– Ville ikke at sykdommen skulle definere oss

Det er den første fredagen i august etter en tre uker lang sommerferie. I hagen til forsvarssjefens bolig på Akershus festning blomstrer røde og rosa pelargoniaer. Her er epletrær og nypebusker. Veldig på stell. Godt med alt som kan fikses. Også av andre. For forsvarssjefen må både rydde opp og stå i mye selv.

Tre ting ble viktige denne sommeren for forsvarssjefen. Coldplay-konsert med kona Linn Therece Johansen Kristoffersen i Göteborg. Plante et epletre i hagen på Jeløya. Kjøre yngstedatteren Victoria til førstegangstjenesten på Madla. Men sommeren skulle domineres av helt andre faktorer.

– Den ble preget av krigen i Ukraina og at Linn Therece ble sykere. Hun fikk ME for fem år siden og nå ble formen hennes dårligere av medietrykket før sommeren. Det er trist å se en så rask og flink person som henne få så mange begrensninger som denne sykdommen gir, sier Eirik Kristoffersen og forklarer:

– Linn Therece fikk diagnosen ME vinteren 2018 etter at vi kom tilbake fra en ferie i jula. En influensa gikk over i postinfeksiøs utmattelsessyndrom.

Vi møter Eirik Kristoffersen i hagen på Akershus festning etter ferien. Han kommer i arbeidsuniform, men møter oss uformelt ærlig. Vårt milde åpningsspørsmål «Hvordan har sommeren vært?» får et svært direkte svar. Medietrykket handler om den omdiskuterte boligsaken der Aftenposten avslørte at Linn Therece Johansen Kristoffersen, som han giftet seg med 2021, solgte en leilighet på Bislett i Oslo med god fortjeneste i 2021. Hun slapp å betale skatt av fortjeneste av boligsalg fordi hun oppga å ha bodd der mer enn 12 av de siste 24 månedene. Forsvarssjefen omtalte Linn Therece som sin samboer i 2020, ifølge avisa.

Etter mediesakene rundt dette har hun bedt Skatteetaten om en vurdering av saken.

– Jeg for min del har skrevet noen erfaringer som pårørende, som jeg tenker å sende til CFS/ME- foreningen. Mest kanskje for å bidra til andre som er i samme situasjon og som kanskje har viktige erfaringer de heller ikke har delt, forteller Kristoffersen.

I et innlegg tidligere i sommer til Forsvarets Forum med tittelen «Alt blir ikke alltid som planlagt», skriver han åpent om konas sykdom og bakgrunnen for at ting har blitt som de har blitt. Han skriver at planen var at de skulle bli samboere i 2018, men sånn ble det ikke. Videre at Linn Therece ble alvorlig syk med diagnosen postinfeksiøs utmattelsessyndrom, bedre kjent under samlebetegnelsen Chronic Fatigue Syndrom/Myalgic encephalomyelitis (CFS/ME).

«Verken Linn Therece eller jeg fikk det livet vi så for oss da, senere og nå (…) Hun har lært seg å leve med sykdommen og kjemper tappert for å bli helt frisk. En sykdom som fortsatt er en stor del av hennes og vårt liv»

– Kan du si noe om hvorfor dere ikke har valgt å si mer om dette mens saken har pågått?

– Vi hadde og har tro på at hun skal bli helt frisk, derfor ville verken hun eller jeg at sykdommen skulle definere oss. Men med media sitt søkelys på vår bosituasjon, så tror jeg vi begge følte på et behov for å forklare hvorfor ikke alt var som det kunne se ut. For folk som ikke visste om sykdommen. Derfor skrev jeg det jeg skrev. Linn Therece kunne solgt eller leid ut Bislett-leiligheten for lenge siden, men hun var ikke frisk nok til verken å flytte ut eller forholde seg til ukjente leietakere.

– Hva tenker du at dere kunne ha gjort annerledes?

– Jeg kunne vært mer presis i intervju med media om hvordan vi har bodd og levd. Vi forsøkte å være så mye sammen som mulig og jeg sa i et intervju at vi var «samboere» mens det riktige ville vært forlovet. Det var upresist av meg og ble brukt senere. For øvrig er det hele tiden helsen til Linn Therece som har styrt hva vi kan og ikke kan gjøre sammen.

Livet tar ikke sommerferie. Men forsvarssjefen understreker at «det ble Coldplay i Göteborg 9. juli i skikkelig fint vær.»

– Det ble en nærsommer, kan vi kalle det, en også fin, men annerledes sommer. Men jeg fikk sommerfølelsen. Vi fikk også plantet et epletre i hagen på Jeløya.

Sommeren ble tilbrakt i boligen på Jeløya. Men hvordan ble det hus der?

– Linn Therece og jeg ønsket å flytte sammen og kjørte rundt til forskjellige steder i Østfold. Vi ønsket å finne et sted med egnet avstand til hennes arbeidsplass på Rygge. Jeg regnet med at jeg kom til å pendle, og da hadde det vært fint at en av oss kunne bodd i nærheten av arbeidsplassen. Så fant vi Jeløya og jeg kjøpte boligen.

Livet sammen har likevel endret seg for paret de siste fem årene.

– Livet endret seg totalt med sykdommen til Linn Therece. Hennes form styrer hverdagen, noe som medfører at ting vi har planlagt, som for eksempel en middag med venner, sosiale sammenkomster og andre avtaler ofte blir kansellert i siste liten.

– Hvordan var livet deres for deg og Linn Therece før dette skjedde?

– Før hun ble syk var vi begge svært aktive og sosiale, etter sykdommen må vi prioritere hardt hva vi skal være med på og ikke. Kort oppsummert; alt i vårt privatliv siden 2018 har handlet om å leve sammen med en sykdom som er helt forferdelig for de som blir rammet. Og som det ikke er noen god medisinsk behandling på.

[ Anna-Sabina Soggiu: Hun endret navnet sitt. Språket sitt. Livet sitt. ]

Eirik Kristoffersen er solbrun. Han fremstår likevel litt blek, men fattet. For livet pågår. På jobb og privat. Han ser likevel ut til å sitte godt i kurvstolen og virker ikke ubekvem med å få spørsmål om verken livet selv eller det som pågår der han har sitt virke. Det virker nærmest som om han synes det er helt fint å få anledning til å si det litt som det er.

Eirik Kristoffersen har vært ute en vinternatt før også som det heter. Han var i Afghanistan mange ganger fra 2002 til 2014, for det meste i Paktika-provinsen helt på grensen til Pakistan.

– Det oppdraget der jeg følte mest på fare, var i 2005. Taliban hadde aktivt tatt i bruk veibomber og vi var avhengig av å kjøre med egne lette kjøretøy for å få jobben gjort. Følelsen jeg satt med var å slåss med en usynlig fiende. Veibombene den gang var nokså primitive og ble løst ut ved trykk. Opprørerne la ut disse om natten og på morgenen rammet disse oftest helt uskyldige sivile eller afghanske soldater på veg til jobb. Jeg kunne merke slitasjen av usikkerhet på folkene rundt meg som allikevel fortsatte å løse oppdrag, sier Kristoffersen.

– Det var også valg i Afghanistan, og et av oppdragene våre var å gi et inntrykk av at sikkerheten under valget var så god at folk faktisk ville stemme. Vi befant oss dermed i et område med høy trussel, så høy at vi også måtte bistå med sikkerhet under valget. Politiet i området spilte på begge sider, de samarbeidet tilsynelatende med oss, men holdt også kontakt med Taliban. Etter valget var det en tropp fra oss, der jeg var med, som skulle sikre at stemmesedlene kom trygt til provinshovedstaden.

Kristoffersen forteller at politimesteren anbefalte dem å kjøre en rute gjennom et elveleie, men da han ble bedt om å kjøre først måtte han ringe Taliban. Så bestemte han seg for en annen rute enn opprinnelig.

– Da vi kjørte den andre veien med han i front, var det en traktor som kjørte på veibomben på den ruten vi egentlig skulle ta. Vi klarte oss gjennom disse månedene uten tap takket være hver enkelt sin årvåkenhet og gode risikovurderinger. Hver eneste dag følte vi på faren veibombene utgjorde, forteller Kristoffersen.

Han får bruk for strategien han brukte under opptak til spesialjegertjenesten for 24 år siden både som forsvarssjef og privatperson: «Ikke ta alle utfordringer inn over deg på en gang, det kan bli overveldende. Ta en ting av gangen, steg for steg». Den fikk han ikke minst bruk for under kamper og oppdrag i Afghanistan.

– Fikk du samtaleterapi etter hendelser der?

– Først må jeg bare si at fra jeg var på opptak til Forsvarets spesialkommando og fram til i dag, så har psykiater Jon Reichelt alltid vært tilgjengelig. Han fulgte oss fra 1999 og i årevis fremover.

I 2005 ble debrifingen etter oppdrag i internasjonale tjenester systematisert.

– Etter oppdrag i Afghanistan skulle vi ha samling på en mellomlanding i Tyrkia. Der snakket vi først sammen i grupper, så en og en, alle måtte gjennom det. Uansett om du hadde noe du ville snakke om eller ikke. Tanken var at det skulle være like normalt å ta en psykisk sjekk som en fysisk legesjekk, sier han.

– Det er ikke mulig å selektere folk fra PTSD. Du kan bli like psykisk skadd som du kan bli fysisk skadd. Det er viktig å ufarliggjøre psykiske utfordringer ved å snakke om det. Jeg hadde blitt mer bekymra om folk ikke ble preget av alt de har opplevd.

[ Fetisha Williams tar ordet. Men deler det gjerne med de som ikke tør å ta det selv ]

Da Eirik Kristoffersen mistet en av sine beste venner i Afghanistan i 2007, ble den viktigste bearbeidingen for hans del gjort der det skjedde. Sorgen har han med seg 16 år senere. Minnet om kollegaen og vennen hedres på hans dødsdag 23. juli hvert år. Tor Arne Lau-Henriksen var 33 år da han falt i Afghanistan under en skuddveksling under en operasjon sør for Kabul.

Lau-Henriksen var som Kristoffersen med i de norske spesialstyrkene som bekjempet terrornettverk i Kabul-området i 2007. Den erfarne spesialjegeren ble den andre nordmannen som ble drept i strid i Afghanistan.

– Det var et rutineoppdrag der vi trengte bedre bilder av landsbyer for at våre afghanske kolleger bedre kunne peke ut tilholdssted til Taliban-opprørere. De var fire i bilen. De fikk tatt bilder, men på vei ut så havner de i en skuddveksling med Taliban-opprørere. Tor Arne blir truffet i hodet under denne skuddvekslingen, forteller Kristoffersen.

Da de kommer tilbake til basen med den drepte kameraten og kollegaen, er det Kristoffersen og tre andre som tar imot ham.

– Jeg sørget for at det bare var fire av oss som tok imot ham og bar ham inn på sykestua, for det var ikke et syn jeg ville utsette flere enn nødvendig for. På sykestua ble han stelt, vasket og bandasjert. Vi fikk også byttet uniformen og klargjort for transport hjem. Det var en veldig tøff dag og en dag jeg aldri glemmer.

– Hvordan husker du ham?

– Som ett av de fineste menneskene jeg har møtt. Jeg hadde kjent ham siden slutten av 90-tallet. I 2007 giftet han seg, ble pappa og ble drept samme år. Han snakket mye med meg om hvordan han gledet seg til å dra hjem i pappapermisjon. Han fortalte detaljert om hvordan han skulle dra på tur med barnet sitt og kona på Børgefjell.

I leiren den dagen organiserer Eirik Kristoffersen en minnestund.

– For meg ble denne minnestunden og det fellesskapet vi fortsatt hadde om oppdraget etter denne hendelsen, den beste terapi.

Hvert år den 23. juli markerer Eirik Kristoffersen Tor Arne ved å sende en melding til han som var vakthavende i operasjonsrommet den dagen han ble drept.

– Vi har i mange år sendt melding til hverandre og gjør det fortsatt, forteller han.

– Hvordan er du preget av denne hendelsen?

– Det er umulig å glemme synet av en skutt Tor Arne. Sånne bilder vil alltid være med. Jeg tenker at både det å huske slike sterke opplevelser og følelsen av frykt etter skremmende opplevelser er naturlige reaksjoner. Frykt er et hjelpemiddel til å holde oss i live. Så lenge frykten ikke lammer oss. Mine erfaringer fra Libanon og Afghanistan er med meg videre. Når jeg kjører på en grusvei eller hører skarpe smell, så går tankene fort til minefare og skudd som blir løsnet, men disse tankene hindrer meg ikke fra å tenke rasjonelt. Minner kommer tilbake – sånn er vi mennesker.

[ Stille etter Sophie Elise-stormen: – En kjempekrevende runde ]

Kristoffersen må ta en telefon. 17-åringen Torgeir er på Norway Cup og skal hentes etter at de ble slått ut dagen før.

– Du er ungdomspappa til fire. Hvordan har det påvirket din personlige opplevelse av de tingene Forsvaret har vært anklaget for når det gjelder seksuell trakassering?

– For å si det slik: Jeg går ikke rundt og er bekymret for at datteren min skal oppleve seksuell trakassering i førstegangstjenesten. Jeg er trygg på at lederne hennes gjør alt de kan for å forhindre dårlig oppførsel. Min eldste datter, Elisabeth på 27, valgte å være et år som vernepliktig jurist da hun var ferdig utdannet i 2020. Hun bodde da på fellesrom med menn og kvinner og sa at hun aldri før har opplevd seg mer likestilt som kjønn. Hun opplevde seg som likestilt, likeverdig, på et sted der kjønn ikke spiller noen rolle, sier Kristoffersen, og legger til:

– Alle hendelser med mobbing og seksuell trakassering er svært alvorlige og det er uakseptabelt at noen i Forsvaret skal bli utsatt for det, men samtidig kan jeg ikke si at Forsvaret preges av en generell ukultur. Fordi det ville være veldig urettferdig overfor den majoriteten som hver dag jobber for et inkluderende og trygt Forsvar.

Kristoffersen mener at et barometer på dette er hva en undersøkelse om de kjønnsdelte fellesrommene sier:

– Det har vært vurdert som et tiltak å oppheve de kjønnsdelte rommene, men dette ønsker ikke de vernepliktige. Svaret er at de synes dette fungerer veldig bra.

– Den seksuelle trakasseringen representerer uakseptabel oppførsel og tilfeller av subkulturer vi må bli kvitt. Det som er det største volumet av trakassering er det som kategoriseres som kjønnstrakassering, som for eksempel kjønnstrakasserende kommentarer av typen «Du som er mann, passer ikke inn i Saniteten». Vi har gjennomført tre store undersøkelser i 2018, 2020 og 2022 og begynner å få god oversikt over omfang og trender innenfor hele komplekset som mobbing og trakassering utgjør.

– I hvilken grad har du vært i kontakt med miljøet selv, truffet soldatene på kasernen, eller der de er på fritiden?

– Jeg har god kontakt med de tillitsvalgte for de vernepliktige. I tillegg treffer jeg våre yngste når jeg besøker avdelinger som fartøyer i sjøforsvaret, på flybaser eller ute i avdelinger i Hæren. Jeg tilbrakte rett før sommeren, etter et besøk av den franske forsvarssjefen, mange timer med vernepliktige der vi spilte bordtennis på Evenes i velferdsbygget der, sier han.

– De skulle egentlig på avslutningsfest, men ble der og spilte med meg. Jeg fikk pratet helt uformelt med mange og fikk et godt inntrykk av tilstanden blant de vernepliktige. Spørsmålet er selvfølgelig: Er de ærlige med meg? Men jeg opplever generelt norsk ungdom som ærlige.

Kristoffersen har som mål at Forsvaret skal lede an i arbeidslivet i kampen mot seksuell trakassering i løpet av noen år, og sier seg sikker på at alt det arbeidet de har lagt ned i Forsvaret siden 2018 for å få bukt med uakseptabel oppførsel, kommer til å gi resultater.

– Når det er sagt, er jeg takknemlig for den drahjelp Forsvaret har fått av varslere og medier. Det har avdekket forhold som er helt uakseptable og som har vært en vekker for alle i Forsvaret.

[ Mesternes mester-Kristin: – Jeg har alltid kjent på det presset fra meg selv ]

Det går mot helg for forsvarssjefen. Man kan jo lure på hvordan man klarer å koble av fra alt han har innsikt i, både når det gjelder kjønnstrakassering blant vernepliktige og ansatte og hva som må til i kommende forsvarsbudsjetter. Samt forhold på det private plan.

– Jeg forsøker å bruke helgene til å gjøre minst mulig. Takke nei til alt jeg ikke må stille opp på. Jeg stoler på folk rundt meg, og har ikke kontrollbehov. Men, jeg er tilgjengelig hvis det skulle skje noe, sier Eirik Kristoffersen.

For mindsettet fra opptakene til å bli spesialjeger som 30-åring er med ham i hverdagen:

«Ikke ta alle utfordringer inn over deg på en gang, det kan bli overveldende. Ta en ting av gangen, steg for steg».

Linn Therece Johansen Kristoffersen har lest og godkjent sitatene om hennes sykdom. Enken til Tor Arne Lau-Henriksen er kjent med at Kristoffersen omtaler dødsfallet i dette portrettet.