Fetisha fikk gullbilletten

– Moren min døpte meg Fetisha fordi hun ville jeg skulle bli godt likt. Ordet fetish betyr å like noe sterkt. Vell, hun kunne åpenbart valgt et annet navn. Men det var målet hennes.

Fetisha Williams er godt likt. Det er det hun lever av: Gjennom podkasten sin, på Instagram, blant vennene sine. Hun har fått en gave, sier hun.

– Det er å få folk til å føle seg trygge, føle seg hjemme. Det er det største verktøyet jeg har.

Dette verktøyet anvender hun også i praksis. Blant annet på fest.

– Hvis jeg ser noen sitte alene, føler jeg ansvar. Jeg som tør å snakke høyt, jeg som alltid får ordet, eller ta det når enn jeg vil, har et ansvar for å sørge for at andre i rommet har det bra.

Hun vet ikke helt hva, eller hvem, hun kommer til alltid, innrømmer hun.

– Det er litt pandoras eske hver gang. But it’s a risk I’ll take.

Piknik for to

Allerede på andre siden av fortauet åpner hun armene opp i en klem, før hun kommer løpende mot meg i et flagrende, rutete knelangt skjørt, en hvit skjorte knytt sammen under brystet og to små fletter på hver side av luggen. Det er litt amerikansk skoleuniform over det hele.

– Herregud! Sorry! Så flaut at du måtte vente på meg.

Det var ikke mer enn fem minutter jeg måtte vente. Vi finner oss til rette i Sofienbergparken i Oslo, som ligger rett utenfor leiligheten vi i blant får se glimt av på Instagram. Da ofte med mat på bordet, eller i en matlagingsvideo på kjøkkenet.

Med kun et lite badehåndkle som sitteunderlag, er stemningen satt for en intim piknik i det grønne, bare uten mat og drikke.

– Jeg har hatt en TRAVEL dag.

Først: Morgenrutine, tur med hund. Videre: Et event, et møte, fotoshoot. Nå: Intervju med Dagsavisen. Senere: To «ting» til.

– Jobbrelaterte ting?

– Ja.

– Er det så travelt for tiden?

– Det er enten podkast, innhold, møter, gjesting i andres podkaster, eller eventer, som jeg prøver å gjøre litt mer av igjen. Jeg har hatt litt sånn «ughh».

Pustepause.

– Angst.

– Av å være på eventer?

– Hvis det er en stor fest, som Universal sin hagefest, er det greit. Da er det så mange der.

– Mer intimt er verre?

– Ja. Det handler ikke om noe annet enn at jeg ikke har så mye energi for tiden.

[ Portrett med Roy Jacobsen: – Jeg hadde problemer med å lære å lese og skrive ]

Alene i studio

Fetisha Williams har fartstid i offentligheten. Som medvirkende i «Sophie Elises Verden», som gikk over tre sesonger på TV2, som vinner av «Camp Kulinaris» og som deltaker i «71 grader nord kjendis». I fjor inngikk hun en podkastavtale med NRK sammen med Sophie Steen Isachsen (Sophie Elise, om du vil), som senere opphørte etter et mye omtalt bilde Isaksen postet på Instagram med en annen influenser, men slettet kort tid etter. Sammen opprettet de en ny podkast, men etter et par måneder satt Williams alene i podkaststudio. Isaksen hadde trukket seg. I flere podkastepisoder har Williams snakket om at hun selv ble sittende igjen med høy gjeld. Men i dette intervjuet hopper hun bukk over temaet.

– Skulle vi ikke snakke om kokeboken min i dag?

Hun vil ikke snakke om det. Hun sier hun ikke har hørt noe fra Isaksen, og har derfor ikke noe å si om saken.

– Hvis du vippser meg 1000 kan jeg snakke om det. HAHA! Nei da.

– Men det er helt klart stressende, å miste jobben sin to ganger.

Men podkasten opphørte ikke selv om samarbeidet gjorde det. Den bytta navn, fra «Sophie og Fetisha» til «Fetisha + 1», og består nå av Williams i studio med en ny gjest hver uke. Det var aldri et alternativ å slutte med podkast, forteller hun.

– Mennesker er bare noe jeg eksellerer i, punktum. For meg var det en nobrainer å fortsette, sier hun, og legger ved en stor takk til manageren sin og produsenten av podkasten.

– Hvordan går det med gjelda, da?

– Den jobbes med gradvis.

Williams jobbet som frisør i ti år, de siste fire årene hos Jan Thomas Studio. (– Jeg jobbet med fuckings Jan Thomas, liksom, he is such a goalgetter). Men tiden var inne for å legge saksa på hylla, og med full support fra Jan Thomas og hans team, fikk hun slutte på dagen.

– Jeg tjener like mye på et par kommersielle samarbeid som jeg gjorde på en måned som frisør.

– Opplever du at folk tror det ikke er så mye jobb å være influenser?

– Ja, det gjør jeg, det forstår jeg, og det driter jeg i. For jeg er enig. Influensing er hardt arbeid, men ikke hard labor. Og hvis noen forteller deg noe annet – they’re lying.

– Det er mye arbeid, men jeg vil ikke si det er like tungt som å jobbe på frisørsalong, eller på Kiwi, for den saks skyld.

Hun er overbevisende. Og privilegert.

– Jeg vet ikke hva andre influensere griner over, men jeg føler meg ekstremt privilegert som er i den posisjonen jeg er i, med et talerør som når ut til folk. Jeg kan kapitalisere på utseende mitt, hvordan jeg prater, hvordan jeg er. Det er jo helt fantastisk!

Minner fra en barndom

«Fest hos Fetisha». Det er navnet på Williams kokebok, som gis ut i høst, men allerede er ute til forhåndssalg. Hun har alltid vært opptatt av matlaging, med en far som er kokk og en mor som alltid eksperimenterte med få ingredienser. Men hun har ikke alltid delt engasjementet sitt offentlig (– Min tidligere kjæreste sa at jeg ikke var flink til å lage mat, så jeg turte ikke poste noe). Bruddet med ekskjæresten og seieren i «Camp Kulinaris» i 2021, ga henne en dytt, og hun begynte å legge ut videoer på Instagram med oppskrifter og matlaging.

– Det var deilig å vinne, as. Er det lov å si?

Over lang tid har hun perfeksjonert oppskriftene sine, retter hun serverer venner på middagsbesøk. Det hele er ganske nedpå, sier hun (– Middagsselskap hos meg? Da spiser vi fancy ass middag i joggetøy. Det er så fab). Boka introduserer oss for norske råvarer og retter inspirert av Latin-Amerika, Hellas og andre steder hun har reist.

– Det er mye barndomsminner i boka. Hovedkomponenten i min interesse for mat er fattigdom.

Hun er født og oppvokst i Miami. Men ikke den delen av Miami folk besøker for strandferie i USA. På 25 kvadratmeter bodde hun sammen med mamma, lillesøster, søskenbarn, tante og bestemor.

– Veldig trangt. Vi hadde dårlig råd. Men mamma? Hun klarer å lage gourmetmåltider ut av tre ingredienser.

De fabelaktige måltidene fjernet bevisstheten over den økonomiske situasjonen i hjemmet.

– I høytider jobbet vi alltid frivillig på suppekjøkken og delte ut mat. Jeg skjønner jo nå at mamma gjorde det for å få med seg mat hjem, sier hun.

[ Stille etter Sophie Elise-stormen: – En kjempekrevende runde (+) ]

Siste stopp: Du er ikke tilgitt

Det er en vanlig junidag i Sofienbergparken; en gjeng ungdommer som leker, et par joggere, syklister og travel trafikk rundt oss. Men Williams har en forbausende tilstedeværende øyekontakt mens vi prater.

– Jeg vil beskytte meg selv. Jeg skylder ingen å snakke om moren min, eller andre private ting. Jeg vet hvor jævlig internett kan være.

Hun er offentlig og åpen, vil skape trygghet og hjemmefølelse, men nekter å være sårbar der grensene hennes for privatliv går, sier hun. Williams har behov for et visst skjold.

Faren hennes flyttet til Norge ett år før han bestemte seg for å ta med seg Fetisha hele veien fra Miami til Moss.

– Har du noe kontakt med moren din i USA?

– Vi har litt kontakt innimellom.

– Har du vært der etter du flytta derfra?

– Ja, jeg var der i februar i fjor.

– Hvordan opplevde du det?

– Nei, det var trist, da. Mamma ville ikke møte meg likevel.

– Fikk du vite hvorfor?

– Nei.

Vi må bli flinkere til å forstå at ikke alle knuter trenger å løsnes, at ikke alt trenger å tilgis, at «Du er ikke tilgitt» er en full setning, mener Williams.

– Men hva med forsoning? Krever ikke det tilgivelse?

– Å ikke tilgi er også å forsone seg med noe. Vi må forstå at det kan være endestasjonen. Hvorfor skal det være noe mer?

– Jeg kommer fra en helt annen livssituasjonen enn den jeg nå er i. Det var meningen at jeg skulle bo i Norge.

Hun smiler.

– Assa. Jeg har bursdag på 17. mai. Skjønner du? Selvfølgelig skulle jeg bo her. Jeg er en av de få som fikk en «Charlie og sjokoladefabrikken»-gullbillett.

Blikket hennes spør: «skjønner du?».

– Jeg har ikke tid til å gå rundt å være lei meg.

[ Ingar Helge Gimle lærte tidlig å se hva alkoholen gjør med folk ]

Fra Miami til Moss

Hun var sju år gammel da hun flytta til Norge og fikk løpe fritt rundt i nabolaget. Allerede der ble kulturforskjellene tydelige. Det norske konseptet «tur» møtte henne midt i fleisen.

– Jeg måtte øve meg på å gå tur. Jeg hadde jo aldri gått tur før, i USA var det ikke fortau en gang. Vet du hvor ofte man går tur på barneskolen, eller? Hah! Jeg hadde ikke sjans.

Det ble et par runder rundt lekeplassen, fotballbanen og nabolaget. Øvelse gjør mester. Å være så mye ute, enten det var turgåing eller lek, var helt nytt for Fetisha. Hun kunne nesten ikke tro det.

– Jeg husker den første sommeren jeg hadde i Norge. Jeg løp inn og ut av døra hvert tidene minutt for å si «jeg lever!». Så til slutt låste pappa døra, og spurte naboene om jeg kunne låne toalettet deres hvis jeg trengte, for han ble så lei.

Hun ler, mens hun lager en ny flette i håret.

Moss ble kun en mellomlanding. Fredrikstad var neste stopp.

– Vi er jo litt bondeknøler i Fredrikstad. Jeg skakke juge, lissom.

Dialekta er på plass. Men bare for et øyeblikk.

– Det er et fantastisk sted å vokse opp, men ikke et sted å utvikle seg.

Williams drømte stort. Hun ville bli kjendisstylist. Jobbe med TV. Det hadde ikke vennene hennes noe særlig tro på.

– Da jeg uttrykte drømmene mine lo folk bare av meg. Jeg følte at ingen tenkte som meg, som var skikkelig vanskelig da jeg gikk på videregående.

En ADHD-girly

Nå har hun bodd 12 år i hovedstaden. Deltatt i flere reality-programmer, hatt sin egen serie på NRK, «Fetisha sveiper», har sin egen podkast og gir snart ut sin helt egen kokebok.

– Det er jo surrealistisk, da. Jeg er jo en ADHD-girly, som ble diagnostisert allerede i sjetteklasse.

Hun sliter ikke med å konsentrere seg, forklarer hun, men med å regulere hva hun skal konsentrere seg om.

– Ofte er folk med ADHD helt briljante, og kjempekreative, men vi klarer rett og slett ikke å putte energi i ting alltid.

Akkurat det er vanskelig å tro på, med den energien som har drysset over den minimalistiske pikniken vår den siste timen.

– Men jeg kjeder meg fort, ikke sant. Så at jeg har klart å fullføre en bok uten å dø, er jeg veldig stolt av.

Hun kaller det en utradisjonell kokebok, som skal få leserne til å føle at de er hjemme hos henne og gi dem oppskrifter til ulike begivenheter. Hun drar fram telefonen og begynner å bla med de flere centimeter lange neglene sine. Klikk. Klikk. Klikk.

– De er ikke akkurat lydløse de neglene?

– Nei, folk blir jo gale. Men se her!

Østers. Drinker. Brød. Tomater. Det er estetisk. En katt og en hund gjør et par gjesteopptredener på noen av bildene (– De er bare de nydeligste, borkjemte små nurkene).

– Og her kom ekskjæresten min innom med brød til meg og dyra.

– Du har en nær relasjon til ekskjæresten din?

– Ja, det har jeg med nesten alle. Baby, they love me, I was not the problem. Min siste kjæreste og jeg passet bare ikke romantisk sammen, men det betyr ikke at vi ikke kan ha et fint vennskap.

Men at det ikke er tilfellet for alle, er hun fullt klar over.

– Det er jo ikke vanlig, men det har funka for oss. I bursdagen min var nesten alle ekskjærestene mine der, pluss to stykker jeg har ligget med. På et tidspunkt sto tre av dem og snakka sammen.

– Akkurat det kunne jeg kanskje spart meg for. Men, men. Det var hyggelig!

[  Lervaag om tiden etter rehab: – Jeg ble umyndiggjort med en gang ]

Det fargerike vennekartet

«Like barn leker best», sies det. Fetisha Williams er ikke enig.

– Like barn utfordrer ikke hverandre.

På Instagram kan vi se henne henge med alt fra realitydeltakere, komikere, artister, andre influensere, politikere og mindre kjente folk.

– Jeg har det mest fargerike kartet av venner og bekjente. Og du er enten bestevennen min, eller en nær bekjent. Det er ikke noe imellom.

– Vi har så godt av å være rundt forskjellige identiteter. For livssynet vårt, valg vi tar og meninger vi har. Du trenger ikke være enig med alle rundt deg, men det er fint å få litt input. Er du ikke enig?

Hun har alltid vært åpen om at hun tiltrekkes av både kvinner og menn, og kjenner stor tilhørighet til LGBTQ+-miljøet.

– Jeg er oppdratt i Oslo av transkvinner. All my makeup, all my looks, all my fucking attitude? Det kommer fra dem. Jeg har mange mødre, og LGBTQ+-miljøet i Oslo er mye av grunnen til at jeg flyttet hit.

Vi møtes i pride-uka. Senere samme dag skal hun til Pride Park på Kontraskjæret i Oslo.

– Jeg skal kline, drikke øl og feire kjærligheten.

– Oppleves det annerledes etter hendelsen 25. juni i fjor?

– Uten tvil. Jeg føler vi har gått ti steg tilbake. Det gjør meg forbanna. Jeg har ikke turt å henge prideflagg på skuteren min i år, fordi jeg er redd for hærverk.

Hun må stoppe opp litt, sier hun blir på gråten av å snakke om det.

– Det gjør meg så trist. Selv har jeg slitt med å føle meg trygg i år.

Det er spesielt tre ting Fetisha Williams har nulltoleranse for, og som hun mener ingen bør stille seg nøytrale til: Rasisme, diskriminering av menneskerettigheter, og dårlige venner.

– Det gjelder også venner som behandler andre dårlig. Hadde du vært en god venninne av meg og noen behandla deg dårlig? Krig. Skjønner du?

Ut av moten å være uoppnåelig

I flere podkastepisoder har Williams viet tid til å snakke om dating. Hennes eget forhold til det, men også hvordan hun synes jenter bør jobbe med selvtilliten sin.

– Mitt problem er at jeg har en pappa som hele tiden har sagt til meg at jeg ligner på Beyoncé.

Hun ler, ser stolt ut.

– Jeg vil at jenter skal forstå at veldig ofte når en date er bra, så er det takket være dem selv. Vi må slutte å bekymre oss for om de liker oss, for bitch, liker du ham? Liker du henne? Liker du hen?

Hun tror mange er så opptatt av å bli likt av en motpart, at de glemmer om de liker dem selv.

– Det er en uting. Litt som når man komplimenterer noen og de korrigerer deg til noe annet stygt om dem? Det er så usexy. Det er å overkjøre et komplement.

– Men det er veldig gøy å være en dating-rådgiver for jentene mine. Jeg tror jeg har inspirert mange til å se verdien sin.

Vi kommer tilbake Williams mål med det å være en offentlig person: Å få folk til å føle seg hjemme.

– Jeg facetimer jo masse med følgerne mine.

– Gjør du?

– Ja, ja. Masse.

– Hvordan da?

– Noen sender meg en melding, jeg orker ikke tekste, så jeg skriver: Har du et kvarter? Vi kan sminke oss sammen, blande en drink sammen på FaceTime.

– Hva slags respons får du på det?

– De elsker det, og jeg synes det er kjempehyggelig. Vi er for dårlige til å inkludere hverandre. Bare fordi jeg er influenser og har vært på TV så er ikke jeg for kul. Det er så ut av moten å være uoppnåelig.

– Er det mange i bransjen som er det?

– Jeg veit om en god håndfull. Men assa, jeg kommer alltid til å ha tid til å snakke med de som betaler regningene mine. Jeg har valgt dette livet selv.

[ Ulrikke Brandstorp: – Det føltes ut som å bli kastet til ulvene ]

---

Fetisha Williams (30)

· Født 17. mai 1993 i Miami.

· Flyttet til Moss da hun var 7 år gammel, men bodde i Fredrikstad fram til hun var ferdig på videregående.

· Jobbet som frisør i ti år, de siste fire årene hos Jan Thomas Studio.

· Deltaker og vinner av matlagingsprogrammet «Camp Kulinaris» i 2021, og deltaker i «71 grader nord kjendis» i 2022.

· I 2022 startet hun podkasten «Sophie og Fetisha» sammen med Sophie Steen Isachsen for NRK, og i 2023 fikk hun sin egen serie på NRK, «Fetisha Sveiper», der hun inviterte andre kjente fjes på en date og velger om hun vil sveipe høyre eller venstre på dem.

· I 2023 avsluttet Williams og Isachsen podkastsamarbeidet med NRK, og i juni samme år opprettet hun sin egen podkast, «Fetisha +1», der hun får nye gjester i studio hver uke.

---

---

Fetisha Williams fem favoritter

Mat: Mexicansk.

Film: «Spirited Away».

Musikk: Indie, rock og jazz.

Sted: Oslo.

Bok: TOPP-dagboka mi. For reals, den er lit.

---