Byhistorie: Hemmelige hytter og duften av vår

Mens det fremdeles støvet i tørre gater og hestehoven blomstret i grøftekantene, var det endelig tid for å være ute – det var vår! Vi plukket blomster, lekte gjemsel, seilte med barkebåter og bygde hytter i trærne. Tunge støvletter og boblebukser fikk kjellerplass for noen måneder, og joggeskoene ble funnet fram, hvis vi ikke hadde vokst fra dem, da.

[ Byhistorie: En hund er ikke berre - den er alt ]

Vi kunne endelig finne fram småsko, og følelsen av kalde, nakne ankler som ikke lenger skulle være innesperret i støvletter og Cherox var befriende. Det var også et høydepunkt hver vår å slippe varm strømpebukse. De første ungene i gata som fikk begynne med halvsokker ble alltid sett litt opp til. Og da var det ekstra fint om buksa var av slaget høyvannsbukse, så alle kunne se halvsokkene og de bare anklene.

En annen viktig ingrediens for en fullkommen vårfornemmelse var fiolene. I alle år har jeg hatt mitt faste sted hvor jeg hver vår møter disse små fiolette blomstene. Som så vidt har fått hodet over bakken, blant fjorårets tørre løv og støvet fra vinteren, noen er sprunget ut, mens andre fremdeles er krøllet sammen. Duften er vidunderlig, et lite sniff og nirvana er nær. Tro meg. Etter 50 år snakker jeg av erfaring.

På turer opp til Åspaviljongen kan man være så heldig og vandre i duftbølger av fiolene, hvis vindretningen går i vår favør. Dette er selve inkarnasjonen av våren, og jeg blir straks satt tilbake til alle tidligere vårfornemmelser, og fine minner om at vi har fått lyset tilbake, og at sommeren ligger der fremme og bare venter på oss. Men først skal vi somle oss gjennom våren.

[ Byhistorie: På byens tak i 100 år - Borgen ]

I vår hage hadde vi også fioler. Inntil husveggen, mellom to blomsterbed, kunne vi finne dem i begynnelsen av april. Hvis vi var heldige allerede i slutten av mars. Det var bare det at edderkoppene også likte seg blant fiolene i Toppenhaugveien. Så jeg måtte liksom ta sats før jeg turte å plukke. For blomster skulle plukkes.

Hvis jeg vant kampen om fiolene, helst uten edderkoppenes bakholdsangrep, fant mamma et lite glass hvor fiolene fikk stå å pynte opp kjøkkenbordet. Men det var flere en mamma og jeg som likte duften av fioler. Det gjorde også katten vår. En morgen vi kom ned på kjøkkenet kunne vi finne et veltet glass med noen stilker liggende igjen på bordet. Fiolene var spist.

Det var også andre blomster å glede seg over om våren, selv om ingen andre duftet så godt som mine små, fiolette venner. Deler av hagen var teppelagt med scilla, og hvite sukkertopper vokste over alt.

I tillegg til hovedgeskjeft nummer én, som altså var blomsterplukking, var utelek. «Boksen går» samlet alle ungene på Toppenhaug. Hanna Winsnes gate og Frydenberggata var supre åsted, med rette gater og massevis av gjemmesteder. Og Kjappen, naturligvis, hvis isen var borte og også den vonde lukta av råttent gress eller hva det var. «Boksen går» var ekstra stas fordi den samlet barn i alle aldere, fra de små som måtte hjem klokka sju, til de store gutta med Apashe- og Tomahawksykler.

[ Byhistorie: Brakerøya - bydelen som forsvant ]

Noe av det mest spennende var å luske, en slags spionering. Vi kunne sitte i fjellet vårt på Løkkebergene, derfra hadde vi full oversikt over all aktivitet gjennom vinduene til folk. Det kunne jo skje skumle saker der inne på kjøkkenet hos Myhre, for eksempel. Vi så for oss hendelser, men det eneste som skjedde på kjøkkenet hos de gamle naboene, var trivielle sysler som kaffekoking og borddekking. Fantasien overgikk bestandig virkeligheten.

Høydepunktet var å luske på de store guttene på den andre siden av min venninnes hvite gjerde. Hagen grenset til Furulund, og der hadde de store gutta bygget hytte. Vi hadde fin utsikt fra baderomsvinduet til min venninne i Løkkebergveien, og da kysten var klar, kunne vi gå.

Gjennom gjerdet, som manglet to spiler, et akkurat passe stort hull å krype gjennom. Og så var det å snike seg usett bort til hytta. Der fant vi tomme colaflasker og sigarettsneiper. Men det gjeveste var bladene med fargebilder som vi fant. De var gjemt under furugreiner og mose. Med skrekkblandet fryd bladde vi, og gjorde store øyne. Etter en kort og nervepirrende stund, la vi bladene tilbake under kvistene og sprang vekk. Vi følte at vi hadde vært med på en forbrytelse.

Vi var ganske sikre på at ingen hadde oppdaget vår visitt i hytta. Og da vi etterpå kunne se de store guttene slenge syklene i grøftekanten i Løkkebergveien, for å springe opp til det de trodde var en hemmelig hytte, sto vi bak gardina på badet til min venninne og lo.

[ Byhistorie: Husker du Torvhallen og alle kjellerbutikkene? ]