– Jeg trenger publikum som drikker ti halvlitere og kan holde kjeft

Riktig nok kommer bergenshelten Jan Eggum med ny plate senere i høst, men han nøyer seg med ti låter, og ikke 60 nye låter som han ga ut da han fylte 60 år. Og før den tid, i slutten av september, kommer biografien «Så langt har alt gått bra», skrevet i samarbeid med Dagsavisens Geir Rakvaag, som har vært musikkjournalist i godt over 40 år.

– Vi forholder oss til det jeg har opplevd gjennom et langt liv, nøyaktig slik som det skjedde. Det er det viktigste. Så blir det farget av måten det skrives på. Geir skriver veldig godt og må ikke sitere meg på alt mulig. Vi har jobbet med prosjektet ett års tid, noe som har bidratt til at vi har hatt god tid på oss til å gå grundig inn i materialet, forteller Eggum da vi møter ham i forbindelse med en konsert i Molde.

Artistens systematiske evner og samlemani har vært en god forutsetning for å lage akkurat den boka han ønsker. Eggums omfattende dokumentasjonsmateriale fra egen karriere har vært til stor hjelp i arbeidet.

– Jeg har samlet på alt jeg har gjort. Alle plakatene, alle anmeldelsene, alle utgivelsene, alle kommentarene – alt som har stått om meg i aviser gjennom 50 år. Det er mine kommentarer rundt dette som vil være viktig i boka. Boka er selvbiografisk og tar for seg det som har skjedd hvert tiår fra jeg begynte å spille rundt 1970 og fram til i dag, sier han videre.

Også som lydbok

Og det skulle være nok å fortelle fra et langt liv på scenen, i studio og på vegen. Selv om det først og fremst er musikeren og låtskriveren Jan Eggum som står i fokus, gjøres det også plass til hypokonderen Jan Eggum, melankolikeren Jan Eggum, nevrotikeren Jan Eggum og så videre. Man forbinder ham med så mangt. Boka er et slags «alt skal med»– prosjekt. Hovedpersonen selv er innstilt på at publikum gjennom boka skal få komme så tett som mulig på artisten. Han forteller at boka skrives i jeg – form og også vil komme som lydbok.

– Jeg skal selv lese inn boka. På den måten kommer leseren, eller lytteren, tettere på meg. Jeg er jo en av de artistene som snakker mye på scenen, og her vil folk kjenne meg igjen fra hvordan de er vant til å høre meg snakke under konsertene, sier han, og innrømmer at han nok er enda litt mer spent foran denne boklanseringen enn han er ved plateutgivelsene:

– Jeg er jo det, for jeg tror ikke det blir så mange slike bøker. Det at jeg fortsetter å gi ut plater synes jeg er helt naturlig siden jeg skriver så mye, jeg produserer hele tiden nytt. Men flere bøker av denne typen tviler jeg på at det blir.

[ Historisk tilbakeblikk med Lillebjørn Nilsen (+) ]

Fyller Grieghallen tre ganger

Også på konsertfronten skal folk få merke at det feires. Det er på ingen måte en mett 69 – åring som går høsten i møte.

– Jeg er jo som kjent ikke den som ligger på latsiden. Derfor har jeg også lagt opp til 70 – årsjubileum i Grieghallen 3. og 4. desember. Her har vi snart solgt ut to ganger 1400 billetter. Vi setter opp, og skal selge ut, én konsert til, slik at det blir tre konserter på to dager. Med fullt band, kordamer og blåsere. Og gjester. Det er slikt som jeg nesten aldri gjør. Det er litt gøy å slå på stortromma når du har et sånt jubileum. Men de som liker meg alene kan bare slappe av. Jeg kommer tilbake til dem, forsikrer Eggum.

For det er ingen hemmelighet at det er alene med gitaren, på intime scener han trives aller best.

– Jeg elsker klubb, og trenger folk som kan drikke fem eller ti halvlitere og likevel holde kjeft og høre på. Jeg er veldig mye mer komfortabel i en sal med 200 mennesker hvor jeg sitter bare en halv meter unna publikum. Det er jo det jeg har gjort stort sett hele tiden, sier han.

Men selvsagt skal det bli ny plate også – den kommer etter planen i november.

– Den nye platen heter «Hold ut, hold på», som også er tittelen på en av sangene. Den er et tilbakeblikk på hvordan jeg hadde det da jeg begynte å turnere, hvor vanskelig det var å få jobber da jeg startet på 70 – tallet. En tid hvor jeg synes det var flott om det kom 40, fordi «det kom bare 30 i fjor», sier han.

Og fortellingene om en ung og ukjent visesanger understreker kanskje hvor viktig det var for Eggum å holde ut. Fremfor alt viste noen utenlandsopphold på første halvdel av 70 – tallet at veien opp og fram ville være tøff.

[ Jan Eggum er nesten ikke til å kjenne igjen på sitt nye album. Joda (+) ]

To år i London

– I løpet av en treårsperiode oppholdt jeg meg omtrent to år i England. Jeg fikk låne en hybel hos en bekjent som ville lansere meg. Det var han ikke noe flink til – han bare lot som. Han hadde nok veldig lyst å prøve, men fikk det rett og slett ikke til. Men jeg fikk bo hos ham et halvt år og i tillegg jobbet jeg som bud i fotostudioet han drev. Sammen med konsertene mine ga dette meg et slags levebrød mens jeg oppholdt meg i England.

I tiden som kom opptrådte han som coverartist rundt omkring på små steder, først og fremst vest i London. På vinbarer og lignende. Inne imellom skrev han også det han selv omtaler som ganske fine, egne låter.

– Jeg skrev veldig mye bra musikk på den tiden. I utgangspunktet på engelsk, eller et slags dårlig engelsk. Noe av det ble også fremført på noen av konsertene, selv om det først og fremst var andre sine låter jeg spilte. Men mot slutten av `74 var jeg ganske deppa og fed – up av hele oppholdet. Jeg hadde prøvd å få noen kontrakter, men det var ikke slike ting jeg var flinkest til – hadde vel ikke spisse nok albuer, reflekterer han, nesten 50 år senere.

– Jeg tenkte at nå blir jeg pubsanger i London resten av livet, og det hadde jeg ikke lyst til. Jeg følte at jeg ikke kom noen vei kommersielt. Samtidig var perioden i London også kreativ for meg selv og skrivingen. Den gjorde meg til en bedre musiker, sier han.

[ Til topps med Daniel Kvammen (+) ]

Platedebut i 1975

Etter at han kom tilbake til Norge begynte dørene utover 1975 å åpne seg, og samme høst kom det første albumet.

– Etter at jeg kom tilbake var jeg først deppa en periode. Men så satte jeg i gang å booke jobber og skrev på norsk igjen. Blant annet skrev jeg en oversettelse for Wenche Myhre på en låt som i utgangspunktet het «Alone Awake», som ble til «En natt forbi». Den spilte hun inn i `76. Hun var veldig begeistret for den første platen min og ville ha mer musikk fra meg. Og da kom jeg opp med «Mor jeg vil tilbake». Den opprinnelige engelske, teksten var ikke god nok. Og slik fortsatte det ut over 70 – tallet. Ofte var det sanger som var blitt liggende, som jeg likte godt som melodi, og kunne ta fram igjen og jobbe videre på, forteller han.

I 1977 fikk han sin første av fem spellemannpriser for «Heksedans». Mange mener selve låten er det sterkeste Eggum noen gang har skrevet. Og resten er som vi kjenner til historie. En historie det stadig skrives nye kapitler i, og som nå altså snart blir å finne i bokform.

[ Flere store stemmer fra Bergen (+) ]

Trives blant fansen

Og hvordan ser det ut for live – artisten Jan Eggum for tiden? Pandemien har krevd sine arrangementer det seneste drøye året. Selv har han imidlertid valgt å gjennomføre så mange konserter som mulig, ofte med store begrensninger på antall tillatt publikum.

– Jeg er veldig fornøyd med de folkene som hører på meg om dagen og har avlyst så få konserter som mulig også under pandemien. Forleden spilte jeg i Kristiansand i Bendiksbukta. Der var det bra med folk – et sted mellom 100 og 150, som satt foran en stor scene ute. Også noen veteraner – altså folk som begynte å høre på meg rundt 1990. En av dem hadde vært på tolv av konsertene mine, en annen på 15, og så videre. De kom bort til meg og fortalte hvilken pub de skulle på i Kristiansand etter konserten. «Du er veldig velkommen til å bli med», sa de. «Ja», svarte jeg, men tenkte samtidig at jeg orker ikke det i Kristiansand akkurat nå. Det er masse turister og det blir bare tull, sier han.

– Men så tenkte jeg også at dette er jo en bule og turistene fra Oslo finner ikke veien dit. Så etter en halvtime dro jeg likevel. Og det viste seg å stemme; der var det nesten ingen andre. Men hele gjengen jeg hadde snakket med var der. Altså blodfansen min i Kristiansand – mellom 15 og 20 stykker. Så satt vi der i to timer og pratet. De var selvsagt glade for at jeg kom. Vi fikk en jævlig morsom samtale. De hadde alle platene, de hadde vært på den og den konserten. De visste så mye, var uenige om ting og tang. Men for meg, plutselig var jeg hos den indre krets av «Eggheads» og snakket med dem uten at det ble en sånn ovenfra og ned greie. Det synes jeg var veldig gøy, avslutter den vordende jubilanten, som vet å sette pris på sitt publikum.

– Jeg trenger publikum som drikker ti halvlitere og kan holde kjeft.