«Wonka»: Vimsete sukkerkick

Det er synd at «Wonka» er så spektakulært stikk i strid med Roald Dahls intensjoner da han skrev «Charlie og sjokoladefabrikken»; en forskrudd og truende historie om en misantropisk godteri-industrialist med en sjokoladefabrikk full av stuttvokste slaver, som finner stor sadistisk fornøyelse i å torturere et assortert utvalg av ufyselige drittunger. Dahls originale historie var betydelig mer oppviglersk enn den som til slutt ble publisert, og inkluderte blant annet en klysete gutt med det minneverdige navnet Herpes Trout. I tråd med den politisk korrekte tidsånden ble Dahl-romanen tidligere i år «bearbeidet» (eventuelt sensurert) av det britiske bokforlaget Puffin, som blant annet fjernet støtende beskrivelser av tjukkaser, kruttlapp-pistoler og barn som fortjener et spark i baken.

Filmversjonen fra 1971 fanget opp historiens mørke sjel, mye takket være Gene Wilders kraftprestasjon i hovedrollen som Willy Wonka (og de Trump-fargede Oompa Loompa-ene som traumatiserte flere generasjoner med livredde barn). Så til de grader at filmen faktisk ble sensurert i flere land. Johnny Depp gjorde en forrykt tolkning av samme rolle i Tim Burtons omstridte nyinnspilling fra 2005 – og nå, atten år senere, får vi nok et gjensyn med Willy W. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så frem til «Wonka» i det hele tatt, men den klarte å overvinne min kyniske skepsis og tinte opp mitt dypfryste hjerte overraskende lett. Det er som sagt vanskelig å påstå at denne opprinnelseshistorien om sjokoladekongen er i Roald Dahls ånd.

«Wonka» er til gjengjeld hundre prosent i ånden til den britiske regissøren Paul King, som sto bak to av de koseligste filmene vi har opplevd det siste tiåret. I likhet med hans «Paddington»-filmer er «Wonka» en patologisk trivelig familiefilm, som veier opp for de sentimentale livsleksjonene med erkebritisk humor og mye oppfinnsomhet. Det hjelper veldig at filmen er overbefolket av førsteklasses karakterskuespillere, og faktisk har noen fengende sanger. For ja. Selv om «Wonka» lett kunne ha blitt en postmoderne skrekkfilm, har Paul King isteden forvandlet dette til en Broadway-musikal.