Ingeborg Senneset: – Vi kan ikke bestemme oss for en nullvisjon for netthets

Hvem: Ingeborg Senneset (36).

Hva: Samfunnsdebattant, journalist og forfatter.

Hvorfor: Postet et Instagram-innlegg med hatkommentarene MDG-politiker Lan Marie Berg har mottatt, hvor hun oppfordrer folk til å være en motvekt.

Hei, Ingeborg! Du er lei, noen ganger redd, og forbanna, skriver du på Instagram. Tror du det er noe man kan gjøre for å bekjempe netthets?

– Misforstå meg rett, men jeg tror ikke vi kan bekjempe netthets. Vi kan ikke bestemme oss for at vi skal ha en nullvisjon for netthets og samtidig ha et fungerende demokrati, for den eneste måten å få slutt på all netthets på, er å fjerne selve internettet. Det vi derimot kan gjøre, er å legge føringer for hva som er greit å skrive hvor. Dette kan eksempelvis gruppene hvor mye av den direkte hetsen mot Lan Marie Berg bobler over av, selv gjøre. Jeg mener ikke at disse gruppene ikke skal få lov til å eksistere, men at de trenger retningslinjer, på samme måte som pressen har et ansvar når de legger ut saker i sosiale medier. Det er ikke bare å bruke et provoserende sitat og bilde og la det stå til. Redaksjonene må tenke over hva de poster og hvilken effekt det vil ha. Trykker vi på masse triggerpunkter nå, eller skaper vi en saklig debatt om et viktig tema? Mange redaksjoner kan og bør gå i seg selv og tenke over hvorfor de har postet det de har postet.

I Instagram-innlegget ditt har du lagt ved bilder av hatkommentarer mot Lan Marie Berg. Hvorfor gjorde du det?

– Det er en måte å vise eksempler på som allerede er kjent i offentligheten. Jeg ville ikke at det skulle handle om meg, selv om jeg gjerne kan dele av mine erfaringer. Jeg brukte mye tid på å lete etter noen i kommentarfeltet som gir motvekt til hetsen. Jeg vil oppfordre flere til å gjøre det og stille spørsmål til dem som skriver.

Hva tror du er grunnen til at folk tillater seg selv å skrive stygge kommentarer?

– Det er forskere bedre egnet enn meg til å svare på. Det finnes nok ikke en fasit, for folk er ulike. Men jeg oppfatter en del mennesker som frustrerte og opprørte. Kommentarene Berg får burde handlet om selve politikken til Miljøpartiet De Grønne, men kanaliseres ut i rasisme og gørr om henne og familien. Kommentarene jeg selv får burde tatt tak i mine meninger om vaksiner, alternativ medisin og kritisk tenkning, men virker å bli opplevd som et angrep på trygghet, kropp og kosthold. Man skal ikke forsvare netthets, men man kan prøve å forstå hvorfor det skjer, og hva det er som trigger det. Jeg vil ikke kalle dem nettroll, troll finnes i eventyr. Virkeligheten er at folk kan skjerpe seg. Gjensidig respekt er nøkkelordet. I mitt kommentarfelt godtar jeg ikke at folk er stygge med dem som hetser, for det tror jeg ikke tjener noen.

[ Grande om Lan-hetsen: Større trussel mot demokratiet enn jagerfly (+) ]

Du skriver at du er redd for at netthetsen skremmer bort debattanter. Hva kan vi gjøre for å sørge for at unge, nye debattanter tør å ytre seg?

– Pressen har et stort ansvar. Det handler om å følge opp spesielt unge og uerfarne, men også dem man kanskje tenker at er erfarne, for de står også alene med telefonene i hånden når tilbakemeldingene tikker inn. En kort melding eller en tommel opp kan bidra til å gi dem en god opplevelse når de har deltatt i en debatt. Det handler også om hvordan vi presenterer saker og behandler kilder. Presseetikken i seg selv er til god hjelp. Men så er det også sånn at mange ikke har noe forhold til pressen, de kommer rett og slett ikke på å dele meningen sin offentlig, skrive en kommentar eller stille opp på Dagsnytt 18. Hvordan kan vi egentlig rekruttere folk til offentligheten? Det er et evig problem, og et interessant tema for oss i pressen.

Hvor går grensen mellom ytringsfrihet og hets?

– Både som person, som journalist og som styremedlem av Norsk PEN, er jeg tilhenger av at offentligheten skal være ekstremt vid. Overvåking og lovverk er inngripende tiltak som må begrunnes svært godt. Samtidig finnes sosiale sanksjoner som ikke innebærer straff, men tilsvar og korreks. Skal vi sette grenser eller straffe må vi gå på enkeltpersoner. Og det som gjør denne saken ekstra vanskelig, er at mye foregår nettopp i grupper. Der snakker medlemmene sammen om å lage et massivt press slik at ytringer som hver for seg ikke er en trussel sammen blir uutholdelig. Overfor Berg har det vært en form for kollektiv kampanje, men er den ikke organisert, er det vanskelig å slå ned på det. Jeg skulle gjerne hatt en enkel løsning.

Men du får som du sier mye hets selv også. Hvordan oppleves det?

– Det kommer alt fra hundre til tusen stygge kommentarer hver eneste dag. Sammen blir det så mye støy at det kan være utmattende. Jeg blir mest forbanna, fordi jeg fort går glipp av de kommentarene som er saklige og gode. Jeg har jo valgt helt feil yrke for jeg er ikke veldig tykkhudet, jeg blir lei meg. Samtidig så er jeg ikke så lett å skyve ut av debatten. For det er ikke mine følelser som teller her, men saken jeg føler noe for. Er den viktig nok, er det grunn nok til å stå for den, og jeg tror det er viktig at ikke bare de med tykk hud tør å uttale seg i offentligheten. Noen ganger blir jeg skikkelig lei, men så dukker det opp noe, for eksempel et barn som er utsatt for alternativ medisin, overgrep, et nytt vaksinetema eller hets mot jøder, et eller annet som tenner et sinne i meg. Da føler jeg et ansvar for å stå opp. Håpløshet gir lite energi mens sinne er helt supert. Samfunnet trenger flere sinte folk, men at de ytrer seg på riktig måte: Saklig, redelig og ryddig, gjerne over urettferdigheter, politikk og overgrep.

[ Milliardsprekken: Dette krever bystyret svar på fra Berg ]

Er det lett å stå sterkt i dine meninger?

– Jeg synes det er helt forferdelig. Jeg er en konfliktsky raring som foretrekker at alle bare er venner. Men hva jeg liker og synes er ubehagelig, er ikke viktig. Det viktige er sak og samfunn. Hvis man klarer å holde blikket festet på hva selve saken handler om, så er det mulig å stå i nesten hva som helst.

Vi tar noen faste spørsmål også. Hvem ville du helst stått fast i en heis med?

– Å dæven. Jeg ville helst sluppet å stå fast i en heis. Jeg tar alltid trappa, jeg. Men en av de mest interessante menneskene vi har i vår tid, er Deeyah Khan. Hun er jordas råeste på å bygge bruer. Se dokumentarene hennes, hvordan hun snakker med dem hun står langt, langt unna. Hun står ikke bare i stormer, hun navigerer. Hun er vanvittig klok, raus og varm og hun står virkelig for noe. Jeg og alle burde lære av hennes tilnærming til polarisering og debatt.

Hvem er din barndomshelt?

– Jeg var barn på 90-tallet, uten sosiale medier, men med Blekkulf, Jurassic Park og Gro Harlem Brundtland. Jeg ble verken lege, politiker eller vitenskapsmann, og miljødetektivkortet er jeg fratatt for lenge siden. Men verdier som samfunn, forskning, og saklighet, sitter som spikret.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg er blitt mye bedre på å skeie ut, og gjør det mer og mer. Jeg har gjennom livet levd veldig strengt og vært kontrollerende overfor meg selv, ikke bare når det gjelder kalorier, men også med opplevelser og mennesker som gjør meg godt. Jeg skulle aldri miste kontrollen, men det har jeg blitt vanvittig mye bedre på. Et godt eksempel er å kose seg med verdens beste vin, som akkurat nå etter min mening er Julian Haart. Tipset fikk jeg av kjæresten min Jimmy Øien, som er kjøkkensjef på Rest. Jeg skeiet jo ut av livet selv og ble sammen med noen, selv om jeg skulle være alene for bestandig. Sånn kan det gå.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!