Kunst

Kritisk, provokativ og estetisk spennende

Kan samisk kunst bli det alle snakker om på verdens viktigste kunstbegivenhet, den syv måneder lange Venezia-biennalen?

---

KUNST

Pauliina Feodoroff, Máret Ánne Sara og Anders Sunna:

«̒The Sámi Pavilion»

Den nordiske paviljongen, Venezia-biennalen

Italia, til 24. november

---

VENEZIA (Dagsavisen): Urfolkskunst har vært «hot stuff» i internasjonalt kunstliv en stund. Samisk kunst fikk sitt internasjonale gjennombrudd på Documenta i Kassel og Athen i 2017. Men når kunstnerne Pauliina Feodoroff, Máret Ánne Sara og Anders Sunna sammen har skapt «̒The Sámi Pavilion», er det en manifestasjon som vil gi gjenlyd over hele verden. De tre representantene for samefolket har allerede fått mye oppmerksomhet internasjonalt. Men nå som utstillingen er åpnet, bør interessen kunne øke sterkt.

I en internasjonal sammenheng er denne utstillingen mer provokativ enn det vi har vært vant til å se av urfolkskunst. Og estetisk spennende, variert og engasjerende. Utstillingen er ladet med imaginært sprengstoff som eksploderer i fjeset på myndighetenes langvarige og pågående undertrykking av samefolket. De tre kunstnerne er både eksplisitt politiske og subtilt kommuniserende på ulike nivåer.

Jeg har alltid likt tanken bak «Den nordiske paviljongen» i Venezia, der Finland, Sverige og Norge samarbeider om presentasjonen under de alternerende arkitektur- og kunstbiennalene. Særlig i en tid som denne, der Russlands invasjonskrig i Ukraina setter godt naboskap under press, er det nordiske samarbeidet et forbilde som viser at gode relasjoner er gull verdt. Akkurat denne tanken blir ekstra påtrengende i år, når den russiske paviljongen, vis-á-vis den nordiske, står stengt med lukket port.

Anders Sunna, «Illegal Spirits of Sapmi»

Når den nordiske paviljongen nå er omdøpt til «Den samiske paviljongen», markerer det en ytterligere understreking av symbolikken i dette samarbeidet. Samene er en urfolksgruppe som har levd og bodd i de nordlige delene av det nordiske området så lenge noen kan huske. Men de siste hundreårene er deres rettigheter og tradisjonelle levevis blitt diskriminert, undertrykket og forhånet av majoritetsbefolkningen og staten. Med de siste årenes oppblomstring av samisk musikk og kultur, tror vi gjerne at disse tingene hører fortiden til. Realiteten er at samisk levevis blir undertrykt av norske myndigheter til denne dag. Det er ikke særlig mye bedre i Sverige eller Finland. For ikke å snakke om i Russland.

Nettopp derfor var det sterk symbolkraft i det at dronning Sonja stod for den offisielle åpningen torsdag. Kongehuset har lenge hatt en spesiell posisjon for samefolket, som tydelige støttespillere der Stortinget og skiftende regjeringer svikter. Det nåværende kongeparets første offisielle reise etter at de giftet seg, i 1969, gikk til Finnmark. Bildet av kronprinsparet i samedrakter gjorde sterkt inntrykk den gangen.

Máret Ánne Sara ble kjent for «Pile o’Sápmi», en haug reinskaller hun plasserte utenfor tinghuset i Tana da hennes bror stevnet staten fordi de (les: vi) ville tvinge ham til å slakte ned reinflokken hans. Senere er skallene vist foran Tromsø lagmannsrett og Stortinget i Oslo, i tillegg til Documenta. Når Nasjonalmuseet åpner i juni vil publikum møte dette verket allerede i foajeen, der det skal henge permanent.

Máret Ánne Sara

Siden «Pile o’Sápmi» er et så sterkt og umiddelbart kommuniserende verk, overrasker det at hun er så lavmælt denne gangen. Men hennes installasjon fungerer på mange plan, både gjennom sin subtile visualitet der hun bruker reinmager som skulpturelle objekter, men ikke minst gjennom det vi ikke kan se. Hennes luktfangere fremkaller dype følelser av ubehag og velvære. Den ene lukter av noe som minner om kattepiss, den andre minner om håp. Den første er lukten av frykten reinsdyrene utsondrer når de føler seg truet. Installasjonen er som helhet et sorgverk der hun bearbeider traumene familien er påført gjennom den langvarige rettsprosessen. Bruken av rovdyrdrepte lam blir en påminning om samenes vanskelige livsvilkår: Kadavrene må leveres i en container for at staten skal gi erstatning for tap av dyr.

Initiativet til den samiske paviljongen kommer fra Katya García-Antón, påtroppende leder for det skandaleombruste Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Åpningen under Venezia-biennalen er det siste hun gjør som leder av OCA, Office for Contemporary Art. Hun har brukt mye av sin tid i jobben på å gi Norges nordområder og samefolket oppmerksomhet. Slik sett har hun ligget i forkant av den internasjonale trenden.

Paullina Feodoroff

For fire år siden, i forbindelse med utstillingen med samisk kunst i Dronning Sonja Kunststall, etterlyste jeg den sinte, samiske kunsten. I Venezia er den tydelig til stede gjennom Anders Sunnas installasjon. Hans store malerier forteller historien om familiens 50 år lange kamp for å forsvare retten til å drive reindrift slik de har gjort i generasjoner. Maleriene er brutalt ærlige i karikeringen av den svenske overmakten, fulgt av ringpermer med dokumentasjon. Pauliina Feodoroff er formidleren som stiller seg mellom de to andres ytterpunkter. Hennes videoarbeid og performance formidler alvoret i storsamfunnets inngrep i reindriftssamenes levekår og -områder som vil få konsekvenser også på et globalt plan. Det er skremmende tanker.

«̒The Sámi Pavilion» er så innholdsrik at jeg kunne skrevet masse mer. Det viktigste den minner oss om, er at vi i majoritetsbefolkningen, selve storsamfunnet, har en grunnleggende jobb å gjøre for å reparere den århundrelange undertrykkingen av samefolket. Skal vi greie det er annerkjennelsen av samenes sinne og frustrasjon et første, imøtekommende skritt. Kunsten i «Den samiske paviljongen» gir oss mulighet til å lære om og møte samisk kultur på en respektfull måte. For som en av kunstnerne sier (fritt sitert): Når språket og troen på rettferdighet er tatt fra oss, da er kunsten det siste språket som lar oss uttrykke det vi har gjennomlevd. Og det vi håper på.