HVEM: Viggo Valle (66)
HVA: Programleder for radio- og TV-programmet Påskelabyrinten på NRK.
HVORFOR: Årets sending har ført til protester fra publikum som mener bruk av hjelpemidler er juks.
Hei Viggo! Hvordan har din påske vært?
– Det har vært mye jobb. Jeg har fått mange henvendelser fra blant annet Dagbladet, VG, Se og Hør og NRK. Mandag sprang jeg mellom radiostudioer hele dagen. Så hvis jeg skal oppsummere med ett ord, må det bli travelt.
Ja, for i år har Påskelabyrinten skapt rabalder etter at en av deltakerne fikk hjelp til å finne riktig svar både fra svigersønnen og eks-påskelabyrintvinner Emil André Erstad (Knut Arild Hareides tidligere rådgiver, journ.anm.), og fra et helt quizlag. Hvorfor har dette satt sinnene i kok, tror du?
– Jeg mener det i aller høyeste grad er snakk om storm i et vannglass, og overhodet ikke rabalder. Folk er engasjerte, og det er jeg veldig glad for. Det motsatte ville vært veldig trist – om noe jeg som programleder har forberedt i et halvt år skulle bli møtt med et skuldertrekk. Folk viser engasjement og har meninger om hjelpemidler, og det synes jeg er helt strålende.
Du avviser at det her er snakk om juks, men har lytterne og seerne et poeng? Blir ikke programmet litt kjedeligere når deltakerne bare kan google seg fram til riktig svar?
– Men vi er jo i 2021. Nostalgikerne satt kanskje på hytta si på 1980-tallet med leksikon og atlas og prøvde å finne svarene, men si meg hva som er den prinsipielle forskjellen på disse hjelpemidlene og det å bruke smarttelefon og Google? Jeg har aldri sagt at det er forbudt å bruke hjelpemidler. Hvordan skulle vi praktisert det? Det jeg kan gjøre, er å lage oppgaver som ikke så lett lar seg google. Det har jeg fått mange tilbakemeldinger på at jeg i stor grad har lyktes med.
[ Hun vant fjorårets påskelabyrint. Og ja, hun både googlet og fikk hjelp underveis. ]
Men hvorfor kommer disse protestene, da?
– Protestene har vært der før. Hvert eneste år oppstår det en viss debatt om dette på sosiale medier. Så er det to ting som er skiller nåtiden fra gamle dager: Det at programmet for første gang sendes på TV, sånn at folk kan se at deltakerne bruker hjelpemidler, og ikke minst den store utbredelsen av sosiale medier der folk kan delta i chatgrupper og hisse hverandre opp.
Selv en statsråd har kastet seg inn i debatten. På Twitter tok klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) forrige uke til orde for å «mobilisere det vi har av moralsk harme» mot folk som jukser i Påskelabyrinten. Hva tenker du om det?
Greit nok at det er litt generell lynsjestemning i samband med covid-19, men no er det på tide å mobilisere det vi har av moralsk harme mot dei som verkeleg fortener det: Folk som juksar i Påskelabyrinten.
— Sveinung Rotevatn (@Rotevatn) March 29, 2021
– Jeg har polemisert litt mot Rotevatn. Først tenkte jeg at det var litt voldsomt at han ville bruke tida si på dette, men han har altså ytret seg som privatperson. Jeg synes han går litt langt når han kaller det for juks. Det å stemple folk som juksemakere blir for drøyt – det er ingen som har juksa i Påskelabyrinten. Da måtte de i så fall ha fått svaret fra meg på forhånd. Men han har moderert seg i ettertid og hadde nok et glimt i øyet da han skrev denne meldingen på Twitter.
Du har vært åpen om at du ikke ønsket Påskelabyrinten som TV-sending. Hvordan synes du det har gått?
– Da forslaget først kom for fem-seks år siden, vegret jeg meg litt. Jeg synes Påskelabyrinten først og fremst er et radioprogram, og det er det fortsatt. Derfor forbauser det meg med alle som ser programmet på TV og ergrer seg. Hvorfor ikke slå av TV-en og høre på radio i stedet? Publikum får fortsatt en fullverdig radiosending, det skal ikke være en fordel å se Påskelabyrinten på TV framfor å lytte til den, det har vi vært bevisste på under hele produksjonen. Jeg synes det har gått veldig bra i år og er veldig fornøyd. Folka som har jobba med dette for første gang har gjort en fantastisk jobb. Personellet her på Tyholt i Trondheim er utrolig dyktige.
[ Krigshistorikere angriper ny NRK-serie: – De har åpenbart ikke peiling på nazismen ]
Du har vært programleder for Påskelabyrinten siden 1987. Har det skapt liknende kontroverser før?
– Å bruke et så sterkt ord som kontroverser mener jeg er feil, men det dukker alltid opp en viss diskusjon rundt hjelpemidler mellom den moderne garde, som selvfølgelig bruker de hjelpemidlene de har, og nostalgikerne som synes det er mer koselig å bruke eget hode. Men i dag er det nesten helt umulig å lage et underholdende program uten at folk får bruke hjelpemidler, og jeg er i grunnen overraska over at denne diskusjonen vedvarer. Dette er ikke noe norgesmesterskap. Det er et program som skal underholde det norske folk, og det tror jeg vi har klart.
34 år med «Kor skal vi reise hen?». Hvor lenge holder du ut?
– Det er vanskelig å si. Det avhenger litt av situasjonen i mediebransjen, som endrer seg fra år til år, og hvor lenge programmet er interessant for ledelsen i NRK og for lytterne og seerne. Jeg nærmer meg pensjonsalderen i NRK, som er 70 år, men har ingen planer om å gi meg med en gang.
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Bibelen. Den har så utrolig mange fasetter. En god del av hintene jeg kommer med i Påskelabyrinten er knyttet til Bibelen, senest i år da jeg spurte om Ur og Abraham, så den har hatt betydning for meg på mange måter.
Hva gjør deg lykkelig?
– Samboeren min prøver etter beste evne å gjøre meg lykkelig hver dag. Hun lærte meg uttrykket «happy wife, happy life», og det praktiserer hun motsatt vei. Jeg blir også lykkelig av å være sammen med mine sju barnebarn.
Hvem var din barndomshelt?
– Paul McCartney har fulgt meg gjennom hele livet. Han blir 79 år og er «still going strong». Han var en helt for meg musikalsk, og har også preget hele ungdomstiden min. Når jeg er på konsert med ham, som det er blitt en god del av de siste årene, er det som å gjenoppleve barndommen og ungdommen. Det er en ganske sterk følelse å se ham framføre gamle Beatles-låter i levende live. En «kjenslemessig påkjenning», som NRK-kollega Finn Tokvam ville sagt.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Jeg kan være litt utålmodig.
[ Camara Lundestad Joof driver med antirasisme og skeiv antikapitalisme. Og så har visst kunst funka. ]
Hva gjør du når du skeier ut?
– Da hender det at jeg tar meg en fest. Jeg har gode venner innen gammeldans-miljøet, så det å treffe venner derfra fører ofte til utskeielser. Men du får ingen detaljer.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– Jeg gikk i sin tid i tog for organisasjonen Nei til atomvåpen, og var også villig til å gå i tog mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Så det jeg opplever som urettferdig kan jeg demonstrere mot.
Er det noe du angrer på?
– Helt sikkert, men det kommer ikke så mye godt ut av å angre. Det er bedre å se framover, og det har jeg gjort hele livet.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Paul McCartney. Vi kunne fått en meget interessant samtale, men det skulle ikke ha dreid seg om hvor «starstruck» jeg ble, for han hater folk som hele tiden skal fortelle hvor begeistra de er for ham. Vi skulle heller snakka om musikkfaget, og kanskje jeg kunne fått ham til å stille opp i Påskelabyrinten.
