«Lazarus»: I lyset av David Bowies stjerner

5

MUSIKAL

«Lazarus»

Av David Bowie og Enda Walsh

Regi: Anders T. Andersen

Kapellmester: Svenn Erik Kristoffersen

Scenografi/kostymer: Dagny Drage Kleiva og Olav Myrtvedt

Med: Joachim Rafaelsen, Heidi Gjermundsen Broch, Petter Vermeli, Mimmi Tamba, m.fl.

Det Norske Teatret

«Look up here, I’m in heaven/I got scars that can’t be seen». De første linjene i tittelkuttet «Lazarus» er også inngangen til et drama som har flere lag enn de som kommer fysisk til syne i musikalen som nå spilles på Det Norske Teatret. Man kan knapt unngå å se «Lazarus» i lys av David Bowies liv og karriere, og stykkets mytiske dimensjon blir også en merkbar vekt på skuldrene til ensemblet, som i første akt sliter med timing og frasering i en historie som er mer fragmentert og symboltung enn lineær og lettkjøpt.

Les også: Alle tiders stjerne

Da David Bowie døde 10. januar 2016 var det som en av vår tids aller største kunstnere, med en spennvidde som gjorde han unik, mesterlig og gåtefull. Mens sjokkbølgene ble til visshet så man ikke bare en kunstnerisk løpebane helt utenom det vanlige, men også de sterke konturene av den nyere arven som han skjenket ettertiden mot slutten av livet. Den besto ikke minst av albumet «Blackstar», utgitt to dager før han døde, og av tydelige merkesteiner som den store «David Bowie Is»-utstillingen på Victoria And Albert-museet i London og nettopp musikalen «Lazarus» som hadde premiere på Broadway i desember 2015, basert på romanen «The Man Who Fell To Earth» av Walter Tevis, som også var grunnlaget for filmen med samme navn fra 1976 med Bowie i hovedrollen.

Les Dagsavisens minneord: David Bowie er død

Det Norske Teatrets oppsetning av «Lazarus» understreker hvordan teaterrommet ble et naturlig nedslagsfelt for en iscenesetter som Bowie, og i tråd med originalmaterialet er den norske versjonen en feiring av den storslagne og overdådige dysterheten som var grunnlaget for blant annet «Blackstar». Med «David Bowie Is» som bevisst portal til det visuelle bakteppet, trekker forestillingen opp de lange linjene i Bowies bemerkelsesverdige karriere. I kostymer og scenografi (Olav Myrtvedt og Dagny Drage Kleiva), bruk av lys (Torkel Skjærven) og ikke minst filmklipp og video (Boya Bøckman) ligger et referanseverk til figurer, kostymer, album og turneer som er like rikt som det er intrikat og velvalgt. Her er klipp fra Bowies egne filmer og alt det han selv var opptatt av, designere som Alexander McQueen, Berlin-epokens skitne estetikk, figurer som Thin White Duke og den isblå dressen fra «Life Of Mars?». Ikke minst er Stanley Kubricks nøkkelverk vevd inn i forestillingen, «2001 – en romodyssé» og «A Clockwork Orange».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det mest imponerende med «Lazarus» på Det Norske Teatret er på mange vis den visuelle innrammingen, men skuespillet vokser underveis i en regi som på premieren ikke helt har funnet flyten, i en historie som i Frode Gryttens nydelig oversatte tekster aldri skal være mer enn et vagt reisverk for en forestilling som finner seg selv et sted mellom konsert og kunstinstallasjon. Sangene framføres riktignok på engelsk, et krav fra rettighetshaverne, og de løftes av et solid sju mann stort band som gjør maksimalt ut av arrangementer og nyanser.

Joachim Rafaelsen som Newton sammen med The Teenage Girls: Ingrid Jørgensen Dragland, Amanda Kamara og Joakim Ousdal. Foto: Erik Berg

Les også: «Meg nær»: En teaterbragd i all sin enkelhet

Joachim Rafaelsen har hovedrollen som Thomas Newton, det utenomjordiske, udødelige mennesket som har strandet på jorden og i en forsoffen leilighet på Manhattan der han marinert i gin oppsøkes av like deler håp og mareritt. Newton er på mange vis Bowies alter ego, og regissør Anders T. Andersen dyrker dette til fulle i en oppsetning som rammes inn av sangene, dels skrevet spesielt for stykket, andre Bowie-klassikere av mer eller mindre obskur karakter som synges av ulike karakterer i det brokete ensemblet. Rafaelsen legger stemmen sin tett opp mot Bowies egen, og spiller en mann på sammenbruddets rand mens videoprojeksjonen på veggene understreker det hallusinerende i hans indre. Newton drømmer om forgangen kjærlighet til Mary-Lou mens han tilbes av den elskovsforvirrede assistenten Elly (Heidi Gjermundsen Broch) og oppsøkes i drømmene av den navnløse jenta (Mimmi Tamba) og en forrykt kjærlighetsmorder ved navn Valentine (Petter Vermeli). I periferien gamle venner og impulser fra Bowies kunst og alt han var opptatt av, hvor særlig «It’s No Game»-nummeret (fra «Scary Monsters») med Catharina Vu som en japansk Björk-utgave setter en tidlig standard for stykkets visuelle fest. I andre akt hentes noe av den samme estetikken opp i de tre Teenage Girl-rollene, nå kledd som japanske cosplay-jenter.

Les også: Bowie i Berlin

Utenforskap og håpløshet er stikkord for hovedpersonen som hjemsøkes av så vel fortidens som nåtidens spøkelser. Når den navnløse Girl som er fanget i ingenmannsland mellom liv og død plutselig kommer på hva hun heter, åpenbarer «Lazarus» seg som et dystopisk tankesprang hentet ut fra Dickens «A Christmas Carol». Det er for øvrig Mimmi Tamba i rollen som Girl som står for kveldens definitive høydepunkt når hun tidlig i annen akt framfører «Life On Mars?» i en fantastisk berørende versjon.

Mimmi Tamba som Girl. Foto: Erik Berg

Derfra og ut finner stykket balansen i den kreative galskapen. Nå kommer også Petter Vermelis lunefulle Valentine-figur til sin rett som en slags orkestrator utover å være en underlig framtoning av en harryrocker, og Rafaelsen senker skuldrene. Han avslutter riktignok før det første akt med en helt strålende «Where Are We Now», Berlin-nostalgien fra albumet «The Next Day», og en herlig tullete «Absolute Beginners» sammen med Vermeli og en gjennomgående solid Heidi Gjermundsen Broch, som i rollen som Elly også bidrar til at stykket får en leken og humoristisk klangbunn. Og hun gjør «Always Chrashing In The Same Car» (fra «Low») til sin egen. Det er også i dette spennet, i andre akt at Rafaelsen i likhet med ensemblet for øvrig virkelig finner sin indre Newton, fram mot en finale der han og Tamba med «Heroes» formelig løfter «Lazarus» til en opplevelse helt utenom det vanlige.

«Lazarus» er ikke uten feil, og er fortsatt noe nervøs og frynsete i formen, også hva gjelder sangprestasjonene, men forestillingen løfter seg utover i andre akt til å bli en visjon av den storheten den er ment å være. I den strømmer David Bowies kunst som en svart stjerne av håp og forsoning.