Med blått teaterblod i årene

– Jeg er ikke så veldig glad i Shakespeare, sier Kjersti Horn og setter tennene i en saftig vannmelonskive.

Sola steiker på terrassen i den hvitmalte generasjonsboligen i Bærum. Nedenfor, i en magisk overgrodd hage, lyder godlynt pludring. Bestefar og barnebarn plukker markjordbær som de trer på strå. Kjersti Horns ektemann Erik kommer ut fra kjøkkenet med kaffe og tre kopper. Koppene har Mummitroll-motiv. Jeg kikker på min kopp, og Kjersti følger blikket mitt:

– Du har fått Trollmannen, du! Det er bra, ler hun.

– Erik er halvt finsk skjønner du, så vi har mange sånne kopper som han har fått av mammaen sin.

Erik Hedin er mannen som Kjersti Horn aldri trodde hun skulle møte. Men mer om det senere. Først må vi snakke om teatersesongen hun nettopp har lagt bak seg: den åtte timer lange maratonforestillingen «Kristin Lavransdatter». Smertestykket «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» basert på en bok av franske Édouard Louis. Og det som må være den mest eksperimentelle oppsetningen «Romeo og Julie» i Bergen noensinne. Kronen på verket ble to Heddapriser for beste regi for «Romeo og Julie» og for «Særlig kunstnerisk innsats», for hele årets arbeid, særlig for «Kristin Lavransdatter». Denne høsten venter Rogaland Teater i Stavanger på hennes versjon av Ingmar Bergmans klassiker «Fanny og Alexander».

– Det må ha vært et veldig aktivt år for deg?

– Njæ, det er vel egentlig sånn jeg pleier å ha det. Det som kan være slitsomt som regissør, er mye omskiftninger, hele tiden å skulle forholde seg til et nytt lag. Med «Kristin Lavransdatter» hadde vi seksten ukers prøvetid. Det vil si at jeg jobbet med de samme skuespillerne i seksten uker, og til og med hadde litt sommerferie innimellom. Så det ble på en måte rolig, og mer behagelig, selv om det var intenst. Det ble ikke så mye konflikt.

– Pleier det å bli konflikt?

– Ja, det er alltid litt konflikt.

Da hun fikk jobben med å sette opp «Romeo og Julie» i Bergen i vår, var hun betenkt. Hun synes Shakespeare har en tendens til å bli for teatralsk.

– Jeg er heller ikke veldig Shakespeare-erfaren, og hadde en sterk motstand mot det inni meg. Shakespeare er liksom så veldig …. det appellerer ikke helt til meg, det språket.

[ Forsvarssjefen: – Ville ikke at sykdommen skulle definere oss ]

Hun ville ikke lage museumsteater, det måtte bli noe kontemporært. Men hun ville heller ikke stjele fra Baz Luhrmanns popkulturelle fyrverkeri fra 1996.

– Det går nesten ikke an å lage «Romeo og Julie» etter Baz Luhrmann sin film. Den er på en måte for bra, så jeg prøvde å ikke se så mye på den. Jeg tenkte: hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Dette kan aldri bli bra. Men så tenkte jeg at dette er et ungdomsstykke, det er underholdning og komedie. Og - vi tåler å lage noe som blir dårlig. Først da klarte jeg å senke skuldrene.

«Intens og velspilt« skrev Bergens tidende. «En triumf a la Tarantino« skrev Dagsavisen. Forestillingen slo godt an, spesielt blant et yngre teaterpublikum. Men, for Kjersti Horn er samarbeidet med Édouard Louis noe hun føler sterkere for.

– Noen jobber betyr mer for meg enn andre. Det må være lov å si det sånn?

—  Kjersti Horn

– Noen jobber betyr mer for meg enn andre. Det må være lov å si det sånn? Selv om vi vant Heddaprisen for «Romeo og Julie» er det lettere for meg å finne min egen stemme i stykkene basert på bøkene til Édouard Louis for eksempel, sier hun og drar hånden gjennom piggsveisen så den stritter til alle kanter.

Kjersti Horns samarbeid med den franske suksessforfatteren har resultert i flere sceneoppsetninger i Norge. Hun tok kontakt med han etter å ha hørt han i en podcast under litteraturfestivalen på Lillehammer for noen år siden.

– Han pratet om samfunnet, om utenforskap på en måte jeg aldri hadde hørt noen snakke før. Derfor gikk jeg og kjøpte boken «Farvel til Eddy Bellegueule» og leste den fort. Etterpå kjente jeg at jeg bare måtte ha tak i han.

Siden den gangen har hun tilrettelagt flere av bøkene hans for scenen og de har utviklet et nært vennskap. Édouard Louis’ bøker om det franske klassesamfunnet er også blitt veldig populære i Norge.

– Ja, det er litt merkelig, fordi Frankrike er jo veldig annerledes enn Norge på mange måter. Men han er imponerende flink til å ta de primære, nære og brutale livserfaringene han har, og gi dem en større overbygning, utforske gjennom seg selv hvorfor verden ser ut som den gjør.

– Han skriver om Frankrike, som har et veldig tydelig klassesystem. Hvorfor tror du nordmenn er så begeistret for bøkene hans?

– I Norge liker vi å tenke at vi ikke har et klassesystem, samtidig som forskjellene bare øker og øker. Det er et problem at klasseforskjeller forsøksvis blir gjort usynlig i Norge og at vi snakker for lite om det.

– Det er nesten verre, synes jeg.

– Ja, usynliggjøring er på en måte vold. Det har vi snakket mye om, at noen deler av samfunnet er usynlige eller blir utvasket slik at de blir usynlige. Det finnes mange grupper som ikke får lov til å være synlige i samfunnet, mennesker som ikke får anledning til å ta plass. Mange funksjonshemmede, for eksempel, havner der.

Som kortvokst har også Kjersti Horn fått kjenne på utenforskapet, selv om hun som prisbelønnet teaterregissør og firebarnsmor har brutt med bildet mange har av funksjonshemmede.

– Bare tenk hva det vil si å ikke kunne snakke, eller få lov til å snakke? Å oppleve at historien din ikke er berettiget? Det Édouard har opplevd i Frankrike ligner også på mine erfaringer som funksjonshemmet i Norge. Det er ting som jeg har følt at jeg ikke har godt nok språk til å formulere noe klokt om, og som han har lært meg mye om ved måten han angriper det på - hvordan du gjennom å fortelle, gi språk til det du skammer deg over, kan skape en metode for å frigjøre deg fra denne historien.

– Så selv om hans og ditt utenforskap ikke er det samme, er det på en måte det samme?

– Ja. Det handler om makt og eierskap til egen historie, men også det å ta plass i andres historier, våge å prøve å fortelle, og å stå sammen, å være allierte.

[ «Kids in crime»-skaperen: –Bakgrunnen vår sitter i ryggmargen til oss alle ]

I «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» spiller Sigrid Husjord den ene hovedrollen. I likhet med Kjersti Horn er Husjord kortvokst.

– Da Sigrid dukket opp føltes det fantastisk. Vi som er funksjonshemmde er vant til at vi ofte er alene, vi er ikke en del av en gjeng, liksom. Vi går ikke tog og har ikke noen form for community. Det føltes stort bare det å tørre å være to, tørre å være flere, fordi å være funksjonshemmet er forbundet med så mye skam. Skam og svakhet.

– Er det fortsatt det?

– Ja, det vil jeg si. Nesten bare skam. Bare det å være sammen på jobb hver dag for Sigrid og meg var en veldig stor ting. For selv om min og Sigrids virkelighetsopplevelse er forskjellige, så er det noen ting som hun og jeg opplever, som ingen andre opplever, og som vi forstår helt intuitivt. Bare det å gå og opp trappa sammen, gå og spise sammen, føltes veldig sterkt. Selv om vi er helt forskjellige og lever helt forskjellige liv er det en veldig kraft i å stå der sammen, som gjorde mye med meg.

På premieren slo det inn så hardt at hun var langt på vei til å begynne å hulkegråte.

– Kanskje er det fordi man som funksjonshemmet har trent veldig mye på å gjøre seg usynlig for andre. Og så plutselig er man der, sammen. Da har man erkjent det på en måte, og vist det fram selv om det selvfølgelig er synlig for alle.

– Mai-utgaven av britiske Vogue hadde den kortvokste irske aktivisten Sinéad Burke, på coveret. Hvor viktig er denne typen representasjon?

– Det er kjempeviktig, og veldig mye vanskeligere enn man tror, sier Kjersti Horn.

– Det er viktig for meg at mangfold ikke bare handler om hvem som er på coveret, men om alt fra hvordan arbeidsplassene er organiserte til hvem som gjør hva, hvem som blir hørt, hvem som har makt og hvem som ikke har det. På teateret handler det også om hvem som gjør hva, ikke bare hvem som står på scenen, men også overalt ellers. Og der er vi kommet til kort.

– Hvorfor det, tror du?

– Fordi det koster, og fordi majoritetssamfunnet egentlig ikke har så lyst til å bruke mye tid og penger på det. Det er ikke enkelt, liksom. Det er et langsomt og tålmodighetskrevende arbeid som må gjennomsyre alt vi gjør. Jo flere stemmer som får plass i teatret jo bedre forutsetninger har vi til å skape eksepsjonell kunst. Dette er noe av det aller viktigste for meg i mitt arbeid.

Kjersti Horn er en ambisiøs regissør med en sterk personlig agenda, og blått teaterblod i årene. Hun er det mora di ville karakterisert som «arvelig belastet» og lillesøsteren din ville kalt en «nepo-baby» som nærmest vokste opp i teateret, med med skuespillermamma Ellen Horn og scenograf-pappa Per Kristian Horn.

– Har det å bli født inn i kultureliten påvirket ditt valg av yrke?

– Det var ikke noe press. Men jeg har jo vokst opp i en familie som var veldig opptatt av teater. Det er ikke alle som syns teater er viktig, men for dem var det viktig. Det er en måte å forholde seg til litteratur og kunst på, en tro på at det har en funksjon, noe vi hele tiden kjemper med innen vårt felt. Så det fikk nok også jeg inn i blodet. Og så var vi på teateret absolutt hele tiden. De ville nok helst ikke at jeg skulle bli skuespiller, eller ha lyst til å bli skuespiller. Men det har jeg heller aldri hatt lyst til.

Årene på barneskolen minnes som fine og trygge. I første klasse på Uranienborg skole ble hun opplært til å fortelle alle at hun var født med en funksjonshemming, slik at ingen skulle lure på hvorfor hun ikke var høyere enn en treåring. Foreldrene mente det var smart, at mobbing kommer av uvitenhet.

– De var opptatte av at det skulle være trygt rundt meg, og det var det. Jeg ble aldri ertet eller mobbet.

---

Kjersti Horns 5 favoritter

Bok: «There There» av Tommy Orange er en bok jeg nettopp leste, som jeg ikke helt klarer å slippe.

Film: Amerikanske komedier, gjerne med favoritten Jim Carrey.

Musikk: – Jeg liker egentlig ikke musikk, jeg blir så urolig inni meg av det.

Mat: Akkurat nå er det jordbær.

Sted: Stranda. Jeg bader hele året, og vi har nettopp fått en ny badstue på Sollerudstranda som jeg bare elsker.

---

Kjerstis form for kortvoksthet var en sjelden type, og det tok tid, og mye smertefull behandling, som blant annet innebar flere år med stramt snørt korsett. Ikke før hun fylte 18 år klarte legene å få utredet og gitt diagnosen: Spondylo-epyphyfyseal-dysplasi - endringer i ryggvirvlene som resulterer i unormal vekst.

Tenårene var preget av dårlig selvtillit. Jentefellesskapet, med sminke-, klær- og gutteprat var ikke for henne, hun var sikker på at hun aldri ville kunne få seg kjæreste, aldri ville bli elsket og begjært.

– Det slo inn tidlig, sånn i 8–9 års alderen. Jeg tenkte at jeg aldri ville kunne gifte meg, få barn. Få en kjæreste. Og det er helt reelt. Det er fantastisk at jeg traff Erik og at det gikk bra, men virkeligheten for mange funksjonshemmede er at det er vanskelig å finne seg en partner. Det er ikke tull og hjernespinn liksom, det er sant.

– Har du noen gang datet noen kortvokste gutter?

– Nei, egentlig ikke. Vi hadde jo foreninger med møter, diskoteker og sånn. Og jeg dro på sommerleirer med kortvokste i USA. Der var det 3.000 kortvokste ungdommer på ett og samme hotell så da ble det mye dating. Der var det mye mer vanlig at man stiftet familie med andre kortvokste, det var nesten en sånn politisk holdning at det egentlig var bedre og det kan godt finnes argumenter for det.

[ Kaptein Sabeltann frarøvet ham litt av livet ]

– Det blir en veldig rar måte å treffe noen på om det bare er høyden som teller, ikke personligheten?

– Jo jo, men sånn er det på Tinder også, skyter fotograf Johannes inn, og Kjersti Horn ler.

– Ja, jeg har hørt andre si det er ganske kynisk der også. Men, jeg vet ikke, kanskje du kan finne noen på den måten. Man har jo en del erfaringer som knytter en sammen. Uansett så syns jeg de er blitt mye flinkere i handikapforbundets ungdom og sånn, til å snakke om seksualitet og sånne ting som det overhodet ikke var noe snakk om da jeg var liten.

– Men du, er det egentlig lov å si funksjonshemmet lenger?

– Jeg vet ikke hvilket ord som er riktig, for meg så er det ikke så viktig. Når folk sier jeg har en funksjonsvariasjon, da blir jeg litt støtt. Det blir liksom så tullete. Men jeg tror veldig på å ufarliggjøre språket. Selvfølgelig skal vi bruke det med respekt, være lydhør, men ikke lade det så veldig. Det største problemet for meg oppstår når folk ikke tør å spørre om det de lurer på. Da blir alt unødig komplisert.

Etter videregående søkte hun seg til scenografilinjen på Romerike folkehøgskole. Men så sa kroppen stopp. Hoftene måtte skiftes ut og hun havnet på Sophies Minde.

– Jeg har faktisk fått nye hofter for ikke så lenge siden også, sier hun.

– Hva er de laget av?

– De er laget av titan. Det er egentlig ikke så stor operasjon å bytte hofter, men som 19-åring så var det en tung opplevelse å måtte erkjenne at mitt liv ikke kom til å se ut som de andres liv. Jeg følte meg maktesløs og visste ikke hvordan jeg skulle gripe det an.

Mamma kom på sykebesøk, og hadde med seg lesestoff hun foreslo for Kjersti. I bunken lå det et manuskript: «Shopping and Fucking» av Mark Ravenhill. Det handlet om en gjeng ungdommer i London som eksperimenterer med rus og voldelig sex. Det skapte en gnist.

– Selv om karakterenes virkelighet lå veldig langt unna mitt liv, beskrev stykket en følelse av maktesløshet som jeg kjente meg godt igjen i der og da.

Hun bestemte seg for at så fort hun kom seg opp av sykesengen ville hun sette opp stykket med skuespillervenner fra folkehøyskolen. Kjetil Bang Hansen, som var teatersjef på Oslo Nye Teater, ga dem muligheten til å bruke den lille kafeen på teateret som scene. Det ble en suksess.

– Dette var en amatøroppsetning, men jeg husker han sa sånn: «Ja, hvis du skal være regissør må du bare bestemme deg for at du er profesjonell og jobber på. Sette høye krav». Det var veldig bra råd synes jeg.

[ Fetisha fikk gullbilletten ]

Hun valgte å gå videre og studere regi ved Dramatiska institutet i Stockholm. Naturlig sjenert som hun er, var hun lenge den stilleste jenta i klassen. Men, i Stockholm skjedde det hun trodde aldri kom til å skje: hun møtte mannen i sitt liv: Erik, som studerte lysdesign.

Sammen har de fire barn. Ingen av dem har arvet Kjerstis kortvoksthet. Hun er litt skuffet over nettopp det.

– Jeg har skjønt at det er skamfullt å si noe sånt. Det er ikke sånn at jeg ikke vil at barna våre skal være akkurat som de er, de er fantastiske. Men jeg tror ikke at jeg hadde fått fire barn hvis jeg ikke hadde hatt den lengselen. Og jeg tror at de fleste mennesker kan kjenne seg igjen i at de på en måte lengter etter å få et barn som ligner dem selv.

– Gjorde moren din det, tror du?

– Ja. Det tror jeg. Når man får et barn som er så radikalt annerledes enn man hadde tenkt og kanskje håpet på, så er det en stor sorg uansett hvor åpen du er. Det er trist å måtte gravlegge alle bildene en har i hodet av hva barnet kunne bli, de tradisjonelle drømmene man har om et liv, og om hva som er vellykket og mislykket.

– Var du skeptisk til å få barn selv?

– Ikke så skeptisk, men litt redd for hva kroppen kunne tåle. Redd for å bli sengeliggende. Og som så mange funksjonshemmede var jeg også redd for å ta imot hjelp, vise svakhet, og var opptatt av å klare ting jeg ikke burde klare. Men kroppen er fantastisk, den er rigget til å føde barn. Og kroppen min hadde det faktisk bedre da jeg var gravid, jeg hadde mindre vondt enn vanlig.

Livet som småbarnsmamma derimot, var utfordrende.

– Å være funksjonshemmet og å ha barn er i seg selv problematisk. Før kunne jeg jo late som at det på en måte ikke spilte noen rolle, men etter at jeg fikk barn kom det som en sånn smack i trynet, så veldig kraftig. Du passer ikke inn noen steder, du bare ødelegger fordi samfunnet ikke er rigget for det. OK, du får hjelp til mange ting, men du får ikke hjelp til en spesialtilpasset barnevogn, for eksempel. Det inngår ikke i stereotypen.

Hun ble også opptatt av at ungene skulle ha perfekte klær for at ingen skulle ta henne på noe.

– Jeg fikk en angst inni meg for at noen skulle si sånn «ja, stakkar, hun klarer jo ikke helt den morsgreia», liksom. Det ødela mye i begynnelsen. Det gjorde for eksempel at jeg ikke tok med barna på kjøpesenter eller ut i byen. Om de slo seg vrange så måtte jeg jo bare sette meg på en benk å vente liksom, jeg kunne ikke få dem med meg med makt. Jeg kunne ikke bære dem. Det begrenset livet mye. Men nå som de er blitt større er de blitt gode hjelpere. Så det er en ny fase.

Hun synes det er synd at folk er redde for å få et barn som er annerledes enn majoriteten, selv om det kan være utfordrende.

– Det er utrolig mye som kan skje deg i livet som du ikke har kontroll over, barnet ditt kan bli narkoman eller whatever, liksom. Jeg tror man lærer seg å håndtere virkeligheten med de forutsetningene man har, og det skaper jo også fleksibilitet og utholdenhet, en måte å forholde seg til utfordringer på som er bra. Når det gjelder barn og unge med funksjonsnedsettelser skulle jeg ønske vi fokuserte mer på de psykiske utfordringene man møter, og hva det vil si å måtte lære seg å leve med et utenforskap.

[ Østkantfolk ]

Tidligere i sommer ble det kjent at Kjersti Horn er en av flere søkere til teatersjefjobben ved Det Norske Teatret i Oslo, en institusjon som har vokst til en av de viktigste innen scenekunst i Norden. Samtidig blir bevilgningene til teatrene stadig utfordret.

– Hvorfor har du lyst til å bli teatersjef?

– Det er tøffe tider for teatrene og mer enn noen gang trenger de store institusjonene sterk kunstnerisk ledelse, som makter å forvalte samfunnsoppdraget og produksjonsmidlene på en måte som gjør teatret mer potent og åpner opp for flere. Vi har en stor oppgave foran oss for å gjenvinne publikums tillit etter pandemi og uår. Jeg tror på viktigheten av å tydeliggjøre hva teatret kan tilby som refleksjonsrom og samhandlingsarena i vanskelige tider, et ikke-religiøst rom der vi kan møtes og tenke over virkeligheten vi står i, ikke for å finne de absolutte svarene, men for å undres, tvile, lete og være sårbare, le og gråte, sammen. Jeg tror teatret trengs mer enn noensinne, og det ville være en stor ære å få lov til å jobbe sammen med kunstnerne og staben på Det Norske Teatret for å gjøre vårt prosjekt tydeligere og sterkere, og å skape rom for at flere mennesker kjenner seg velkommen hos oss.

– Jeg er ikke kjempeglad i Ingmar Bergman.

—  Kjersti Horn

Skulle hun få jobben er det en forutsetning at hun også får anledning til å regissere noen stykker selv. Til høsten skal hun sette opp «Fanny og Alexander» i Stavanger. Hun lover at det blir alt annet enn en koselig julefortelling. Her skal det bli vond barndom for alle pengene.

– Jeg er ikke kjempeglad i Ingmar Bergman. Hans autoritet, og ikke minst hans kvinnesyn, representerer alt som er feil for meg. Jeg tenker på han som en mann av en annen tid.

I starten av karrieren strevde hun med å få respekt fra skuespillerne, nettopp fordi hun ga dem stor frihet.

– Teateret bygger på en tradisjon skapt av autoritære ledere som Robert Wilson og Ingmar Bergman. Derfor finnes det en skrekk, men også en lengsel etter den typen av autoritet blant skuespillere. Men sånn vil ikke jeg jobbe. Jeg krever at skuespillerne respekterer det, og er med meg i prosessen. Sånn: Jeg gir dere friheten og da må dere også tørre å ta den. For du må være ganske mye modigere for å komme med din egen historie, din egen kropp, dine egne erfaringer og legge det på brettet, enn du må ved å bare adlyde ordre.

– Er det dette som kalles method acting?

– Jeg er imot for mye teoretisering, det står bare i veien. Jeg vil heller kalle det å være sammen og ha tillit. Du er jo et menneske, liksom. De fleste mennesker skjønner hvordan man sitter rundt et bord og prater, de fleste mennesker har også helt avgrunnsdype historier som de kan bygge ut fra. Ikke at jeg mener at vi skal ha psykologtime, men skuespillerne skal vite at de blir respektert, at de erfaringene de har får lov til å være med å påvirke. Da blir det spennende.

---

KJERSTI HORN (46)

• 2023: Tildelt Heddaprisen for beste regi og særlig kunstnerisk innsats.
• Fra Oslo. Datter av skuespiller og tidligere teatersjef og Ap-politiker Ellen Horn og scenograf Per Kristian Horn.
• Utdannet ved teaterregilinjen ved Dramatiska institutet i Stockholm i 2006.
• I 2002 var hun med som danser i Jo Strømgren-forestillingen «Lux Aeterna».
• I 2005 laget hun dreieboken for den verdensberømte regissøren Robert Wilsons oppsetning av «Peer Gynt» i Oslo. Har også gått i lære hos Wilson.
• Har satt siden debuten satt opp stykker av alt fra Shakespeare til Strindberg. Liker også godt å jobbe med kontemporære historier, som da hun i 2011 satt opp stykket «Knutby» av Malin Lagerlöf på Hålogaland teater i Tromsø, med Anneli Drecker som Kristi brud.
• I 2015 regisserte hun sin egen mor Ellen Horn i stykket «Natten er dagens mor».
• 2022: satt opp «Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret, med Sara Khorami og Preben Hodneland, en maratonforestilling på på åtte timer.
• I april 2023: «Romeo og Julie» på Den nasjonale Scene Bergen, en eksperimentell oppsetningene der publikum kun fikk se skuespillerne på skjerm.
• Har tilrettelagt flere av bøkene til Édouard Louis for scenen.
• Er gift, bor på Jar i Bærum. Har fire barn.

---