Både ubehagelig og gøy

HVEM: Camara Lundestad Joof.

HVA: Dramatiker, forfatter og skribent. Minst.

HVORFOR: Vant Oslo bys kulturpris, sammen med Liv Hege Skagestad, for sin innsats med «Den mangfoldige scenen».

Yo! Og gratulerer med pris!

– Tusen takk! Jeg og Liv Hege Skagestad har brukt fjorten år på å bygge opp det barne- og ungdomsteatret. så det er veldig rørende at noe som har vært så definerende for meg får en sånn pris. Og særlig siden vi hele tiden er i diskusjon med stat og kommune om å få mer penger til barna. Nå må de jo nesten gi oss det! De kan ikke gi oss pris, men ikke penger! Haha!

[ Alan Turing knekte Enigma-koden – nå hylles han med «tidenes vanskeligste gåte» ]

Hva går penga til? Skal du kjøpe noe gøy?

– Jeg har vært frilanskunstner i fjorten år, og tenker sånn … «Faen, jeg har jo ett år igjen av den BSU-en, kan jeg makse den?» Har jeg pensjon? Niks. Hahaha. Kanskje jeg skal gå til «Hun investerer», og sette penga inn i rosavaska femikapitalisme? Haha. Det hjelper jo i hvert fall at barene er stengt. Men jeg kommer fra et annet klassesjikt enn resten av Kultur-Norge. Jeg har aldri bodd i en eid bolig i hele mitt liv.

Du har drivi med mye rart, altså. Du er litt musiker, dramatiker, forfatter, skribent … Men hva er egentlig prosjektet ditt? Hva er det du vil, liksom?

– Nei, det er politikken først, og kunsten sekundært, altså. Det er derfor jeg er så illojal mot sjangre. Først ser jeg på hva jeg vil, og noen ganger er det teater som passer, andre ganger en spalte i Dagbladet. Jeg blir ofte kritisert for å ha en instrumentell inngang til kunsten.

En … hvaforno?

– Du veit, de sier kunsten må være fri og autonom og sånt. Da pleier jeg å si, ja ja ja, men jeg driver med antirasisme og skeiv antikapitalisme. Og så har kunst funka for meg, som et medium.

Aha, da er jeg med.

– Akkurat nå sitter jeg og skriver et stykke for Nationaltheatret som heter «De må føde oss eller pule oss for å elske oss».

Det låter som den beste av alle sjangre: Vulgærfeminisme!

– Ja! Det er den eneste måten å gjøre ting på. Det er feministisk, men også antirasistisk, og handler om at det private er politisk, men også at det intime er politisk. All fikseringen på hudfarge, den blør over i alle intime relasjoner.

[ Følg Dagsavisen Oslo på Facebook ]

Hvordan da?

– Når man for eksempel dater en hvit person, som ikke er veldig vant til å møte rasisme … og så ser de dårlig behandling, og da tenker de gjerne «Ingen bør behandle kjæresten min sånn!». Og så går det videre, og de tenker at ingen i det hele tatt bør bli behandlet sånn. Moren min er antirasist til beinet, men det ble hun jo fordi hun fikk brune barn, og ikke ville at de skulle bli behandlet dårlig. Det intime i antirasismen, det er det ubehagelige jeg prøver å finne ut av.

Mest gøy, eller mest ubehagelig?

– Det blir alltid begge deler.

[ –  Jeg veldig ofte kjent på at jeg snakker på vegne av kvinner som meg (+) ]

Nå, noen faste spørsmål. Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg blir skikkelig glad av å drive dank og spille dataspill.

Jeg og! Hvilket spill?

– Civilization! Det var det første spillet jeg kjøpte sjøl, da jeg var tolv år. Et perfect run med Civilization i 14 timer, det gjør meg så lykkelig.

[ Navn i nyhetene: Benkekrenkeren Hasti Hamidi ]

Hvem var din barndomshelt?

– Whoopi Goldberg. Jumping Jack Flash gikk i repeat hos oss. Og så var jeg hodestups forelsket i Sissel Kyrkjebø. Jeg hang opp plakater av henne på rommet og sa det til mamma. Men hun mente at jeg bare likte henne veldig godt. Noen år etter, da jeg kom ut av skapet, så skjønte hun at jeg faktisk var hodestups forelsket i Sissel Kyrkjebø.

Er det noe du angrer på?

– Jeg møtte Chirag fra Karpe en gang, på en bar. Da gikk jeg rett i en lang rant om at vi hadde delt turnébuss en gang i Nord-Norge, men at han sikkert ikke huska meg, og at jeg var veldig stolt av at han hadde fortsatt med musikken. Jeg greide ikke å slutte å snakke! I stedet gikk jeg, men på veien ut lagde jeg pistolbevegelser med fingrene og en klikkelyd med munnen. Klikk-klikk! Haha, jeg måtte nesten grine da jeg kom ut. Det har jeg tenkt mye på.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Ikke Chirag fra Karpe i hvert fall. Haha. Men med alle de politiske tumultene det siste året er jeg veldig nysgjerrig på hva Knut Arild Hareide mener om regjeringssamarbeidet. Hvordan syntes han det gikk, liksom? Det kunne vi stått i heisen og snakka om.

Og så avslutta med sånne fingerpistoler?

– Ja, jeg kan godt kjøre de på Hareide. Det har jeg selvtillit nok til å stå i. Klikk-klikk!

[ Eli Landsem er en damefotballpionér. Men hu hadde ikke tid til å gå i tog. ]