På scenen

Bygger på tvers av landegrenser

Tross nedstenging samlet Mia Habib fem dansere fra vidt forskjellige land og satte i gang nok et prosjekt. Målet er at publikum ikke skal bestemme seg for hva de seks soloforestillingene handler om.

– Jeg har feila hvis folk har en formening om akkurat hva det handler om.

Mia Habib sitter overfor Dagsavisen ved et av bordene til kaféen i Dansens Hus, som vender ut mot Akerselva i høstvær. Vi møter henne dagen før premieren på forestillingen «How to. A Score», en forlengelse av fjorårets suksess «How to die – Inopiné», som Dagsavisens anmelder ga en 5′er. Habib sier hun er opptatt av at publikum ikke skal gå fra forestillingen og tenke «den handlet om det», fordi hun vil at den skal kunne leses på flere måter.

– Det skal være åpent, og ha en flertydighet. Samtidig er det viktig for meg, i måten jeg jobber på, å knytte meg til spørsmål utenfor dansen og kunsten. Det er ofte et sosiopolitisk bakteppe i mange av forestillingene mine, og det er viktig for meg å på ulike måter jobber med det som handler om maktstrukturer, og møter mellom noe, sier hun.

Unge menn i Groruddalen

Dansekunstner Mia Habib har en mastergrad i konfliktløsning fra Tel Aviv University, og en bachelorgrad i koreografi fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun og har jobbet med dansekunst i konfliktsoner i en årrekke, og har et stort internasjonalt nedslagsfelt. Hun jobber ut ifra en tanke om at koreografi er et sosialt og politisk prosjekt. I 2019 anmeldte hun nettavisen Resett for hatefulle ytringer, og viste til omfattende hets i kommentarfeltet til både Resett og Facebook-profilen «Sløseriombudsmannen».

«How to. A Score» inneholder seks soloforestillinger fra kunstnere rundt om i verden, hvor Habib er én av dem. Tre av soloene vises på Dansens Hus, og de resterende tre på Black Box teater. Én billett rommer tre soloer.

Selv har hun valgt å jobbe med unge menn i alderen 15–23 år fra bygg- og anleggsfag i Groruddalen. De bygger fremtidens byer, men er ofte de som er lavest på rangstigen når det gjelder å bestemme hvordan det de bygger skal se ut. Hun snakket også med byplanleggere og private utviklere som jobber med byplanlegging i Oslo og dykket inn i spørsmålene: Hvem planlegger fremtiden vår? Og hvem bygger den?

– Jeg var sammen med de gutta åtte timer hver dag over en periode i sommer og bygga. Det ble en utstilling av det, og byggingen er også en del av soloforestillingen min.

– Selv om mange av dem er født og oppvokst i Oslo, føler ikke alle seg norske, og noen føler seg ikke som en del av Oslo. Hvorfor er det sånn? Arkitektene og byutviklerne har nesten ikke kontakt med de som bor i de bydelene de skal utvikle, sier hun.

Danser og koreograf Mia Habib.

Pandemiens begrensninger

Planen til Habib var i utgangspunktet å ta med seg noe fra den første delen av dette prosjektet, «How to die – Inopiné», videre til kunstnere i andre land. «How to die – Inopiné» var en utforskning av økologisk sorg, kulturell panikk og følelsen av kollaps, og nettopp de tematikkene ville hun videreføre. Hun skulle reise rundt til ulike steder i verden og møte kunstnere hun kjente fra før. Men så kom pandemiens nedstenging. Å skulle reise til andre land ble uaktuelt.

– I den perioden satt jeg og lurte på hvordan jeg kan fortsette et internasjonalt samarbeid når kropper ikke kan reise over grenser.

Hun bestemte seg for å lage det hun kaller «et koreografisk partitur». Du kjenner kanskje ordet «partitur» igjen fra musikken – en noteoversikt der alle stemmene og instrumentene i et flerstemmig musikkstykke er vist samlet og takt for takt. Habib forenkler ordet til et sett med instruksjoner, som i dette tilfellet er basert på «How to die»-prosjektet.

Hun inviterte kunstner Janne-Camilla Lyster, som hadde erfaring med koreografisk partitur, til å utarbeide dette med henne.

– Vi har laget et partitur delt inn i to deler; et for community, og et for solo.

Med begrepet community mener Habib en spesifikk gruppe mennesker. Partituret sendte hun ut til fem andre kunstnere rundt om i verden i januar i fjor. Hver og en av dem skulle finne sitt valgfrie community i sitt lokalmiljø, og jobbe med de menneskene med ulike praksiser, både fysiske, somatiske øvelser og tematikkene økologisk sorg, kulturell panikk og følelsen av kollaps. Basert på det, og på instrukser fra Habib og Lyster, skulle hver enkelt kunstner lage og koreografere en egen soloforestilling som de selv skal fremføre i «How to. A Score». Den sjette soloen står Habib for selv.

Fra solofrestillingen til Thami Hector Manekehla fra Sør-Afrika.

De utvalgte

Hun sendte ut det koreografiske partituret til kunstnere hun kjente fra før. Å jobbe på denne måten var nytt både for henne og Lyster, og for å få et slikt eksperiment til å fungere var hun avhengig av å samarbeide med noen hun stolte på, som en kvalitetssikring av prosjektet.

– Jeg valgte å invitere veldig erfarne kunstnere. Flere av de har lang erfaring med å jobbe med ikke-dansere utenfor kunstscenen, i helt ulike miljøer, sier Habib.

Dette er de utvalgte: Julie Nioche fra Nantes i Frankrike, Tommy Noonan fra Saxaphaw i USA og Mia Habib fra Oslo i Norge skal danse på Black Box teater. Thais Di Marco fra São Paulo i Brasil, Filiz Sizanli fra Eskisehir i Tyrkia og Thami Hector Mankehia fra Soweto i Sør-Afrika skal danse på Dansens Hus.

Franske Julie Nioche har lang erfaring med å jobbe ute i samfunnet. Denne gangen valgte hun autistiske barn i det franske skolesystemet, og barn som opplever vold i hjemmet og bor under vanskelige kår, som sitt community.

Amerikanske Tommy Noonan driver et kultursenter i North Carolina og har vært aktiv i Black Lives Matter-bevegelsen.

– Han kommer fra et område hvor disse utrolig voldelige frontene mellom Black Lives Matter-protester og antifascister og ekstreme høyre-bevegelser møtes, sier Habib.

Som hvit aktivist fungerer han som et levende skjold for Black Lives Matter-protestantene mot bevæpnede white supremacist-bevegelsene, og i dette prosjektet har han arbeidet med kunstnere, aktivister og spesialister i Restorative Justice i Nord-Carolina rundt problematikkene white supremacy, land og kolonihistorie, og hvordan maktstrukturer er inskribert i kropper og rom.

Fra soloforestillingen til Filiz Sızanlı fra Tyrkia.
Fra soloforestillingen til Thais Di Marco fra Brasil.

Traume begravd i jorda

Brasilianske Thais Di Marco møtte på en del hindringer underveis i arbeidet, fordi nedstengingen og restriksjonene i Brasil gjorde det umulig å samle noen. Hun har jobbet med den kulturen hun selv har vokst opp i, Candomblé; en afro-brasiliansk kultur som har en egen form for religion og som eksiterer sterkt i Brasil. Hun har sett på relasjonen mellom partituret og det dødsritualet som eksisterer i Candomblé-kulturen, og tatt det inn på scenen. Kolonihistorien, døden og volden er så tilstedeværende i byen at det ikke handler om hvis, men hvordan man skal dø.

Tyrkiske Filiz Sizanli har under nedstengingen jobbet med gamle mennesker i en by utenfor Istanbul. Som en del av arbeidet har de inntatt byrommet på ulike, og ganske aktivistiske, måter og tenkt over hva slags relasjoner de har til naturen og materielle ting rundt seg.

Sør-Afrikanske Thami Hector Mankehia har vokst opp i Soweto under apartheid. Han har valgt å jobbe med klubbdansere i Soweto som er født etter apartheid. Soloen hans behandler kroppen som både har opplevd apartheid, men også det traume som ligger begravd i landet og jorda, som påvirker de kroppene som er der, også de som vokste opp etter apartheid.

Fra soloforestillingen til Tommy Noonan fra USA.
Fra soloforestillingen til Julie Nioche fra Frankrike.

Språk og dans

Alle kunstnerne har jobbet mye og lenge individuelt før grensene åpnet og de kunne møtes.

– Soloene får stå veldig autonome, men snakker sammen likevel, sier Habib.

De har alle vært inne på hverandres prøver og delt vanskelige spørsmål om hvordan man kan gå inn i et community på en etisk forsvarlig måte.

– Nå som vi har møttes har det vært viktig for oss å fortsette diskusjoner om hvordan vi operer i kunstfeltet, hva vi mener at dansen og scenekunsten skal og kan gjøre i et samfunn. Det er utrolig spennende, for vi kommer fra så forskjellige steder og snakker fra helt ulike grunnlag. Det gjør det lærerikt og intenst, sier Habib.

– Hva er det man kan fortelle med dans, som man ikke kan fortelle med ord?

– Jeg pleier å tenke at det som kan sies med ord ikke kan sies med kroppen, og omvendt. Hvis det er noe vi kan si veldig enkelt med ord så er det jo bare å si det. Alle soloene inneholder deler hvor kunstneren selv også bruker språk og snakker.

– Man snakker om at man tar imot ord gjennom intellektet, og så kommer alt det andre. Men forskning viser at vi tar imot på veldig mange ulike måter samtidig. Dansen snakker til en del av de andre sanseapparatene, det kan sette seg en følelse i deg uten at du helt forstår hvorfor, svarer hun.

Mia Habib
Thais Di Marco og Mia Habib.

Innspurten

Når vi møter henne nærmer premieren seg med stormskritt, og Habib er spent, men har ikke rukket å kjenne på nervøsiteten ennå. Flere av kunstnerne er i Norge for første gang.

– Jeg tror de gleder seg, og ser at de jobber intenst nå. Noen har begynt å lukke seg, de bare går og lader, også åpner de seg på scenen.

Vi skal ta noen bilder, og Habib innrømmer at akkurat det å bli fotografert, ikke er det beste hun vet. Men som sendt fra himmelen kommer brasilianske Thais Di Marco, som derimot elsker å posere, og gjør det hun kan for å mykne opp Habib, som smiler bredt av kollegaens påfunn.

Alle har hatt premiere på soloforestillingen sin individuelt, bortsett fra Habib.

– Jeg hadde hardcore korona i vår, og måtte kansellere min egen solopremiere. Den siste tiden har jeg bare syklet rundt mellom prøver, så jeg har ikke rukket å kjenne på nervøsitet. Men jeg gleder meg til å høre fra publikum, hva de opplever og hvordan de leser dette.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen