«Sprengt»: Menneskets brutalitet kjenner ingen grenser

5

TEATER

«Sprengt»

Av Sarah Kane

Regi: Kjersti Horn

Videoregi og kameraføring: Mads Sjøgård Pettersen

Med: Kim Kalsås, Stine Robin Eskildsen, Oscar Jean

Den Nationale Scene

BERGEN (Dagsavisen): Med sitt aller første teaterstykke «Sprengt», satte den britiske dramatikeren Sarah Kane seg selv ettertrykkelig på kartet. Det hardstappede dramaet er en brutal, grenseutforskende og uforsonlig voldseksplosjon, en makaber mønstring av menneskets evne til å ødelegge, knuse og utslette andre på bestialsk vis. Etter at urpremieren i 1995 skapte store kontroverser, ble Kane umiddelbart en representant for datidens «rett i trynet»-estetikk. Aversjonen mot stykket snudde imidlertid i takt med at kritikere og publikum så hva hun forsøkte å formidle – en sanselig poengtering av vold med krig som bakteppe, så vel den fysiske som den psykiske. Fire år og like mange dramaer senere, i 1989, tok Kane sitt eget liv, bare 28 år gammel.

Både «Sprengt» («Blasted») og hennes siste stykke «4.48 Psychosis», oppført først etter hennes død, har vært med på å bygge mytene rundt Kanes dramatikk og hennes sterke depresjoner og utslagene av disse. Begge stykkene, sammen med «Renset», er noe av det mest utfordrende en regissør og en skuespiller kan gi seg i kast med, og «Sprengt» har i tillegg en så eksplisitt fysisk nærvær av voldshandlinger at det hele truer med å revne. Kjersti Horns oppsetning på Den Nationale Scene, som har fått 16-årsgrense, gjør ingen forsøk på å dempe det nakne skriket av voldtekt, selvmord, uhemmet rasisme, kannibalisme og psykotisk voldsaggresjon. Snarere er hennes sceniske virkemidler og sterke søkelys på Kanes bildebruk med på å blåse opp detaljene i all sin gru. Gjennom Kjersti Horns kombinasjon av video og fysisk nærvær kan stykket ses både som et speil på hva krig, ulikhet og klasseskille gjør med mennesker, men også hvordan mediene agerer i møtet med det aller grusomste.

[ Teater med høy smerteterskel  ]

«Sprengt» er blitt satt opp i Norge tidligere, og også Kjersti Horn har arbeidet lenge for å få sin versjon til scenen, også på Den Nationale Scene (DNS) i Bergen. Men så sent som i fjor høst ble en allerede premierebestemt versjon med Horn som regissør på Det Norske Teatret lagt på is for godt. «Sprengd» skulle i Oslo hatt blant andre Emil Johnsen og Marie Blokhus i to av rollene, men oppsetningen ble en av mange i løpet av koronaåret som aldri ble noe av. Dermed ble likevel Den Nationale Scene åsted for Kjersti Horns dissekering av krig, voldtekt og intens nedrighet.

Stykket er todelt, og på DNS er den første delen udefinert hva gjelder tid og rom. I originalen skal det være et hotellrom i Leeds, mens bakteppet Kane skrev «Sprengt» ut fra, var krigen på Balkan. Scenen på DNS er tredelt mot publikum. I midten ser vi inn gjennom vinduene til hotellrommet, på hver av sidene er en tilsvarende stor videoskjerm. En kamerafører inne i hotellrommet nærfilmer aktørene og deres gjerninger inne på rommet, ubehagelig tett på, og dette overføres så til de to skjermene enten simultant eller i ulike utsnitt. Selv om vinduet og gardinene som er trukket igjen i seg selv skjuler handlingen og med det ubehaget, brettes det altså ut i nærbilder på de store skjermene.

Det begynner med at Ian (Kim Kalsås) og Cate (Stine Robin Eskildsen) ankommer hotellrommet. Vi forstår at de har forhold til hverandre fra før, men at de ikke har sett hverandre på lang tid. Det er en skjør samstemmighet mellom dem, underforstått preget av overgrep og seksuell tvang, kanskje incest, men også en slags gjensidig avhengighet. Han er mange tiår eldre enn henne, vulgær og alkoholisert, alvorlig syk, med rasistiske og sexistiske utfall. Hun har livet sitt i plastposer, tettsittende klær og bar mage, kanskje et gatebarn full av angst, men også av rasjonelle valg når hun har ryggen mot veggen. Såre scener er når hun som et lite barn sutter på tommelen i det ene øyeblikk, og tvinges til ydmykende seksuelle handlinger i det neste.

[ Lars Norén vender tilbake til sin egen oppvekst i «Etter stillheten» (+) ]

Snart skifter scenen fra den mellommenneskelige volden, til vold satt inn i et system. Tvang, voldtekt og tortur blir like livsfarlige våpen som geværet. Idet Cate et øyeblikk går inn på badet, stormer en soldat (Oscar Jean) inn på leting etter noe eller noen, kanskje henne. Vi er ikke lenger i Leeds eller Bergen, men i en krigssone i undergangstimen. Soldaten har sett det verste, og han har gjort enda verre. En bombe springer så glass og møbler flyr veggimellom. De to mennene kyles blodige og kvestede inn i en maktkamp der den ene ikke har snøballs sjans i helvete. Soldaten har sett kona bli voldtatt og partert av fienden. Hans fortelling er ikke bare verbal, den blir en fysisk demonstrasjon på den eneste andre som er i rommet før situasjonen eskalerer ytterligere idet Cate kommer inn fra ødeleggelsene utenfor med et døende spedbarn i armene.

Vi trenger ikke suge mer på detaljene. De er veldokumentert et tastetrykk unna for alle som vil vite. Innimellom tenker man at dette er litt som om Quentin Tarantino skulle tatt noen ytterligere skritt inn i de mest groteske voldsforestillingene, men i motsetning til hans filmer er det lite svart humor å finne i visjonene hos Kane. Horns lesning av Kanes stykke er for nærme realismen til det. Stykkets slutt er uten håp, likevel med en flik av den ømheten selv de mest ødelagte menneskene kan ha for hverandre, bare vekkeren er kraftig nok.

[ Frode Grytten lar seg friste i Djevelens Toyota (+) ]

Scenograf Sven Haraldsson har skapt et miljø som lukter av frykt og nedarvet elendighet, et hotellrom der det eneste rene er spriten i minibaren. Kjersti Horn går videre i sin utforskning av video og filmet sanntid i «Sprengt», som rent teknisk kan minne om en mellomting av «Raskolnikov» (Det Norske Teatret/Det Vestnorske Teatret), der bortimot alt foregikk foran kamera, og «Kven drepte far min» (Det Norske Teatret), som blandet video og en tildekket scene. Men i en tid med stadig mer nærgående medier og det utemmede i måten sosiale medier trigger klikk og stadig sterkere fokus på ubehaget, får Horns virkemidler mange dype lag, av forståelse og kritikk. I «Sprengt» blir gardinene, trukket for eller hengende som laser foran mennesker dels skjult i kaos og egen nedverdigelse, et sterkt symbol på hvordan vi ofte vil stenge ubehaget ute. Betrakteren vegrer seg mot å se, mens andre vil nekte omverdenen innsyn til ulike handlinger og prosesser. Kameraet derimot, går i likhet med lydene og musikken svært nært innpå, ubønnhørlig som en kikker. De valgte utsnittene i dokumentasjonen av handlingene løfter fram det såre, fortvilte og rasende sultne som ligger i valgene og instinktene som utspiller seg.

Vi blir vitne til en refleksjon over et sammenbrudd i mange stadier, der det knuste hotellrommets kaotiske, skitne, oversprøytede og blodige virvar blir et fysisk bilde på de menneskelige sammenbruddene som forårsaker bestialske handlinger, hat, frykt og frådende rasisme. Å se Kjersti Horn knytte alle disse bestanddelene sammen i «Sprengt» er imponerende. I hennes regi blir skuespillerprestasjonene nærmest magiske idet de både skal mestre de tunge og kraftfulle fysiske rundkastene, men også de sirlige nyansene som ligger i spekteret av det mest intense, men også det ømmeste av følelser. Og hele tiden skal de forholde seg til kameraførerens utsnitt som både skal blottstille og tildekke.

[ Ane Bruns musikk blir frodig teaterunderholdning (+) ]

De fremragende skuespillerprestasjonene balanserer hårfint mellom overspill og underspill, i et intenst kammerspill som fortsatt har litt å gå på. Kim Kalsås gjør en bragd av en prestasjon som en dødssyk person som utsettes for de groveste voldshandlingene og brytes helt ned til det aller nakneste, fysisk som psykisk. Stine Robin Eskeland balanserer glassaktig apati med hysteri og sammenbrudd, og lammende angst med beregnende empatisk virkelighetsflukt. Oscar Jean har den vanskelige rollen som den ødelagte krigeren, som går i oppløsning som en apokalypse i seg selv, men som likevel har en slags medynk igjen for omgivelsene, om ikke seg selv.

Som tilskuer dras du inn i det klaustrofobiske og blikket trekkes til den nedadgående spiralen uten man vil eller ikke, også fordi man vet at det alltid vil være kriger og katastrofer hvor lignende handlinger vil utspille seg, enten i de regelrette krigssonene eller i nære relasjoner mellom «hjemmets» fire vegger. For Sarah Kane ble mørket ikke til å bære. Men før det skrev hun «Sprengt» som en analytisk påminnelse om at de menneskelige driftene og ondskapen ikke lar seg stenge ute enn så mye man gjerne vil skjule dem. I Kjersti Horns oppsetning forsterkes lyset i Kanes nattsvarte visuelle poesi.