Havnet i livskrise: Monica knakk sammen under Melodi Grand Prix

Monica Johansen er klar med ny singel, «Da hele himmelen var en Munch». Den handler om tida etter den vonde opplevelse fra 2012: MGP-deltakelsen som gjorde at hun ikke gikk på scenen på ti år. Helgens finale i Eurovision bringer så klart tankene tilbake til hennes egen opplevelse for elleve år siden. Den gangen sendte et samlivsbrudd med påfølgende depresjon og et heftig prestasjonspress artisten fra Larvik ned i en vond spiral som hun ikke klarte stanse.

– Da jeg omsider stod på scenen var stemmen dårlig og jeg var livredd for å glemme teksten. Den teksten som jeg hadde skrevet selv, sier Monica Johansen.

Sangen het «You and I» og Monica Johansen, som den gangen brukte artistnavnet Minnie-Oh opptrådte sammen med fire dansere. Alle var iført glitrende sceneantrekk og for utenforstående så alt bra ut.

– Innvendig befant jeg meg i en dyp livskrise og det er bare flaks at jeg gjennomførte, sier Monica Johansen til Dagsavisen.

Fra gull til svart

For Monica Johansen var Melodi Grand Prix-deltakelsen i 2012 selve gullbilletten til en popkarriere. Hun ble spesielt invitert av daværende MGP-general Per Sundnes til å delta, og frem til da hadde hun opptrådt på festivaler og undergrunnsklubber under artistnavnene Miss Harmonica og Minnie-Oh. Hun skrev sangen selv: «You and I», en fengende poplåt som ble spådd gode sjanser av arrangørene. Men fem uker før hun skulle på scenen i delfinale i Larvik gikk alt i svart.

Jeg hadde gledet meg så sykt til å delta. Den følelsen, da du som en bitte liten indie-artist blir invitert opp på den virkelig store scenen – det er jo stort

—  Monica Johansen, artist og låtskriver

– Jeg hadde gledet meg så sykt til å delta. Den følelsen, da du som en bitte liten indie-artist blir invitert opp på den virkelig store scenen – det er jo stort, sier hun.

Så gikk noe veldig galt.

– Fem uker før jeg skulle i ilden opplevde jeg et samlivsbrudd. Det sendte meg langt, langt ned i et dypt svart hull, det var skikkelig livskrisestemning, minnes hun. Men, hun fant sin egen måte å døyve sjokket og smertene på.

– Jeg gikk skikkelig på fylla, og lata som om alt bare partystemning og ok. Trykket de vonde følelsene ned. Det er litt sånn jeg er skrudd sammen helt fra barndommen fordi jeg ble oppdratt til å være flink pike, en som presterer. Derfor valgte jeg å bite tennene sammen, feste og late som.

Innvendig derimot, så raknet det. Hun var dypt deprimert, og maktet ikke be om hjelp. Og ingen skjønte helt hva som skjedde.

– Det var som om jeg plutselig var ni år gammel og alene hjemme, og trengte at noen voksne måtte komme å hjelpe meg. Men det var jo ingen voksne der. Så jeg bare fortsatte å feste og fortrenge angsten som bygget seg opp.

[ – Jeg liker så mange i år, men jeg tror jeg må velge meg La Zarra og Frankrike! ]

Sammenbrudd

Til tross for at hun slet psykisk, valgte hun å fortsette å kjempe om finaleplassen. Møtet med det store, profesjonelle Melodi Grand Prix-apparatet ble overveldende, spesielt for Monica Johansen som ikke hadde noe management, men organiserte alt selv.

– Jeg har alltid villet ha kontroll og gjør dermed alt alene. Har alltid gjort det sånn, og det mye som er bra med det. Men det er også ting man savner. I en stort apparat som Melodi Grand Prix er, kommer de aller fleste artistene med et stort management rundt seg som passer på dem, og har ryggen deres. Jeg kom alene sammen med noen få venner, og ante ikke hva jeg gikk til. Og jeg var overhodet ikke mentalt klar.

Det var mye informasjon å holde orden på. Monica Johansen ble bare mer og mer lammet av sitt eget kaos og klarte ikke henge med. Men, sa fortsatt ikke ifra.

– Jeg ville jo prestere. Det var et slags overlevelsesinstinkt som kicket inn da, sier hun og legger til:

– Jeg, som kom fra ingenting, helt alene, skulle endelig vise alle de flinke folka hva jeg sto for. Og så mistet jeg kontrollen og alt gikk bare i svart.

[ Forsvarer glitter og glam: – Eurovision kunne like godt ha blitt et radioprogram ]

En rustning

Tristheten og mørket som kom når hun satt alene på hotellrommet mellom alle prøvene var nærmest øredøvende. Kvelden før hun skulle på scenen fikk hun kameramanus, og ble bare reddere og reddere for å ikke klare det.

– Det var sånn: «Her har du teksten til låta di. Når du synger det ordet, så skal du se til venstre, og så kommer det et sveipkamera der på den teksten, og da må du se til høyre». Og jeg bare: «Skal jeg lære meg alt dette til i morgen, liksom??» Hadde jeg vært i balanse hadde det sikkert gått greit, men jeg var da så prega av egen angst og hele trøkket rundt at jeg ikke klarte å si noe.

– En ting er at du skal klare å stå på den scenen, være mentalt til stede mens det skjer, i øyeblikket. I tillegg er det alt rundt, alle forventninger som bygges opp. Du skal promotere ting i media, og ta på deg en slags rustning av profesjonalitet. Men jeg var så hudløs og ødelagt at jeg aldri burde vært der.

[ Eurovision-danser Reno fra Veitvet: – Får jo litt adrenalinkick ]

Fiksert på utseendet

I tillegg hadde hun fått slakt i media, der hun ble omtalt som et «teknofugleskremsel» og gjort narr av på grunn av kostymene. For Monica Johansen var det ekstra sårt spesielt når selvfølelsen var på null.

– Kritikken i Dagbladet gikk rett på utseende mitt, ikke ett ord om låta. Jeg husker det nesten ordrett: «Men Minnie-Oh da, et teknofugleskremsel med dansende bødler – spar oss», sier Monica Johansen.

– Jeg tror noen kalte meg «disco-Lordi» også fordi jeg hadde en jakke med pigger på skuldrene, men det var egentlig bare litt morsomt, smiler hun.

Hadde hun vært i balanse hadde kanskje ikke kritikken svidd like mye.

– Vel, det hadde ikke vært noe fett uansett. Men, om jeg ikke hadde stått der med tidenes kjærlighetssorg og nervene utenpå kroppen kunne jeg kanskje ledd av det. Der og da var det ikke rom for latter, så jeg bare dyttet det bort, som jeg gjorde med alt det andre vonde.

Der og da var det ikke rom for latter, så jeg bare dyttet det bort, som jeg gjorde med alt det andre vonde.

—  Monica Johansen

Kostymedesigner Cårejånni Enderud var den som så at hun slet og forsøkte støtte og hjelpe.

– Cårejånni var helt fantastisk, han så hva jeg gjennomgikk. Og jeg hadde som sagt noen venner med meg, og takk og lov for det. Men det var ingen voksne til stede, hvis du skjønner hva jeg mener. Ingen som kunne holde orden på kaoset når hele nervesystemet ditt står og rister.

[ – Pressen var invaderende i oppveksten ]

Mistet stemmen

Under selve opptredenen blacket hun delvis ut. Etterpå klarte hun ikke å huske så mye av det, annet enn at pusten sviktet.

– Det er noe eget å stå der med TV-kameraer overalt. Kropp har alltid vært vanskelig for meg. Jeg var livredd for at folk bare skulle henge seg opp i at jeg var tjukk. Og at jeg ikke skulle huske teksten, den jeg hadde skrevet selv, sier Monica Johansen.

Det tok lang tid før hun orket å se på opptaket.

– Du ser kanskje ikke hvor redd jeg er, men selv hører jeg godt hvor kortpustet jeg er. Jeg hadde festet så hardt og drukket så mye såpass lenge før denne opptredenen at stemmen sviktet.

Ny og gammel låt

Det skulle ta lang tid før Monica Johansen våget seg tilbake som artist. Hun gikk i terapi og har skrevet om sammenbruddet. Resultatet er kunstprosjektet «The Salvation» der hun med musikk, tekst og video forteller om den vonde opplevelsen.

– Jeg kunne ingen strategier for hva man skal gjøre når alt går til helvete. Så det har vært nyttig og helt nødvendig for meg.

Nylig stilte hun og flere MGP-artister på en stor Eurovision fanfest, og der framførte Monica Johansen den gamle deltakerlåten fra 2012. Endelig kunne hun synge sangen uten å være redd. Nå ser hun frem til å utfordre sceneskrekken ytterligere med dagsturnéen «Løkka live» der hun skal opptre på flere forskjellige steder på Grünerløkka, som hun synger om i «Da hele himmelen var en Munch»; Parkteatret, Manillusion, Dianas Salonger og Blå.

– Nå gleder jeg meg. Jeg er nervøs nå også, men på den gode måten, smiler Monica Johansen.

[ Budsjettsprekken på CO2-renseanlegget på Klemetsrud kan sende hele prosjektet i vasken. ]