Kultur

En juleklassiker for vår tid

«Snøsøstera» på Det Norske Teatret byr på julestemning så det holder. Men det er det kloke budskapet bak som virkelig løfter forestillingen basert på Maja Lunde og Lisa Aisatos bok.

Dagsavisen anmelder

---

5

TEATER

«Snøsøstera»

Av Maja Lunde og Lisa Aisato

Med: Vetle Bergan, Gina Bernhoft Gørvell, Per Schaanning, Kyrre Hellum, Ellen Birgitte Winther, m.fl.

Det Norske Teatret

---

Fargespillet, detaljene og illusjonen av eventyret som skinner gjennom det triste ligger som en ferniss over «Snøsøstera», familieforestillingen basert på Maja Lunde og Lisa Aisatos moderne julebokklassiker. Det Norske Teatrets dramatisering yter både boken og små og store lesere rettferdighet, og levendegjør det fantastiske i alt det hverdagslige. «Snøsøstera» kan knapt kalles original eller nyskapende, men den er lekende, trist, gledesfylt og livsbejanende selv inn i døden, og den er er et nydelig stykke teater som innfrir ønskene man som barn eller voksen har i en førjulstid.

Det er da heller ingenting å si på ambisjonene og lagspillet med publikum når Det Norske Teatret med «Snøsøstera» setter seg fore å skape en tradisjonsforestilling som kan overleve flere generasjoner barn. Det er en forestilling som tar i bruk teatrets magi for alt det er verdt, hvor varm medmenneskelighet og klok hverdagsfilosofi bryter gjennom de øverste lagene av sorgarbeid innad en familie som går sin første jul i møte etter at tragedien rammet. Juleaften er årets beste dag, ikke bare fordi det er den dagen det er, men fordi Julian (Vetle Bergan) også har bursdag på selveste juleaften. Nå skal han fylle ti år. Men i år er alt annerledes. Storesøsteren Juni er død, og moren og faren er ikke helt seg selv. Der det vanligvis pyntes til jul er det nå grått og mørkt og gledesløst.

Snøsøstera

En dag Julian er på svømming blir han var en jente som vinker og smiler til han, Hedvig (Gina Bernhoft Gørvell), en livat jente på omtrent hans egen alder. Hun er hoppende glad for å se Julian, enda de aldri har møttes før, og etter litt småkjekling inviterer hun han hjem til seg i julepyntede Villa Kvisten og lager den beste kakaoen med krem Julian har smakt. Og kakao er det beste Julian vet. Likevel er det noe merkelig med Hedvig, og med Villa Kvisten. Og hvem er egentlig Henrik (Per Schaanning), den gamle mannen med skjegg som lusker rundt i nabolaget? Hedvigs største juleønske er å lære å svømme, og Julian viser henne hvordan. Alt har en grunn, Julian vet det bare ikke ennå, men langsomt rulles forklaringen bak Hedvik og den omskiftelige Villa Kvisten opp.

Maja Lundes «Snøsøsteren» (Kagge, 2018), en kalenderbok fantastisk illustrert av Lisa Aisato, er blitt hyllet som en ny juleklassiker på linje med Dickens «A Christmas Carol» og HC Andersens «Juleeventyr»-samlinger. I norsk sammenheng inntar den nå opptil flere teaterhus i sceneversjoner som vil bli et supplement til tradisjonelle juleoppsetninger som «Reisen til julestjernen» og «nykommere» som «Snøfall» og «Jul i Blåfjell». Det Norske Teatrets oppsetning skulle egentlig hatt premiere for et år siden, men ble pandemiutsatt den også i likhet med så mye annet. Det har den neppe tatt skade av. Kalendergrepet er borte, og i Maja Lundes egen dramatisering fortelles historien helhetlig og med vekt på Julian og Hedvig.

Snøsøstera

Regissør Alan Lucien Øyen har øyne for de mektige tablåene og vektlegger undringen i historien, men han går heller ikke av veien for for mørket i en fortelling som ser spøkelser på høylys, og i enda større grad inneholder fine forestillinger om døden og sorgen som rammet på forskjellig vis når noen dør. Bak det hele ligger en fin formidling av det vanskelige rundt psykisk sykdom, og i et stykke som også i høy grad handler om kommunikasjon mellom mennesker ser vi også hvor lite som skal for at man snakker forbi hverandre eller knapt greier å snakke sammen i det hele tatt. Julians tidvise hissige temperament og hans fastlåste væremåte når bestevennen John søker kontakt er nok for det meste et utslag av Junis sykdom og død, men det ligger også noe mer og allmennmenneskelig under. Det er sårt og skjørt på samme tid, men også håpefullt.

Øyen er kanskje ikke et opplagt regissørvalg for en forestilling som lett kunne dyrket det potensielt melankolske og «glossy» i så vel det visuelle som det fortellermessige. Men klokt nok holder koreografen og regissøren det på et nivå der personene får skinne og Åsmund Færavaags lekre og fargemettede scenografi legger seg på Lisa Aisatos stemningsleie og blir en historie i seg selv. Aisatos nydelig illustrasjoner og fargepaletten brukes dessuten på kløktig vis i en av nøkkelscene, som for understreke kunstens muligheter hvis forsøk på annen kommunikasjon ikke når gjennom, som tilfellet er med Julians foreldre. De spilles av Kyrre Hellum og Ellen Birgitte Winther, mens hans andre søster Augusta spilles av Stine Elverhøi Johnsen.

Snøsøstera

Du skal ha et ytterst kynisk hjerte for ikke å bli bergtatt av scenografien, som spiller på lag med Torkel Skjærvens fascinerende lysdesign. Kontrastene mellom det som er vissent, mørkt og kaldt, og de vakre og fargerike tablåene, er slående. Alt fra det smått geniale svømmebassenget til illusjonen av skøyteisen på vannet som i kveldsmørket og frostrøyken smelter sammen med historiens uendelige horisont. Når Hedvig for eksempel i en helt spesiell scene kommer inn mens scenerøyken lik frost klistres til ryggen hennes, snakker vi om detaljer som gjør en forskjell.

Villa Kvistens skiftende utseende og inventar er også et eventyr, mens Lisa Aisaotos illustrasjoner hviler både bokstavelig og indirekte over det visuelle reisverket. Og vi skal ikke glemme Odd Nordstogas spesialskrevne sanger som bærer med seg artistens underfundige signatur som vi i denne sammenhengen kjenner fra blant annet «jul i svingen». Hans nye julesang «Når alle andre sansar kan få kvile» er ikke like umiddelbar, men vil garantert bli folkeeie den også, når den har fått noen runder også utenfor teaterhuset.

Snøsøstera

Scenebildet er blendende, men «Snøsøstera» hadde ikke fungert uten to eminente hovedroller. Vetle Bergan er en entusiasmens og begeistringens mester, men har også den nevnte undringen i tillegg til et underspilt raseri som sine sterkeste kort i rollen som Julian. Gina Bernhoft Gørvell spiller en nydelig Hedvig, smittende av glede iblandet rollens naturlige mystikk. Det er de to det handler om, og det er de to som gjør «Snøsøstera» til en fabel om sorg og vemod, som noe fint, naturlig og oppriktig. Den er blitt en sjelden helhetlig forestilling på sine egne premisser, med figurer man umiddelbart fester seg ved og som vil trollbinde både store og små i en tid da man behøver opplevelser og historier som minner oss om at verken ting eller mennesker nødvendigvis er så enkle som man først tror.