at hans organisasjon ikke omfatter stamcelledonasjon, men han er enig i prinsippet om anonymitet for donorer. Samtidig har han forståelse for at både donorer og mottakere ønsker kontakt.
– Mange kjenner på en takknemlighet, og det er en veldig menneskelig mekanisme å ville gi uttrykk for det overfor den som har hjulpet deg. At noen da driver detektivarbeid i sosiale medier er uunngåelig og forståelig. Vi får også mange henvendelser fra folk som ønsker hjelp til å oppnå kontakt, men heller ikke vi kan bistå med det, sier Sekowski.
For et møte mellom mottaker og donor eller pårørende kan få alle tenkelige utfall - også negative.
– Et slikt møte kan fort bli en enorm psykisk belastning for en av partene, dersom det er et asymmetrisk forhold. Vi ønsker for eksempel ikke at man som mottaker får en følelse av å stå i takknemlighetsgjeld. Men samtidig kan slike møter også være positive. Det er veldig blandet, tilføyer han.
– Håper ikke hun blir skremt
For Roberts er innvendingene fra både Andersen og Sekowski forståelige.
– Men det er ikke slik at jeg kommer til å jakte på donoren dersom hun ikke ønsker noen som helst kontakt med meg. Jeg har bare et sterkt behov for å takke henne, og føler at jeg må gjøre et skikkelig forsøk. Når jeg leser brevet hun skrev til meg får jeg ikke inntrykk av at hennes ønske om å møtes ikke var genuint, sier hun, før hun gjentar:
– Det hun gjorde var fantastisk. Jeg er kanskje litt sprø som gjør alt dette, og forhåpentligvis blir hun ikke skremt av all ståheien. Men jeg vil virkelig at hun skal vite at hun reddet livet mitt.
Les også: Endelig øker bestanden: – Hver tiger teller
Les også: Besteforeldre løy, nå straffes barnebarn: – Ikke en rettsstat verdig (+)
Les også: Sjekk OL-programmet her, dag for dag og time for time
