Scener fra et jævelskap

---

5

TEATER

«Dødsdansen»

Av August Strindberg

Regi: Marit Moum Aune

Med Pia Tjelta, Jon Øigarden, Thorbjørn Harr

Torshovteatret

---

Ingen kan gi ordet «lykke» beskere smak enn Jon Øigarden når ekteparet i «Dødsdansen» reviderer sine egne opp- og nedturer. Oppturene er forresten irrelevante, om de noensinne har vært til stede i de 25 årene de har holdt sammen. Nedturene derimot, er som forrevne stup. Hatet, forakten og bitterheten har skapt et fryktbetinget avhengighetsforhold som i enkelte stunder muligens kan forveksles med en slags kjærlighet. De har i hvert fall fått barn, men også de har de brukt som brikker i det nedrige spillet seg imellom. Nå har de sendt dem bort. Tilbake står «Dødsdansen», August Strindbergs infernalske portrett av et ekteskap hvis eksistensgrunnlag er basert på gjensidig forakt og ødeleggelse. I Marit Moum Aunes oppsetning på Nasjonalteatrets scene Torshovteatret finner jævelskapen nye dybder, og dødsnærværet forsterkes av blomstene rundt scenen som minner påfallende om bårebuketter.

Den utstøtte kapteinen Edgar (Jon Øigarden) og kona Alice (Pia Tjelta), en gang en lovende skuespiller, bor på en øy i et lite kystsamfunn som de har gjort enda mindre for seg selv ved å komme på kant med samtlige av sine sambygdinger. Av 25 års ekteskap er det bare giftig slagg igjen, og alt Edgar og Alice makter er å gjøre hverandre og alle andre vondt. Til gjengjeld er vondskapen så intens at den for lengst har gått over i ren ondskap, og det er i dennes hvitglødende midte at vi som publikum kastes inn når vi sitter ringside til dramaet som utspiller seg i Torshovteatrets intime amfi. Idet de kommer på scenen hører vi den dumpe lyden av musikk, fest og dans, et selskap langt borte de ikke er invitert til. Deres egen «dans» har imidlertid et fast mønster. Det er dem mot alle andre, mot «rasket». Samtidig ødelegger de hverandre med stikkende beskyldninger og foraktfullt nag marinert i gjensidig avsky og whisky. Strindbergs «Dødsdansen» er helvetes forgård til «Hvem er redd for Virginia Woolf», en samlivsorientert tungvektskamp hvor hanskene for lengst er kastet.

Når Kurt (Thorbjørn Harr), Alices fetter og Edgars gamle venn kommer tilbake etter flere år i USA, øyner begge ektefellene på egoistisk vis en vei ut av dansen. Kurt er den som i sin tid brakte de to sammen, men han har også ballast med seg som trekker han ned i pølen av fiendtlighet og glødende beregnende selvmedlidenhet, spesielt fra Edgars side. Kapteinen som aldri er blitt forfremmet, og som har større og saltere brottsjøer innabords enn han noen gang har opplevd på et hav. Som Edgar og Alice har også Kurt tapt sine drømmer. Han har penger, men familien har han mistet, og nå er han forvist til denne øya for å vokte internerte pestbefengte. Knapt noen pest er verre og mer smittsom enn den han møter i Edgar og Alice.

[ Gi Anne Krigsvoll en tekst, og hun forvandler den til gull (+) ]

«Dødsdansen» som kammerspill er en gave til både skuespillere og regissører. Med Fredrik Longvas forrykende og burleske regidebut med det samme stykket i 2018, da med det virkelige ekteparet Øyvind Brandtzæg og Madeleine Brandtzæg Nilsen i rollene som Edgar og Alice på Trøndelag Teater, ble lista for intensitet og svart humor i dette over hundre år gamle dramaet lagt på nytt. Nå skrur regissør Marit Moum Aune til enda noen hakk, og sliper humoren som var den en skarpretterøks.

Øigarden er den som i størst grad målbærer humoren. Den ligger i det verbale, i de nesten umerkelige spenningene som får ord og blikk til å skifte valør, som går fra det listige og avmålte til det frådende og eksplosive. Men også den fysiske humoren, gjennom nærmest Harold Lloyd-aktige fall og «besvimelser» når Edgar rammes av sykdom som får Alice til å lyse opp i håp. Skal han endelig dø?

[ «Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret kan ta pusten fra noen hver (+) ]

Marit Moum Aune og Pia Tjelta var en perfekt match i TV-dramaet «Made in Oslo», og «Dødsdansen» viser at de får det beste ut av hverandres kunststykker. For Tjeltas del åpenbares det i glitrende vindkast av forvandlinger, fra Alices foraktfulle oppsyn i begynnelsen, som om bitterheten selv er i ferd med å dra henne under som en dickensk Miss Havisham, til hatets frydefulle sparring med håpet som ligger i kjærligheten. Pia Tjeltas nyanserte balansegang mellom desperasjon og utluftende begjær når Kurt viser sine kort, er like mesterlig som manifestasjonen av den underliggende sorgen over tapt liv. Denne smerten kanaliserer Tjelta som altomsluttende, som var den en tredjegradsforbrenning plastret med gaffateip som så røskes av i grådige strimler. Thorbjørn Harr blir katalysatoren som får de to ektefellene til å bryte dødsdansens mønster, en skikkelse som er martret av forgiftningen de to påførte ham et kvart århundre tidligere, men som heller ikke kan stå imot historiens gjentakelser.

Aune utnytter Kjell Askildsens oversettelse maksimalt og gir de tre skuespillerne dels fripass også i det verbale, men hun holder likevel igjen. De viktige pausene intensiverer mystikken og gir oksygen til ondskapen. Samtidig vektlegger hun tidvis maktkampen mellom Edgar og Kurt, og med det spiller hun til en viss grad Alice-skikkelsen ut i periferien, selv om dragkampen handler om henne også. Når Alice og Kurt på sin side løper linjen helt ut, er det derimot kontrasterende subtilt og elegant opp mot den gjennomløpende råskapen og jævelskapen som preger tilværelsen på øya, også kalt «lille helvete». Det skaper dramaturgiske vektforskyvninger som halter noe i midtpartiet, før det hele skrur seg til i spillets siste satser og dødsdansen mellom ektefellene på ny tar føringen.

Formmessig er den enkle scenografien, omrisset av et hus og de frodige kostymene knyttet til tidsindikatorer lagt tilbake til et mørkt århundre som så svartner fullstendig gjennom tematikken og hovedpersonenes revnende glødehat. Men scenograf Even Børsum understreker også illusjonen ved det hele. Ekteparet har en telegraf, ikke telefon, som for å understreke hvor avsondret de er ikke bare sosialt, men også mentalt. Og når det virkelig strammer seg til omkranses scenen av utstoppede rov- og åtseldyr, som om scenen er et eneste stort «wunderkammer», mens Nils Petter Molværs pulserende og ambiente musikktepper understreker de omskiftelige stemningene. Vi er aldri i tvil om at dette er spilt teater, og at vi som publikum spilles inn i det hele, men virkeligheten er heller aldri langt unna i Strindbergs gjennomborende blikk på den menneskelige psyken. Og den spilles ut med splintrende nyanser av et ensemble som suger energi fra Torshovteatrets klaustrofobiske manesje.