På scenen

Denne «Isbilen» er byens kuleste

Don Martins «Isbilen» er vårens beste nyhet på isfronten, en forestilling på Kloden teater for barn og alle andre som liker is – og hip hop.

---

5

BARNETEATER

«Isbilen»

Av Don Martin

Regi: Hedda Sandvig og Cici Henriksen

Med Felipe Orellana, Sofia Estifanos, Lisa Thun og Don Martin.

SPKRBX – Spilles på Kloden teater

---

Det skjer noe med de fleste når de får barn. Det kan til og med føre til at de mest gatesmarte rapperne i Oslo inntar teaterscenen med en fortelling som retter seg mot barn fra femårsalderen og oppover. Kanskje er det første gang vi ser et musikkteaterstykke for barn i Norge der musikken helt og holdent er tuftet på rap og hip hop, og selvsagt kan de ikke dy seg for å legge inn små rabulistiske stikk, sanger, referanser og hendelser som gjør den egnet for langt flere enn de minste.

«Isbilen» er blitt en medrivende og morsom teateroppsetning full av kontrollert galskap og kloke tanker om foreldrerollen, personlig mot og det å aldri gi opp selv når det ser som verst ut. I «Isbilen» låner Don Martin et ordtak fra sin egen helt Astrid Lindgren, det fra «Brødrene Løvehjerte» om at det hender det er ting vi må gjøre, «ellers er vi ikke noe menneske, bare en liten lort». Denne livsvisdommen har han så plassert midt i vår fantasifulle virkelighet, i en litt diffus storbydrabant blant barn som har alle slags foreldre. Mariama har en pappa, og han er alt hun trenger.

«Isbilen» med Lisa Thun, Sofia Estifanos

I førersetet på «Isbilen» som prosjekt sitter rapper, tekstforfatter og nå de siste årene også skuespiller Don Martin. Han har skrevet «Isbilen» sammen med SPKRBOXs Hedda Sandvik, som har regi i samarbeid med CiCi Henriksen. På mange måter kan man se «Isbilen» som en naturlig fortsettelse av teaterprosjektet som tegner seg rundt først «Blokk til blokk» og så fortsettelsen med «Linje 5», begge regissert av Henriksen. «Isbilen» er mindre stedsspesifikk, men har mye av den samme energien og «muntligheten» som de to «voksne» teaterstykkene, og ikke minst er musikken hentet fra det samme universet, bare tilpasset en yngre målgruppe. Historien er inspirert av Don Martins egen barnebok og låt «Isbilen». På scenen er han en av fire skuespillere som med åpenhet og spontanitet spiller seg gjennom fortellingen om Mariama og hva som skjer når alt en dag butter imot.

Pappaen til Mariama har verdens kuleste jobb, kulere enn Spider-Man. Han kjører nemlig isbilen, og han har verdens beste is som han gjerne gir til Mariama og hennes «bestis» Mio og lillesøstera hans. Mariam får til og med lov å kjøre isbilen innimellom. Men en dag kommer pappaen sønderknust hjem. Voksenkontoret for snakk (bam bam bam) har bestemt at isbilen skal legges ned fordi den ikke tjener nok penger.

Pappaen orker ikke kjempe og legger seg til å sove, og Mariama er sønderknust hun også, helt til Mio og lillesøsteren minner henne på at pappaen hennes alltid sier at man ikke skal gi opp. Når pappa selv er ute av stand til å gjøre noe, må Mariama og vennene ordne opp før det er for sent. De må oppsøke Voksenkontoret for snakk (bam bam bam) og overbevise dem om at is er livsviktig og at isbilen ikke kan legges ned. Men veien dit er lang og full av hindringer som må overvinnes, og imens smelter isen. Scenograf Even Børsums isbil er i så måte et eventyr av en liten scenedekk som både er bil og svært mye annet, og i seg selv et teater i teatret. Og selvsagt er den miljøvennlig.

«Isbilen» er på papiret en klassisk eventyrdramatisering, om å over flere etapper overvinne frykten for det som er farlig og kjempe for det og dem man er glad i. En historie om samhold og det å stå opp mot urettferdighet, utbytting og – i dette tilfellet – hyperkapitalisme. Direktøren for Voksenkontoret for snakk er nemlig en dritt, en stor en også, og som i superhelteventyrene truer han med å ødelegge alt for andre bare fordi han selv vil tjene så mye penger som mulig. Og det er ikke hvem som helst han har fått lurt til å hjelpe seg. Så hva gjør man når til og med heltene svikter? Kanskje kan et rap-«battle» være løsningen? At produksjonen på originalt vis også får inn en god ruke bæsj og promp blir i denne sammenhengen understrekende for tematikken og ikke bare et billig triks for å få barn (og voksne) til å le.

Hip hop-sjargong, rim som går rett hjem hos barna, plumpe vitser og fint balansert publikumsfrieri er oppskriften, og det hele er passe oppviglersk til at den åpenbare moralen ikke blir for påklistret eller påfallende. Teksten og historien rommer mye, og løvehjertene er selvsagt inspirert av Astrid Lindgren, men enda mer av det uuttømmelige universet Don Martins skriver fra også i andre sammenhenger. Sånn sett blir «Isbilen» et ledd i det å ta eierskap til sin egen historie, om å heve stemmen for det man tror på. Don Martin har for øvrig skrevet musikken sammen med rap-nestor (og «Nilsen»-partner) Tommy Tee. De kompromisser ikke på kvaliteten, vel vitende om at de har verdens mest kresne publikum.

Sofia Estifanos er en fin Mariama som har publikum i sin hule hånd, høyt og lavt, mens Felipe Orellana («Blokk til blokk») spiller blant andre Mio. Lisa Thun (sist sett i «Blikk», også på Kloden, og Campingkompaniet sammen med Estifanos) spiller også Mio, og lillesøsteren. Don Martin spiller først og fremst pappaen til Mariama, men et av oppsetningens mest vellykkede grep er at han også fører en dukke som forestiller av ham selv/pappaen. Slik skaper de nok en dimensjon i «Isbilen»-fortellingen, mens Don Martin fyller ut funksjonen som en slags MC som leder an under de mange musikknumrene.

«Isbilen» med Lisa Thun, Sofia Estifanos

Ikke minst gir dukkedobbeltgjengeren Don Martin muligheten til å ikle seg andre roller, blant dem en som er det definitive beviset på at skal man spille godt teater for barn kan man ikke ta seg selv høytidelig. Her er han virkelig «the shit», som han selv sier, så får det heller være at et popsenter eller lignende om et par tiår vil komme til å trekke fram denne rollen i en eller annen «Dette er ditt liv»-lignende hyllest til mannen bak «En gang Romsåsgutt. alltid Romsåsgutt».

Barna og publikum er med hele veien, fra å lete etter drivstoff til bilen til å fortelle hva slags is de liker best. Og ikke minst kjøre isbilen sammen med Mariama og ellers synge av full hals. Når alt er over velter så kids i alle aldre ut av Kloden og ruller nedover kabelgata til refrenget «Vi kjører isbilen, vi kjører isbilen, vi kjører isbilen …», lett forundret over at man kan bli så varm i hjertet av noe så kaldt som is.


Mer fra Dagsavisen