– Foreldrene mine sang salmer

I all beskjedenhet så er det en aldri så liten verdensbegivenhet på gang: Mari Boine gir ut ny plate. Nå. Og, ikke nok med det – den ikoniske låta «Elle», altså selveste «Kautokeino-opprøret»-sangen fra Nils Gaups film har fått plass på albumet. Det er første gang hun spiller den inn i studio. Plata er et samarbeid med pianist Bugge Wesseltoft, og Mari, som så godt som aldri hører på egne opptak, forteller at hun er veldig fornøyd med resultatet.

– Når du sjøl blir glad i en plate er det et godt tegn. Jeg pleier egentlig aldri å høre på egne opptak fordi jeg frykter at det kan ødelegge den gode følelsen jeg hadde under innspilling. Jeg blir så kritisk, og har brukt lang tid på å venne meg til hvordan stemmen min høres ut for andre.

Om ikke dette skulle være nok skal hun også delta i det publikumskjære programmet «Hver gang vi møtes», etter å ha takket nei flere ganger tidligere.

– Har du sluttet å være nervøs for å spille live foran publikum også?

– Ja, det sluttet jeg med for en god stund siden. Nå bare nyter jeg det. Elsker det, faktisk! Jeg vokste opp i et hjem hvor det ikke var lov med musikk. Men de sang salmer, foreldrene mine. Så på en måte fikk jeg den gaven, det naturlige forholdet til det å synge. De sang hele tiden, hele dagen lang. Og i dag kan jeg kjenne på hvilken gave det faktisk var for meg.

Vi har avtalt å møtes på Kafé Celsius, og når jeg ankommer er Boine allerede på plass. Hun har satt seg i en krok av kafeen, har hatt, store øredobber og en T-skjorte med en bit av teksten fra gjennombruddslåta «Gula Gula» som motiv. Hun scroller i musikklistene på telefonen sin, på jakt etter en Patti Smith-låt som skal spilles på et radioprogram hun er med i. Valget står mellom «Till Victory» og «Privilege (Set Me Free)» og vi blir enige om at det er et bortimot umenneskelig valg. Deretter tar vi opp en av livets vondeste opplevelser som vi faktisk har til felles: gallestein. Undertegnede er operert. Mari Boine har bestemt seg for å leve med problemet.

– Det tvinger meg til å leve sunt, sier hun. Og så bestiller hun en hamburger uten noen ting på.

[ Arbeidernes Jonas ]

På scenen har Mari Boine alltid fremstått som magisk, karismatisk, og verdens mest berømte poster girl for samisk kultur og kamp. Den unike stemmen, som i et splitt sekund kan gå fra å vibrere sart, sensuelt og følsomt til å bli harmdirrende, rasende og konfronterende – du kjenner den i mellomgulvet og den skal ha et hjerte av stein som ikke blir berørt. Internasjonalt er hun den best kjente samiske artisten som synger både tradisjonell joik og andre musikksjangre. Hun fikk sitt store gjennombrudd med kampsangen «Gula Gula», og lenge var hun en større stjerne på den internasjonale world music-scenen enn på den norske.

– Her hjemme ble jeg vel først mainstream-kjent etter at jeg sang i kronprinsbryllupet i 2001, sier hun.

Hun har pleid å fleipe med at den populære sangen «Vuoi Vuoi Mu» var hennes versjon av den gamle MGP-vinnerlåten «Voi Voi», som slett ikke er samisk men finsk og ble framført av Nora Brockstedt i 1960 iført en kofteinspirert cocktailkjole.

Det lå aldri i kortene at Mari Boine skulle bli artist, langt mindre verdensstjerne. Barndomshjemmet var preget av streng læstadiansk kristendom, og musikk ble forbundet med djevelens verk. Om hun hadde sagt hun ville bli artist og formidle samisk kultur hadde folk sannsynligvis trodd hun var besatt av satan selv.

– Som sagt sang de salmer. I måten samer synger salmer på ligger fremdeles joiken under, sånn at jeg fikk joikemåten å synge på fra dem, enda de forbød joiken selv, sier hun og forteller om forsamlinger der folk nærmest kom i ekstase.

Når de var ferdige med prekenene, begynte menigheten å synge, og da kom det salme etter salme til de kom i en slags transe.

—  Mari Boine

– I læstadianske forsamlinger ble det preket både samisk og finsk, for vi bodde jo rett ved finskegrensa. Når de var ferdige med prekenene, begynte menigheten å synge, og da kom det salme etter salme til de kom i en slags transe.

– Så det var en sånn karismatisk opplegg?

– Ja! På samisk kalles det lihkahusat, som betyr ekstase.

– Jeg syns sånne karismagreier er både litt skremmende og samtidig veldig fascinerende …

– Veldig fascinerende! Og ja, mange sa de ble skremt av det, men jeg elska det. Jeg så det særlig på min far, han var så fanatisk, pietistisk og alvorlig og så plutselig begynte dette å skje, hvor de nærmest begynte å danse og synge og holde rundt hverandre. Det er nok derfor jeg elska det, fordi der løsnet det liksom.

[ Forsvarssjef Eirik Kristoffersen: – Ville ikke at sykdommen skulle definere oss ]

Etter noen år kom det sosialantropologer på besøk til bygda for å studere fenomenet.

– Da slutta folk med det. Jeg husker ennå den sorgen, det savnet jeg kjente som 11-12-åring. Alt ble liksom så tomt.

– Hvorfor sluttet de med det?

– Nei, folk ville vel ikke bli forska på, de ble selvbevisste. Men min påstand er at denne sangen og ekstasen var en rest av samiske sjamanistiske ritualer. Og jeg har tatt med meg dette minnet. Jeg er ikke helt fornøyd med konserten før folk har kommet i en liten transe. Og jeg mistenker meg selv for å ville gjenskape stemningen av lihkahusat.

– Det er noe med å synge sammen som vekker et urinstinkt i oss alle?

– Ikke sant? Vi kommer alle fra samme sted og en gang var vi nær naturen alle sammen. I den samiske kulturen har vi fått beholde endel elementer litt lenger enn andre som er blitt urbanisert. Det er jo det jeg synes er så livsviktig at alt ikke blir helt utvannet og forsvinner.

Som barn elsket hun å lese, og hang ofte på biblioteket. På skolen ble det tidlig klart at unge Mari Boine som var så glad i å lese også hadde et uvanlig musikalsk talent. Hun minnes ennå sine to favorittlærere fra skolen i Karasjok: klasseforstander Gro og musikklærer Einar Eriksen.

– Gro var fra Sandnes, derfor elsker jeg Sandnes dialekten den dag i dag. Einar var fra Skien.

– Han lærte meg å spille piano, så som 10-11-åring spilte jeg Haydens «Overraskelsesymfoni» firehendig med en medelev.

– Hva syntes familien din om dette?

– Nei, de var ikke noe glade i verdslig musikk. På den tiden begynte det også å komme teater og konserter på samisk og det ble spørsmål om vi kunne få lov til å dra. Vi ville så gjerne.

---

5 favoritter

• Musikk: Det meste av Patti Smith. – Jeg hadde to plakater på rommet mitt: en feministplakat med en knyttneve som kom opp av en vaskebøtte og en av Patti Smith. Å oppdage henne var som en revolusjon.
• Film: «Urga» (1991) som er en film fra Mongolia. «Fisher King» (1991), som har betydd så mye for meg og min bearbeidelse av angsten. Og «The Neverending Story» (1984) fordi jeg elsker forfatter Michael Ende.
• Bok: Boka til Abida Raja. Og «Fra ingen til en» av Donna Williams. – Hun har autisme og er en av de få som har klart å gi innblikk i hvordan det oppleves.
• Mat: – Jeg er lei mat. Økologiske bananer og Biola. Det er dette jeg overlever på.
• Sted: Elva Anárjohka. – Det er veldig mye vakkert ut i verden, men jeg elsker den elva. Var det alt? Du skal ikke ha favorittmannfolk?

---

Einar dro ens ærend til Mari Boines far, og sa: «Du må la dine jenter, spesielt Mari som er så musikalsk, få bli med». Avvisningen var kontant og brutal. Det kom ikke på tale. Isteden ble det til at Mari og søsknene lyttet på musikk i smug når de var alene hjemme. Å skru på den lille Radionette-radioen var som å få hele verden inn i stua. Og på Radio Luxembourg, der var det popmusikk.

– Hos naboen, min onkels familie, var det mindre strengt, de hadde både platespiller og TV. Hjemme hos oss var TV bannlyst. Vi hadde radio, men der skulle det kun lyttes på nyheter, aldri musikk. Når foreldrene våre ikke var hjemme snek vi oss til å høre vi på, og holde vakt.

– Hva slags musikk hørte du på?

– Da var det jo folk som Doris Day, The Monkees, etter hvert Creedence Clearwater Revival. Og så var det jo Elvis, selvfølgelig. «In the ghetto» var min favorittsang med Elvis. Og så hørte jeg også arabisk musikk. Jeg hørte også ungarsk språk, og hver gang jeg hørte ungarsk, tenkte jeg, jeg burde jo skjønne det språket fordi det har en melodi som føles kjent. Etterpå lærte jeg at det er i samme språkgruppe som samisk.

[ Østkantfolk ]

En dag fikk Maris to år yngre søster Dagny tilbud om å kjøpe en platespiller av naboen. Hun hadde tjent sine første penger.

– Hun var 13 og nabogutten hadde en platespiller til slags. Hun ville kjøpe den uten at foreldrene våre visste om det. Vi dro og hentet den på ei kjerre som man fraktet melkespann på, trillet den hjem og gjemte den under senga. Planen var å ta den fram når foreldrene våre ikke var hjemme. Men tror du ikke mora mi fant den nesten med en gang. Det var akkurat som om hun lukta at det var noe der, hun marsjerte rett inn på rommet og dro den fram. «Dette skal ut, det er satans verk», liksom. Så søsteren min måtte levere den tilbake.

Senere fikk de vite at moren selv hadde hatt platespiller i ungdommen. At hun hadde lyttet til sanger når hun var forelsket, og lengtet etter Maris far når han var ute på tømmerfløting.

– Det var jo akkurat sånn som jeg har vært når jeg har vært forelska, sier hun, og legger til:

– Sannsynligvis var det sånn at når den fantastisk kristne faren vår kom inn i hennes liv så måtte alt vekk. Under uthuset til bestemor kan jeg huske at det lå knuste LP-plater. Det er hva fanatisme gjør med folk, bare tar livsgleden.

Under uthuset til bestemor kan jeg huske at det lå knuste LP-plater.

—  Mari Boine

Joik var, djevelens verk, og til og med verre enn popmusikk, det var det ingen tvil om. I likhet med gammel tro om naturens kraft og sjamanisme var det var allerede blitt stemplet som skummelt og hekseaktig av misjonærer og vitenskapsfolk sørfra, og det preget folk. Skammen satt også i Mari helt til hun ble voksen. Som jentunge fablet hun og venninnen om å bli flyvertinner og popstjerner sørpå. Og til tross for at hun hadde blitt nysgjerrig på den forbudte kulturen de bar på, var det ikke før Mari selv begynte på lærerskolen i Alta at hun våget å joike høyt. Hun husker fortsatt første gang det skjedde.

– Ja, jeg kan til og med fortsatt se for meg i rommet der det skjedde i, sier hun. Under praksistida i Masi var det en av lærerne som kunne spille gitar.

– I Masi kunne man høre mer joik enn der jeg kom fra. Piera Balto, en av de samiske joikerne hadde nettopp kommet ut med en plate som hette «Orbina».

Kollegaen kunne spille «Orbina» på gitaren, og for første gang slapp Mari Boine seg løs, åpnet munnen og joiket høyt og fritt ut.

– Det var både skremmende, men også en kjempegod følelse. Men enda tok det mange år før jeg torde å joike ordentlig.

Mari Boine sier hun var 24 år før hun innså at hun hadde noe å fare med. Og da hun først skjønte det, ble hun forbannet. Raseriet over uretten som er blitt begått mot det samiske folket er og var drivkraften, og i starten av karrieren ga det henne det motet hun trengte for å tørre å gå inn på scenen og ta plass. Men, når jeg spør om hun er født med en sterk selvtillit får jeg kontant svar at «nei, absolutt ikke», at hun har vært sterkt preget av sosial angst. Og at det må ha startet med dommedagsfrykten som ble mant inn i henne i barndommen.

– Privat kunne jeg bli helt paralysert, helt stiv når jeg satt sammen med andre mennesker, og jeg skjønte ikke hvorfor. Etter hvert har jeg forstått at jeg er høysensitiv, at høysensitive mennesker lett kan bli overbelastet fordi vi tar inn andres følelser også, sier hun. Og kaller det en velsignelse og forbannelse. Men, mer om dette etterpå. Først vil Mari gjerne ha noe søtt til kaffen. En eplekake med is kommer på bordet, og praten kan gå videre. Vi vender igjen tilbake til tema Patti Smith. For, det skulle nemlig bli den amerikanske artisten som ga Mari Boine inspirasjon til å gjøre noe med musikken.

[ Fetisha fikk gullbilletten ]

Det skjedde i 1979. Mari var blitt 24 år, gift og småbarnsmor. Hun hadde møtt kjærligheten i Åge Persen, som var sjøsame og kom fra kysten.

– Jeg hadde så liten kunnskap om det samiske at jeg antok at det ikke bodde samer andre steder enn i Karasjok. Så da når jeg kom ut på kysten og hørte hans foreldre snakke samisk tenkte jeg: «Er det samer her også?» Det forteller om hvor lite opplyst vi var om oss selv. Jeg kunne nesten ingenting. Jeg kan huske en geografibok der det eneste som sto om samer var at «samer bor på et Finnmarksvidda, og de driver med rein». Og jeg tenkte, hva er det? Jeg hadde knapt sett et reinsdyr. Jeg tror jeg var 11 år den første gangen jeg så en rein.

En dag hørte hun Patti Smith på en konsert på TV. Noen år senere spilte Mari på samme festival som Patti Smith, i San Sebastián i Spania.

– Vi spilte på to forskjellige scener men delte backstage. Noen fortalte at jeg hadde vært så inspirert av henne og da svarte Patti Smith: «Ja vel, så fint, men hun dama der har passert meg for lenge siden». Det gjorde meg nesten helt ufattelig stolt.

---

Mari Brit Randi Boine (66)

• Sanger, komponist og tekstforfatter.
• Gir ut ny plate «Amame» sammen med Bugge Wesseltoft.
• Deltar i «Hver gang vi møtes».
• Vokste opp i bygda Gámehisnjárga ved Karasjok.
• Debuterte med «Jaskatvuođa Maŋŋá (Etter stillheten)» i 1985.
• Fikk det store gjennombruddet med «Gula Gula (Hør stammødrenes stemme)» i 1989.
• Har vunnet Spellemannprisen i åpen klasse for «Gula Gula (1989)», «Goaskinviellja (1993)» og «Eallin (1996)».
• I 2017 ble hun tildelt Spellemannprisens hederspris.
• Vært gift to ganger, først med Åge Persen, og senere Moustapha Blondin Thiam.
• Er skilt, mor til to sønner fra ekteskapet med Åge Persen og har to barnebarn.

---

Selv etter at hun ble en berømt artist opplevde hun aldri at foreldrene kom på konserter. Først da hun ble nominert til Spellemannprisen for første gang i 1989 dro de til en nabo for å se datteren motta prisen på TV.

– Faren min fikk hjerteinfarkt to dager etter, og var syk hele den våren, han lå på sykehuset i Hammerfest. Og så spurte han meg: legene lurer på om du vil komme hit og synge, og jeg tenkte at nå hadde han begynt å forstå hva jeg holdt på med. At her var det en liten åpning. Så jeg sa ja, jeg kan komme. Men da jeg kom dit sa han: «Du synger bare salmer». Jeg ble så provosert at jeg bare gikk. Han døde 2 måneder etterpå.

– Han døde i august 1990. Det var et sjokk, og jeg en skyldfølelse fordi jeg ikke hadde sunget salmer i for han. Jeg fikk en helt latterlig tanke om at hadde jeg sunget salmer kanskje han ville ha levd. Det er jo sånn man kan tenke der og da, fordi jeg hadde tort å gå mot faren min sin religiøse overbevisning,

Hun takket ja til en invitasjon fra Kirkelig Kulturverksted til å bli med og spille inn en plate sammen med Ole Paus og Kari Bremnes: platen «Salmer på veien hjem». Og tenkte at ok, hun kunne glede moren sin med å synge salmer.

– Den skulle komme ut i april 1991, og så dør pinadø moren min i mars. Så hun fikk aldri høre den platen. Det er litt tragikomisk. Men etter at de døde, da torde jeg å ta fram joiken. Hadde de levd lenger hadde jeg nok måttet vente lenger.

Og ja, så var det angsten. I mange år, når den herjet som verst, hendte det at Mari måtte styrte en konjakk eller to før frokost for å komme seg gjennom dagen.

– Tidlig på nittitallet brukte jeg alkoholen for å bedøve angsten, sånn at jeg klarte å være med mennesker. Heldigvis var det noen som sa «Mari, det her går ikke». Men livet var vanskelig. Far min døde i 1990, og moren min i -91. Nesten samtidig hadde jeg skilt meg og flyttet fra mine barn som ble boende hos sin far fordi jeg reiste så mye. Så jeg satt alene i leiligheten i Schweigårsgate som et skjelvende aspeløv, og da var konjakken veldig god å ha. I dag er jeg glad for at jeg ikke gikk under med alkoholen. At jeg så at den kan være en farlig venn.

– Men det ble en form for selvmedisinering?

– Ja, det var nok det. Men piller har jeg alltid holdt meg unna, jeg hadde ett nok av det med faren min, som hadde pilleglasset stående i kjøkkenskapet. Han havnet på mentalsykehus da jeg var 6–7 år. Egentlig tror jeg han var i mental ubalanse gjennom vår barndom, noe jeg tror hadde å gjøre med mye av det han hadde vært igjennom, sier hun.

Det fine med å bli eldre er å kunne se tilbake på livet med større innsikt og forståelse og et mindre dømmende blikk. I dag kan hun til og med se at hun og denne strenge, pietistiske faren hadde noe til felles: et rebellhjerte som nektet å la være å bøye unna for urett.

– Først opplevde familien vår koloniseringen. Og så kom krigen, der faren min hadde gjort opprør mot tyskerne. Han opplevde mange situasjoner hvor han kunne blitt drept, og jeg tror reaksjonene kom når han ble eldre. Legg til dette med religion, så skjønner en jo hvorfor det til tider ble mørkt.

Den strenge kristendommen kom som et resultat av koloniseringen.

– Foreldrene til vår bestemor flyttet fra Kautokeino noen år etter Kautokeino-opprøret. Jeg ser navn fra min slekt i lister over hvem som deltok der. Jeg regner med at det var stigmatiserende å bli forbundet med opprøret. Kanskje var det derfor de flyttet? For de familiene tror jeg at det ble det ekstremt viktig å oppdra sine barn til å bli kristne, og derfor var nok også min far så fanatisk. Men han var sikkert født sånn som meg, litt opprørsk.

– Det kan være fint å tenke de lange tankene når man skal forså det som kan være uforståelig.

– Jeg tror det er det man må. De prøvde sitt beste. Men de hadde sine traumer. De var barn av sin tid. Jeg skulle ønske at de var her nå, som jeg er mer trygg på meg selv. Jeg hadde ikke trengt å diskutere og krangle med dem om alt mulig, bare godtatt de som de var.

I de siste ti årene har hun også akseptert og lært å leve med høysensitiviteten. Hun har sluttet å forsøke endre seg eller bli kvitt følsomheten, og isteden omfavnet den skjøre siden som også er en del av henne.

– Det er både en styrke og en forbannelse, nå som jeg vet hvem jeg er og ikke lenger later som at svakheten ikke finnes. Jeg er jo så heldig av å ha stemmen min, å kunne få ting ut gjennom musikken, og at folk setter pris på det. Jeg kan dele med folk. Det er godt å ha kommet dit. Det innebærer også at jeg vet at jeg ikke må utsette meg for situasjoner som jeg ikke tåler så godt. Derfor beundrer jeg de unge, samiske aksjonistene, som er så tøffe og klarer å gå i konfrontasjon med politikere. Det hadde jeg aldri klart, jeg er alt for følsom til å stå helt i fronten på barrikadene. Jeg er stolt over å ha vært med på å bygge opp tilliten til våre unge og de unge aksjonistene.

[ Privilegert som faen ]

Men hun er skuffet over at kampen for samenes rettigheter fortsatt må pågå, selv nå i vår opplyste tid.

– Jeg lagde mine sanger for å bygge meg selv opp. Og samtidig har jeg vært med å bygge opp den samiske selvtilliten, og disse unge er et bevis på at noe har vi lyktes med. Samtidig er det sjokkerende at myndighetene må forklares at de bryter menneskerettighetene, som på Fosen. Dersom kulturen skal overleve må vi ha våre næringer og vår nærhet til naturen, det er så uløselig knyttet sammen. Og da kan ikke vi tillate at det blir rasert av industrialisering og vindmøller. Det er ikke rart det blir politikerforakt.

I Februar i år opptrådte hun utenfor Regjeringskvartalet foran aksjonister fra Natur og ungdom og Norske Samers Riksforbund Nuorat som demonstrerte mot at vindturbinene på Fosen som Høyesterett har sagt at er ulovlige, ikke er revet. For mange er Fosen-aksjonen et flashback til Alta-aksjonen og de sultestreikende aksjonistene foran Stortinget på syttitallet. Selv deltok hun aldri i Alta-aksjonen.

– På den tiden ville jeg ikke være samisk. Jeg var en av de som ville bort. Jeg var her i Oslo under Alta-demonstrasjonen, men holdt meg unna. Skammet meg, var full av dårlig selvtillit. Derfor er jeg så stolt av dagens unge.

Sønnene hennes er blitt 40 og 47 år gamle, som hun sier selv er de «snart like gamle som meg». Og Mari Boine selv er blitt áhkku til to barnebarn.

– Áhkku betyr bestemor. Synes det er et fantastisk ord, med samme rot som áhkká som betyr gudinne. Utenfor vinduet mitt i Porsanger, når jeg ser ut over fjorden, så ser jeg rett på en holme som heter Áhkkásuolu, som betyr gudinneholme. Og jeg elsker det. I vår kultur er det å bli eldre ikke gamlis, vi har en annen slags respekt. Eldre er de som har visdom. Det er sånne fine ting som ikke må bli borte.

Etter lunsj tar vi ned forbi Skansen og over Rådhusplassen. Småprater om hvordan hun har flyttet rundt i Oslo for å studere byfolk og lære folk å kjenne fra alle kanter i byen. Og om smykker og klær. Hun forteller om øredobbene laget av rypeklør som fikk en drosjesjåfør til å se litt engstelig ut her om dagen. Før vi skilles stopper hun opp, og ser meg intenst i øynene.

– Legg nå ikke vekt på kun det triste og mørke jeg har fortalt deg. Jeg har så mange lyse, fine minner også, som å vokse opp ved elva der hjemme. Anárjohka. Vet du, vi hadde båt, ikke bil når vi var unger. Den dro vi på tur i. Og på viteren var hesten Prins vår bil, sier hun og blir drømmende i blikket.

– Åh, jeg elsker den elva.

[ Kaptein Sabeltann frarøvet ham litt av livet ]