«Bærjas» Jorunn ble rikskjendis

Bjerget 7 var i sin tid hjemmet til «Bærjas» egen «prinsesse», selv om akkurat det kanskje burde ha vært «Slottet» ved «Kølabånn». Nå ja, ordentlig slott og prinsesse er det dog ikke snakk om. Men med Frøken Norge-tittel, andreplass i Miss Universe-finalen og giftermål, så ble 1959 utvilsomt et godt år for unge Jorunn. Hun giftet seg i Moss kirke med den amerikanske filmstjernen Barry Coe. Da Jorunn kom til Moss med sin filmstjerne, rådet den reneste unntakstilstand i «Bærja». Store folkemengder stilte seg opp utenfor Bjerget 7 for å hylle bydelens store datter. Blant tilskuerne var journalister og fotografer fra Det Nye, NÅ og Aktuell. I tillegg var både riks- og lokalavisenes utsendte på plass. Da Jorunn og Barry giftet seg i Moss kirke, var mer enn 5000 mennesker på plass foran kirken.

De fleste gårdene i Bjerget har hatt sine egne navn og historier. «Slottet», «Ugreiegården», «Smia» og «Hybel'n» er eksempler på navn som forteller om folkehumor. Kristenlivet hadde også sin bastion i Bjerget. Bjergets bedehus var en naturlig del av «bærjamiljøet», selv om neppe alle i det gamle arbeiderstrøket kunne betraktes som gudfryktige. I om lag 50 år drev Christian Aas søndagsskole i bedehuset. Bedehuset sto fint på det midtre fjellpartiet i Bjerget. Slik jeg husker bygningen, hadde den fått et kjedelig «fattigmannspanel», men huset hadde originalvinduer og fin fasong. Ifølge informerte kilder ønsket Bjerget vel å overta bedehuset som velhus. Men «Thorneløkka saneringskompani» hadde andre planer. I 1990-årene led bedehuset den samme skjebne som svært mange andre bygninger i «Bærja» har gjort.

Presseveteranen Frank Berg sier i boka «Byoriginaler og andre kjentfolk» at intet annet sted i Moss enn i «Bærja», var det mer «kjentfolk». At kallenavn i og for seg er en del av småbykulturen, er det ingen tvil om. Det har vært hevdet at kallenavnene sjelden har vært ondskapsfullt ment. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi skal nevne noen navn som er knyttet opp mot Bjerget, uten å virke støtende. Begreper som «Sønnavind» og «Sjokoladen» er vel på det nærmeste å betrakte som kulturfenomener. Ellers var det navn som «Hæljedær'n», «Honningen», «Kubas», «Ugreia» og «Fesan». Undertegnedes farfar ble kalt Olaf «Kraven», egentlig et familienavn etter hans farfar, jernverksarbeideren Johannes Krave. Den kjente mossekjøpmannen Knut A. Johansen, gikk i unge år under navnet Knut «Køla». Mannen var fra «Kølabånn». På mange måter var «Bærja» Moss sitt svar på Enerhaugen. Enerhaugen har blitt beskrevet, besunget og begrått.

Kunstnere har også utfoldet seg i Bjerget. «Mossekråkas» far, Chr. Stenersen, laget mange fine bilder fra Bjerget. På en utstilling i Moss kunstgalleri for noen år siden, så jeg et Stenersen-litografi som skulle forestille vannposten ved bakken mot «Kølabånn». Jeg hadde nær sagt «Konene ved vannposten», siden posten ble omkranset av en rekke kvinner. Jeg kjente faktisk igjen min egen farmor. Jeløymaleren Einar Pedersen har også svingt sin pensel i Bjerget. Siden vi snakker om kunstneriske innslag, vil jeg nevne min egen far, Erik O. Johannessen, en meget habil trekkspillmusiker. I 1943 komponerte han valsen «Høstminner». En gang stoppet en gruppe mennesker utenfor Bjerget 11 og begynte å klappe etter at de hadde hørt min far spille. Han stakk hodet ut av vinduet og sa: Vent litt, jeg kommer straks ut på balkongen for å ta imot bifallet. Balkonger er vel ikke det det har vært mest av i arbeiderstrøket Bjerget.

Viktig spørsmål: Var det virkelig nødvendig å rasere store deler av «Bærja»? Det synes som om rådende politikere i Moss har hatt et mindreverdighetskompleks i forhold til egne røtter. Hvis noen anklager meg for å romantisere små kår, så gjør jeg ikke det. Jeg er fullt klar over at både armod og direkte nød har rådet i «Bærja». Men det trenger vi faktisk dokumentasjon på. Skal det være slik at det kun er de som har vært øverst på samfunnets rangstige en skal kunne dokumentere boforhold og levesettet til? Hvordan hadde folk flest det i Moss bys mest utpregede arbeiderstrøk? I Moss har en aldri evnet å sortere før en rydder, og det bærer hele byen preg av. Tenk om man hadde valgt å se helheten i «Konggata», «Bærja», Henrik Gerners gate, møllene og Verket. Praktisk talt hele byens historie hadde vært samlet i dette området: Storborgerskapets patrisierhus, møller, arbeiderboliger, kjøpmannshus, håndverksbedrifter. For en innfallsport til Fossen og Verket. Maleren Chr. Stenersen sa det: «Bærja jeg kjente er forsvunnet. Noe annet er det ikke å vente. Men man burde passe på det nye som kommer. Her i Bærja kunne Moss få den artigste bebyggelsen i hele byen. Behold Bjerget! Ikke lag flat kake av hele greia». Kloke ord fra en klok mann! Bevar de gamle snirklete gateløpene som er så karakteristiske for Bjerget. Nest sammen det som er igjen av gammel bebyggelse med ny bebyggelse som passer inn!

Se til Stengata og Sykehusgata og lær noe av det som er gjort der. Det er ny bebyggelse som skal tilpasses den gamle, ikke omvendt! Jon Harald Henriksens restaurering av Bjerget 4, et hus de fleste trodde var dødsdømt, er et steg i riktig retning. På min farfars gamle eiendom er en kommunal institusjonsbygning reist. Huset er en pen trebygning som faktisk passer inn i Bjerget. Nybygget og restaureringen av Bjerget 4 bør være styrende for Bjergets framtid. I de midtre områdene bygges trehus som binder sammen den gamle bebyggelsen på «Kølabånn» med de sørligste delene av Bjerget. Det hadde vært ønskelig at de gamle husene blir tilbakeført så nær sitt opprinnelige utseende som mulig. Bjergets snirkelgater og fjellknatter bør være en drøm for kreative arkitekter og byplanleggere. Hvis dette ble en realitet, kunne jeg faktisk tenke meg å ta bedagelige rusleturer i Bjergets søndagsstille gater.