Amatørenes vårløsning

Selv om nettavisene denne uka fant fram krigstypene og skrek opp om uventet snø, på sitt «holdt fast folkens for her kommer vinteren igjen»-vis, så er det vår. Det er unektelig vår. Vi har allerede kunnet nyte utepils og småsko, og forferdet innsett at vi har sendt ungene halvnakne til skole og barnehage. Dæven, det var friskt, har vi innsett. Men se så lyst! Har vi ropt som om vi alle var birolleinnehavere i noe ibsensk. Det lyset, det lyset.

Like magisk er det hvert år. Og like sikkert som vårtegn, er det at det må være et alderdomstegn at denne transformasjonen nå fascinerer meg. Det evige kretsløpet, det lille mennesket, og så videre. Før var vår bare rastløs transport til sommer iført nye sko. Nå som man har kommet inn i livets 50-sone i tettbygd strøk, er våren blitt noe helt spesielt. Det er noe utrolig over styrken i naturkreftene som klarer å vende all denne grå, kjipe, hinsides alt håp daue biomassen til struttende grønne trær og blomster på noen uker. Ja ja, rolig nå. For dette skulle egentlig handle om hvor mye arbeid og frustrasjon som følger med våren.

For med vår kommer også ansvar for hage. Som ganske passivt medlem av den alltid oppadstrebende middelklassen, har jeg som lesere av denne spalten tidligere er blitt innviet i, et hus på landet. Investeringen har nok ikke båret finansiell frukt, men familien har funnet seg godt til rette i vekselbruket mellom storby og bygd. Og nå er det på tide å åpne bruket for sesongen. Med det følger arbeid. Og ikke minst masse eksistensiell usikkerhet.

Etter å ha vært godseier i noen sesonger har denne tidligere i teksten så bejublede biomassen begynt å få overtaket. Og i år var det tanken at menneskene skulle ta tilbake initiativet. Men jeg må bare innrømme at jeg har ikke peiling. Klippe hekk skulle man tro var lett, inntil man skjønner at hekk ikke er hekk ikke er hekk. Og epletrær? Hvor store skal de være? Hvor skjærer man? Kirsebærtrær? Roser? Hjelp. Takke meg til for gress. Det streite greier. Helt til man begynner å lese om det.

En dag før påske dro vi to karer for å begynne på jobben. Det var særlig hekken som trengte myndig styring. Hekken var blitt en rekke trær med kroner av løv høyt der oppe. På veien stakk vi innom et hagesenter, med to enkle gjøremål: Kjøpe noe dyrt å klippe med, og be om råd om hvor langt oppe eller nede hekken skulle klippes. Og om det burde gjøres høst eller vår, et meningsløst spørsmål nå som det var vår og vi på vei for å klippe. Dama så på meg og snøftet. Hva slags hekk, spurte jeg forvirret. Så begynte dama: Alt avhenger av om det er rynkerose eller lind, buksbom eller blankmispel, agnbøk eller alm, eller er det kanskje alperips eller den flotte barlinden? For det er ikke en blankmispel, vel? Aner ikke. Hekk, peip jeg. Har du en bladprøve? Eh. Nei.

Så sto vi der, da, med hver vår enorme saks, fatter og jeg. Ikke helt klare for å angripe en uidentifisert hekk. Vi klipper helt ned, vel? Ja, ja! Eller? Nei, vi klipper her, en meter? Nei, det er lurt å klippe bort alt når vi først er i gang. Ok. Er du klar? Vent, en meter? Tja, jo, ok en meter. Men jeg leste på nett at den burde klippes helt ned. Så gjør vi det, da. Ok, en to … Stopp, er det ikke bedre å klippe her, på en meter, og blir det håpløst så klipper vi helt ned neste år? Ok. Med samme faglige tilnærming sagde jeg av epletreet og kirsebærtreet. Heldigvis, det vokser ut igjen. Vel?