Jeg har skjønt en stund at min psykiske helse ikke er helt på topp. Jeg har angst, og jeg har en sterk skamhetsfølelse. Jeg er skoleflink, jeg har jobb på en alder av 17, godt likt, samfunnsengasjert og har mange gode venner rundt meg som prøver å oppmuntre meg, men deres ord hjalp egentlig aldri.
I Norge er det helt tabu med angst. Det er helt grusomt å bære på noe så vanskelig. Vara ordfører i Oslo, khamshajiny gunaratnam gikk ut som med et personlig innlegg på Facebook hvor hun fortalte om hvordan det føltes å presentere på alle ulike arenaer, og hvordan det ble for mye. Slik som khamshajiny ønsker også jeg mer åpenhet. Ja, det er folk som ikke kommer til å forstå hva man går gjennom, men det er også flere enn vi aner som sliter med angst. Og de vet vi ikke mye om fordi vi ikke er bevisst på at det faktisk er helt vanlig å ha angst. Hvis vi skaper mer åpenhet rundt tema letter det på hvordan andre tenker om det. Vis vi tørr å være åpne. Folk er forskjellige og det er en prosess å gå gjennom.
Jeg er en del av generasjon presentasjon og jeg har fått nok. Jeg føler meg svak og at jeg mangler kontroll. Og det bør ikke være sånn i det hele tatt. Vi lever i 2018 akkurat som om vi vet at røyk ikke er bra for helsa, burde vi også vite at angst er hverken vi ikke kan noe for eller skamme oss over. Det er på tide at vi begynner viser oss fra vår menneskelige side alle sammen.