En hund er ikke berre - den er alt

BYHISTORIE

Jeg sitter og leser Per Sivles «Berre ein hund», så tårene tåkelegger brillene mine. Den historien er så gripende. Og konklusjonen er selvsagt at en hund er ikke berre. Den er alt.

I mine foreldres familier var det en selvfølge med hund. I mammas barndomshjem hadde de store selskapshunder, type airedaleterrier. Den første med navnet Peggy, og den andre lød navnet Terry. Sistnevnte var visstnok ganske vilter og uoppdragen, så jeg vet egentlig ikke om den lød navnet sitt.

Men før de engelske selskapshundene gjorde sitt inntog i Øvre Eiker vei, hadde min morfar en pointer, Shappen. Han var høyt elsket, en trofast og lydig hund. Og den kunne til og med skrive brev. Den ble lånt ut som jakthund, og da kom det hilsen i posten hjem til matfar. På baksiden av et fotografi av Shappen fra 1930-årene, sto det: «Jeg har det godt, og dagene går med til jagt, så jeg er meget sliten om aftenen. Glæder mig til å komme hjem. Shappen».

I pappas barndomshjem hadde de også alltid hunder. Farfar drev med hundespann i unge år, og jeg har hørt mange historier om schæferne Benno, Varg, Leo og Bosse. Min farmor fortalte om Bosse, som hver natt lå utenfor soveromsdøren til mine besteforeldre, med hode på en pute. Om morgenen våknet Bosse som et lyn fra sin myke pute, og hoppet ellevilt rundt. Men så en morgen, fortalte min farmor, med brist i stemmen, så spratt ikke Bosse opp fra puten sin – han var død.

[ Byhistorie: Påsketurer før i tida ]

Benno var den fineste og mest lydige av schæferne. Han lå på verandaen i Tord Pedersens gate og passet på pappa som lå og sov i vognen. Da krigen kom, var farfar redd for at tyskerne skulle ta Benno, derfor ble han gitt til en bonde i Sande som kunne passe godt på ham. Da farfar etter krigen dro tilbake til bonden, ble han møtt av et høyt gjerde ned ved veien, og et skilt med ordlyden «Vokt dem for hunden». Langt oppe ved gården, et par hundre metter unna, hørte han en hund som gjødde. Da farfar så ropte «Benno!», ble bjeffing til elleville klynk – det var Benno som kjente igjen matfar – fem år etter.

Den hunden jeg likevel har hørt aller mest om er Høyfjellets Peer Gynt – en klok og lydig tricolor engelsk setter. Han var alltid med på rypejakt og var suveren.

Da min far og hans lillesøster skulle på søndagsskole i Bragernes kirke, fulgte Peer etter dem, men da de kom til Brannposten sa pappa; «Vi skal på søndagsskolen, du må gå hjem, Peer». Bikkja så på dem, og de kunne liksom se på øynene hans at han forsto. Så snudde han og gikk hjem.

Peer var ofte med farfar på kontoret i St. Olavs gate, og av og til sa farfar; «Vil du gå til onkel Valentin, Peer?» Det var farfars bestevenn som var bestyrer på Vinmonopolet i Schwenkegata. Og Peer tok turen; oppover St. Olavs gate, ned Øvre Torggate, over Bragernes torg og videre nedover til onkel Valentin. Der smatt han inn på polet når noen åpnet døren, hoppet så over disken, og inn på kontoret til onkelen som alltid ble glad for hundebesøk av Høyfjellets Peer Gynt.

[ Byhistorie: Brakerøya - bydlene som forsvant ]

Hjemme hos pappa hadde de etter Peer en annen engelsk setter, Fant. Han var ikke i nærheten så lydig og klok som Høyfjellets Peer Gynt, og han håpløs på rypejakt. Han stakk av med én gang de kom ut i terrenget, og kom hjem langt på kveld, han hadde vært på sin egen jakt, han. Fant var lykkelig, men ikke farfar.

Min svigerinne har en hundehistorie fra 1970-tallet: Skuespiller Carsten Byhring og kona var hvert år på samme hotell som min den gang unge svigerinne, og ekteparet Byhring hadde en sort puddel som het Trine.

Men bikkja måtte være på rommet, mens det var servering i matsalen. Unge Anita fikk nøkkel til skuespillerrommet og hentet Trine for å gå tur, mens den kjente matfaren hygget seg med lange lunsjer og middager. Det ble etter hvert mange turer med Byhrings puddel, og en solid slump lettjente penger på hundepasseren.

Men det var ikke alle hundehistoriene fra gamle dager som var like lystige.

I den ene Strøtvetblokka bodde det en stor og fet boxer som het Petter. Og hvis vi sto i heisen samtidig med ham, sudde han på fingrene våre, hvis vi da ikke hadde reddet dem nedi lomma før Petter oppdaget dem. Vi var livredde og turte ikke trekke til oss hendene, tenk hvis han kunne bite oss? Så bikkja slafsa og sikla helt til sjuende etasje, da vi skulle av. Eieren smilte over hele fjeset; «Han Petter er så glad i folk, han».

[ Byhistorie: 100 år med vinterferie på Tollefsbu ]

En av mammas venninner fikk en hund i julegave av sine voksne barn. De tenkte å muntre opp moren som hadde blitt alene. Moren gråt da hun fikk sin lille Albert – av fortvilelse. Hun ville slett ikke ha noen hund.

Men hunden ble etter hvert en kjær følgesvenn, og han fikk være med overalt. Vennene til matmor derimot, var ikke så glad i den bortskjemte bikkja.

Den «grusomme Albert» hoppet opp på kjøkkenbenker og stjal mat, og en gang en av gjestene skulle til å spise en lekker kanapé, bykset Albert opp og snappa kanapeen fra hånden til den måpende gjesten. Han røytet i sofaer og siklet på pene kjoler, og ble til sist «det ekle dyret til Inger», som ingen kunne utstå.

En litt koseligere historie handler om den store, skumle gutten som bodde rett ved Kjappen, og som alle ungene på Toppenhaug var litt redd for. Men så en dag fikk han en schæfervalp, som han tok med til barnehagen, så vi fikk hilse. Etter det var det ingen som var redd for den store gutten, og heller ikke for hans fine hund. At gutten snart er 60 år, og har bytta ut schæfer med dvergpuddel, er en annen historie.

[ Byhistorie: Husker du Torvhallen og alle kjellerbutikkene? ]

I gata vår bodde en familie som hadde en bedlington terrier, som lød navnet Tollef.

Så har det seg sånn at min onkel også heter Tollef. Og en søndag ettermiddag på begynnelsen av 1980-tallet skulle dette sammentreffet skape forvirring for min kjære, gamle mormor som var på besøk hos oss.

Vi hadde spist middag og satt foran peisen med kveldskaffe, mamma, pappa, mormor, jeg og min daværende kjæreste, da min bror plutselig kommer inn: «Olav, Tollef har tissa på hjulet ditt!» Hvorpå min mormor kjapt, og meget skarpt svarer: «Sludder! Det ville aldri Tollef gjøre!»

[ Sogneprest Christoffer Tjelle på Fjell: - Vi måtte finne nye måter å være kirke på ]