Mord og mørke mysterier

TV-KRIM

De er sikre vårtegn her til lands, bleke briter som lener seg over blodige lik og sier sånt som «dreadful» og «horrid». Vi må ha vår dose erkebritisk TV-krim til påske, og i år serverer NRK en virkelig godbit, en ny sesong av «Whitechapel».

Klassekrim

På tre sesonger har denne TV-serien utviklet seg til å bli virkelig bra, en klassisk krim som fortjener at en av tre nordmenn tradisjonen tro setter seg ned foran skjermen fra mandag til onsdag til uka. (Selv om flere sikkert ser påskehelgas «Lewis»). Statistikken viser at påskekrimseere flest foretrekker koselige krimkjenninger som «Inspektør Foyle» og «Lewis» mot slutten av høytiden.

Koselig er derimot ikke «Whitechapel», som foregår i det mørke, forfalne og livsfarlige området sentralt i London. Her skjer grufulle mord helt i henhold til sjangeren, i bakgater og hus som ligger øde i nattemørke, men hvor likene gjerne blir oppdaget umiddelbart og gjenstand for grundig etterforskning,

«Whitechapel» står ikke langt tilbake for «Sherlock» som NRK sendte i vinter i underholdningsverdi, men der BBCs oppdatering av Arthur Conan Doyles mesterdetektiv skildrer et kulere, urbant London tegner «Whitechapel» en mer gotisk, forhistorisk og viktoriansk storby. «Whitechapel» er med andre ord en skumlere opplevelse.

Mørkt og mystisk

Det er i omrisset av dette mørke og film noir-aktige østkantområdet i London at den klinisk pedantiske og renslige inspektør Chandler og hans ampre veterankollega Miles må ta fatt på en rekke mystiske og mytisk pregede drapsgåter. I første sak må de finne en massemorder som forsvinner sporløst i avlåste bygninger. Detektivene må ut på revejakt når kvinnelige kroppsdeler begynner å dukke opp, muligens myrdet av en Marquis de Sade-inspirert galning, og det later til at en gal psykopat har rømt fra asylet for å gå på hevntokt med kniv.

Også denne gangen har politiet med seg amatørhistorikeren Edward Buchan på laget, nå ansatt som researcher i politiet.

I første sesong var denne Edward Buchan overtegnet som en Jack The Ripper-besatt raring, muligens psykopat og morder selv. Nå er freaken erstattet med en mer realistisk mennesketype, i likhet med de andre hovedpersonene. Serien er ikke et karakterdrevet drama, det er fortsatt mord og mysterier som er i hovedrollen. Men ettersom drapssakene spekulerer både i Londons historie, overtro, gamle sagn og spøkelser har serien tjent på at politifolkenes personligheter og bakgrunnshistorier er blitt mer livnære.

Guffent nok

Disse etterforskerne er ensomme og søkende, single og overarbeidede, og tidvis livredde. De er ikke lenger karikaturer i denne serien, som for to år siden var mer kitschy og nær en klisjé på sjangeren.

Her er bihistoriene mer troverdige, og skuespillerne trives i rollene som mer realistiske mennesketyper.

De beveger seg stadig innenfor den klassiske TV-krimmens rammer, i et miljø som er en miks av Edgar Allen Poes skrekkhistorier, med enkelte Dickenske skikkelser i Sherlock Holmes‘ gamle London. Her er våte brusteinsgater, mørke smug, tause husfasader, flakkende lys, truende skygger, knirkende dører og revehyl i overbevisende doser. Bruken av lyd og lys skaper en riktig så guffen stemning.

Drapssakene nøstes opp i sakte tempo, via mange spor, fæle, blodige historier fra gamle London og finurlig mange villedende blindspor. Seriens underholdende kvaliteter veier opp for at løsningene på drapssakene ikke er altfor overraskende. Sesong tre av «Whitechapel» er akkurat så mystisk og gripende som en klassisk påskekrim skal være.