Mestret tolv blindpartier samtidig

Moss har hatt to Norgesmestre i sjakk. Andreas Gulbrandsen vant i 1931 og Frode Elsness vant i 2008. Elsness er opprinnelig fra Halden og spilte lagsjakk for Moss Schakklub i årene 2006 til 2014. Andreas Gulbrandsen var ekte mossing, født i 1906 og død i 1989, 83 år gammel. På 30-tallet var han en av Norges beste sjakkspillere. I tillegg til NM-seieren, deltok han to ganger i sjakk-OL. Han deltok også i den omstridte «Schach-Olympia» i München i 1936. I jubileumsboka til Norges Sjakkforbund, «Norske sjakktrekk», som kom ut i sommer i anledning forbundets 100-årsjubileum, omtaler forfatteren Øystein Brekke Gulbrandsen med stor respekt. Brekke skriver at han var blant flere spillere som på begynnelsen av 1930-tallet med utgangspunkt i en middels lokal klubb, klarte å nå norsktoppen.

I Norge var man på den tida vant med at mestrene kom fra de store klubbene og da spesielt Oslo Schakselskap. Men med entusiasme og fjerdeutgaven av svensken Colljins lærebok, som var den tids ledende internasjonale sjakkbok, nådde Gulbrandsen toppen, skriver Brekke. Gulbrandsen lærte sjakk som 16-åring i 1922 da han var på ferie hos en onkel i Ringebu.

Onkelen hadde et sjakkbrett og så fikk Andreas og broren tak i en lærebok i sjakk i den lokale bokhandelen.

Klubbmester i Moss SK ble han første gang i 1924. Deretter ble det tolv klubbmesterskap. Det siste som 73-åring i 1979. Sannsynligvis er det norgesrekord i lang sjakk-karriere på toppnivå. Sitt gjennombrudd fikk han som 19-åring i 1925. Da slo han den senere NM-mesteren H.C. Christoffersen i en lagkamp mellom Drammen, Oslo og Moss.

I 1930 gjorde han seg for første gang bemerket på landsplan ved å spille remis mot norgesmesteren. Gulbrandsen fikk sjetteplass og tre poeng. Dette førte til at han ble tatt ut på landslaget som skulle spille i Nordisk mesterskap senere på året. Året etter var han reserve på OL-laget som spilte i Praha. På grunn av forfall fra spilleren som ble norgesmester året før, fikk Gulbrandsen spille, dog uten særlig suksess. Det inspirerte han til å melde seg på Norgesmesterskapet som gikk i Stavanger kort tid etter. På grunn av reise- og oppholdsutgiftene var det i disse årene ikke en selvsagt ting at spillere deltok på turneringer langt hjemmefra. I Stavanger fikk Gulbrandsen full klaff med 5,5 poeng, et halvt poeng foran nestemann. NM-tittelen var et faktum.

I anledning seieren ble Gulbrandsen intervjuet i Morgenbladet, og fikk blant annet spørsmål om hva som kunne heve norsk sjakk, hva kunne botemiddelet være?

- Skaff oss noen profesjonister, var det raske svaret mossingen ga, med denne begrunnelsen:

- Slike toppspillere vi stimulere interessen og øke spillestyrken. Som mange vet skulle det gå cirka 80 år før botemiddelet var på plass! 1931 var i det hele et stort år for 25-åringen fra Moss. Han satte da en nesten uslåelig rekord med 12 partier i blindsimultan. Han spilte altså 12 partier samtidig uten å se de 12 brettene! Resultatet var sju seire, to remiser og tre tap. Rekorden sto helt til 1998. Da klarte en spiller 13 partier.

To ganger midt på 30-tallet skulle Norge delta i sjakk-OL med Gulbrandsen på laget, men på grunn av administrativt problemer i sjakkforbundet ble det aldri noe av. I 1933 ble han tatt ut til OL i Folkestone, men grunnet rot med uttaket stilte ikke Norge lag, og Gulbrandsen deltok i en individuell turnering. Warszawa var stedet for OL i 1935. Da var Gulbrandsen igjen innmeldt som kandidat fra Moss SK, med av økonomiske årsaker kom laget aldri til Polen. Brekke skriver at det var uheldig for Gulbrandsen å miste to olympiader i sin beste alder. I 1937 deltok Gulbrandsen i sin siste olympiade i Stockholm. Norge ble nummer 18 av 19 lag og Gulbrandsen scoret 4 poeng på 14 kamper.

Før det - i 1936 - hadde den omstridte «Schach - Olympia» funnet sted i München med Gulbrandsen på laget. Det ble spilt med åtte mann over 20 runder. Det var den mest formidable turnering Norge noen gang hadde deltatt i. Gulbrandsen gjorde det bra og scoret åtte poeng på 17 kamper. «Schach-Olympia» var et nazistisk påfunn som ikke hadde noe med sjakk-OL å gjøre og flere land, blant annet USA og England, boikottet turneringen. I Norge protesterte mange arbeidersjakklubber, og forbundet ble splittet. Uvennskap oppsto, og det var først etter krigen at «utbryterne» fikk en form for oppreising. I hvilken grad deltakelsen var et tema i Moss SK og for Andreas Gulbrandsen er ukjent.

I 1936 ble Gulbrandsen valgt inn i styret i Norges Sjakkforbund. Der satt han til 1945. I to perioder var han leder i Moss SK, i 1930 til 32 og i 1936/37. Selvsagt ble Andreas Gulbrandsen æresmedlem i klubben. Før krigen tok han fem klubbmesterskap, og straks etter fire. På 70-tallet gjorde han comeback med tre nye mesterskap. Det siste etter stikkamp mot den nesten 40 år yngre Petter Haugli.

Andreas Gulbrandsen prøvde seg også som sjakkbokforfatter med «Tårnet i sjakk». Historien går på at han i et lystig lag hadde uttalt at å skrive sjakkbok ikke var noen stor kunst. Kameratene tok han på ordet og «Tårnet i sjakk» ble resultatet. Den kan fortsatt kjøpes i antikvariater.

Som hobby ved siden sjakken hadde Gulbrandsen tegning. Han laget mange karikaturer av kjente sjakkspillere, og han laget en mappe med linoleumstrykk av fire sjakkpersonligheter, ham selv inkludert.

Andreas Gulbrandsen var ansatt på Noblikk Sannem som reprotegninger og overtrykker. Han var også aktiv i Moss Litografiske forening.