Den siste rest av det som var et industrisamfunn på Brakerøya har blitt jevnet med jorden, for å gjøre plass til sykehuset som i mange år har vært omstridt. De første konturene av de fremtidige, store bygningsmassene reiser seg sakte, men sikkert opp av leira, på tomta som i over hundre år har huset National Industri, og siden ABB.
Den gamle fasaden på en av fabrikkbygningene er tatt ned, sten for sten, og skal settes opp igjen som et minne over det som en gang har vært. Den får plass i det som skal bli en helsepark, og i sammenheng med det nye sykehuset som skal stå ferdig våren 2025.
I gamle dager var Brakerøya en liten by i byen. Det var et eget lite samfunn, med boliger og arbeidsplasser, hvor alle kjente alle og hvor de små butikkene lå side om side. Det fantes bakeri, melkeutsalg, kiosker og kolonialer. Til og med eget postkontor hadde de på Brakerøya.
Og Norges aller første og største og moderne varehus, bygget etter amerikansk modell, kom til å ligge på Brakerøya; Cash & Carry – CC. Nå er kanskje nettopp CC noe av den eneste som er igjen av det gamle Brakerøya. Hvis 1960-tallet kan regnes som gammelt nok, vel å merke.
Da CC for en tid siden pusset opp hele senteret, fikk den gamle fasaden komme fram igjen, så nå ser det litt ut som gamle Brakerøya, i alle fall i området ved Tomtegata.
Men det var ikke alt som var idyll.
[ Byhistorie: 100 år med vinterferie på Tollefsbu ]
Mange Brakerøyabeboere var nok lettet over etterhvert å flytte inn i moderne blokkleiligheter, med innlagt vann, strøm og vannklosett, etter at huset de hadde bodd i ble revet. Det var en del dårlige, trekkfulle hus som folk kanskje ønsket seg vekk fra. Michelykvartalet var nettopp et eksempel på at gamle dager ikke bare var fryd og idyll. Kvartalet med bygninger fra slutten av 1700 og begynnelsen av 1800-tallet, hadde overlevd bybrannen i 1866, men kårene for dem som bodde der i årene før rivning på 50-tallet var ikke spesielt gode.
Utedoer var helt alminnelig på Brakerøya, det var faktisk en del som hadde utedo helt opp i 1970- og 80-årene.
Jeg husker godt vi var på bursdag hos en av jentene i klassen, de bodde i et hus fra slutten av 1700-tallet, med bratt trapp opp til leiligheten i andre etasje, det var svalgang og rekkverk. Men det var ingen 1700-talls idyll, tvert imot. Huset var skjevt og malingen flasset. Men inne på kjøkkenet var det lunt og hyggelig, med en gammel svartovn og vidunderlige kaker.
Og de hadde utedo. Vi syntes det var kjempestas, nesten litt som å være på hyttetur, der hadde jo alle utedo. Men for jenta i klassen var det kanskje ikke så morsomt når vi løp inn for å sitte på treseteren i hennes bakgård. Og det var sikkert heller ikke morsomt når hun måtte ut på kalde vinterkvelder.
Når det var bursdag på Brakerøya, hendte det vi stakk bort til godtebutikken på hjørnet av Sagveien og Tomtegata. Alle gjestene fikk en krone eller to av bursdagsbarnets foreldre – vi var henrykt. En ting var å være i bursdag og gi en gave, men at alle gjestene også skulle få penger til å kjøpe godteri? Det var himmelsk!
Favoritt og godtebutikk nummer én var; Godtern. Den het egentlig Engene frukt og tobakk, og lå der navnet forteller. Dit gikk vi hver lørdag og kjøpte smågodt for tre kroner, et smekkfullt kremmerhus som var hvitt og hadde mønster av små kongekroner. Av og til kjøpte vi for fem kroner, men da måtte vi ha en større pose. Det var et voksent par som drev Godtern, med en ung datter som også av og til ekspederte. Hver lørdag kom to yngre fettere ned til lillebroren min og meg, og så gikk vi ifølge ned for å kjøpe godt – ukas desiderte høydepunkt.
[ Byhistorie: Husker du Torvhallen og alle kjellerbutikkene? ]
Kiosken i Engene var også favorittkiosken etter vi hadde startet på Fjellheim skole. Det hyggelige ekteparet fikk nok noen grå hår av hordene som inntok det vesle lokalet rett over klokka 14 hver eneste dag fra mandag til fredag. Det var ofte kø ut døra, ned trappa og ut på fortauet. På det meste gikk det 400 elever på Fjellheim, og en tur innom «godtern» ble for mange både sosialt og morsomt. Dessuten lå en av baker Thons filialer i nabolokalet, og postkontoret bortenfor der igjen.
Vi tok også turen til dyrebutikken som også lå i Engene, eller var det kanskje adresse Ilebergveien? Butikken lå i alle fall litt tilbaketrukket, ikke helt ute ved Engene, der det nå er park og lekeplass. Der hilste vi på den lille apen som satt i et stort bur helt innerst i lokalet. Den var prikk lik Her Nilsson i Pippi, og like søt og rar. Vi syntes veldig synd på vår lille venn i buret, men alle sa at den hadde det bra.
Hvis vi gikk en trapp ned, kom vi dit hvor gnagerne bodde; marsvin, hamstere, kaniner og mus. Og en gang min mest dyrekjære venninne og jeg gikk ned for å hilse på dem, lå det en død hamsterunge i vannskåla. Vi hylgråt og løp opp til personalet, som ikke reagerte nevneverdig. Dyrebutikkmannen tok den bitte lille hamsterbabyen og kastet den i søppelkassen.
Det ble ikke mindre gråt av det, for å si det sånn.
Enda et sted som mange husker godt fra Brakerøya var Shell Dag & Natt. Tar jeg ikke feil så var vel denne bensinstasjonen en av de første i landet, og i alle fall i Drammen, som hadde døgnåpent. Det var helt merkelig å kunne kjøpe brus eller sjokolade eller hva det var, så sent på kvelden, eller på natta hvis man var lenge oppe.
Sommerhalvåret var det fast takst at en eller to tok mopeden ned på Shell for å kjøpe brus og snacks til alle oss andre som hang på Kjappen. Det gikk i Lollipop, Tab og 10 Prince Mild – og kanskje en og annen kokosbolle.
Mange gode minner strømmer på når jeg tenker tilbake til Brakerøya, til folkene der, til butikkene og de gamle, fine bygningene.
Det hender jeg er på gamle trakter nå også, selv om bydelen ikke er helt gjenkjennelig. Men omtrent annenhver måned setter jeg kursen til Bragerhagen 32, til et av de gamle, lave småhusene. Og der venter dyrepleier Laila, som klipper klørne til vår lille hund.
[ Byhistorie: Ut på tur - (nesten) aldri sur ]
