Annonse
BEKYMRET: Barnehageansatte får ikke ressurser til å følge opp ansvaret de er pålagt på en tilstrekkelig måte, påpeker kronikkforfatteren.

Bekymret barnehagelærer: Hvorfor er det ingen som hører oss?

Politikere, hvorfor hører dere ikke på oss fagfolk?

Annonse
Lokale nyheter

KRONIKK: Gunn Melby Refsnes, barnehagelærer i Smedhusåsen barnehage i Rygge

Den siste tiden har det kommet fram mange historier fra barnehage-hverdagen rundt omkring i Norges land. Det er så utrolig viktig at det er flere og flere som ytrer seg og sier ifra om hvordan hverdagen er for de fleste av oss som jobber i barnehagen. Det er så frustrerende å ha motivasjonen og ønsket om å gjøre en best mulig jobb for barna, men samtidig oppleve at vi blir motarbeidet gang på gang. Jeg føler mange ganger at vi som jobber i barnehage blir bundet på hender og føtter, for vi har ikke de rammene vi trenger til å utføre jobben vår på en tilfredsstillende måte. Det føles som om jeg har et mareritt og skriker høyt, men så er det ingen som hører skrikene, de når ikke fram. Hvorfor er det ingen som hører?! Politikere, hvorfor hører dere ikke på oss fagfolk?

Vi som jobber i barnehage vet at vi har et enormt ansvar, som vi kjenner på hver dag. Har vi klart å se hvert enkelt barn hver dag, og fått dekket alle deres behov? Det er enkelte som mener at vi ikke skal si så mye om ting som ikke fungerer i barnehagesektoren, fordi det kan skade sektorens og barnehagenes rykte. Det er selvfølgelig noe å gjøre seg noen tanker om, men for mitt vedkommende så er min lojalitet alltid overfor barna. Jeg spør heller meg selv: «Tør jeg virkelig å la være?» Jeg vil heller angre på at jeg sa ifra en gang for mye, enn at jeg valgte å ikke gjøre det. Jeg vil kunne stå ansikt til ansikt med de barna som har blitt voksne og vite at jeg gjorde alt jeg kunne!

Det er vi som kjenner barna, foreldrene og hvordan det føles for oss ansatte. Det er vi som står i utfordringene og føler på utilstrekkeligheten hver dag. Det er vi som føler på det store ansvaret for ivaretagelse av hvert enkelt barn. Det er vi som kjemper kampen for rettferdige forhold. Det er vi som roper om bedre midler til å utføre jobben vår på en best mulig måte. Men det er politikerne som må ta ansvaret!

Tenk deg at det utenkelige skulle skje. Et barn blir borte, det skjer en ulykke med et barn i barnehagen eller i verste tilfelle; et barn dør. Hvem har ansvaret for det? Skal den enkelte barnehagen måtte stå med dette ansvaret alene? Jeg synes det er på tide å plassere ansvaret der det burde være! Politikere både lokalt og nasjonalt må nå innrømme at de vet. Barnehagene får ikke nok midler tildelt til å kunne utføre jobben vår slik vi ønsker å gjøre den!

Det kommer artikler på artikler og forskninger som også bygger opp under det fagfolkene sier: Vi må investere mer penger mens barna er små, for dette kan forhindre en negativ spiral for barna senere i livet. Mange politikere spør seg selv om hvorfor det er så mange mennesker som ender som unge uføre, og prøver å finne innstramminger og tiltak som kan endre dette. Jeg synes personlig ikke det er så rart at mange unge ikke føler de mestrer hverdagen. De opplever mye press fra mange kanter. De skal være pene, tynne, være flink på skolen, mestre og prestere, være sosiale og godt likt og så videre, og alt dette dokumenteres og blir påminnet gjennom sosiale medier 24 timer i døgnet – hele uka. Det blir et umenneskelig press som de utsettes for konstant, og det skal en sterk psykisk helse til å tåle dette over tid. Hvorfor ikke starte forebyggende i den rette enden, og heller styrke barns psykiske helse fra de er små, slik at de blir trygge individer med tro på seg selv! En tro på at de er gode nok! Det er mye billigere å forebygge enn å reparere, også når vi regner kroner og øre. Ser vi i tillegg på den personlige vinningen for hver enkelt i forhold til økt livskvalitet, så er gevinsten enorm. Politikerne må handle raskt, for det haster for mange små barn som lever sine liv med altfor dårlige rammevilkår i barnehagene i Norge.

Vi må plassere ansvaret der det hører hjemme, og det er hos politikerne som sitter med bevilgninger til barnehagene. De må stilles til ansvar for avgjørelsene de tar på vegne av de minste og mest sårbare blant oss. De kan ikke gjemme seg bak utsagn som: «Det handler om prioriteringer» og «vi må effektivisere». Det er utgifter til lønn som er den absolutt største utgiften som barnehagen har, og dersom barnehagen ikke får nok penger til å ha mange nok ansatte til å gi et fullverdig tilbud, så kan de heller ikke lastes for at de ikke «prioriterte riktig».

Mange ansatte i barnehager i Norge tør ikke eller får ikke lov til å si noe om disse forholdene, men jeg mener vi ikke har noe valg. Vi må si ifra på vegne av alle barna som skal vokse opp. Vi må kjempe for at de får en best mulig oppvekst og oppfølging. Vi må stå sammen og være barnas advokat, for vår lojalitet skal først og fremst være overfor barna. Til barnas beste! Tør du å la være?

Annonse