Kultur

Gnistrende film om brødrene Sparks - nå kommer de til Norge igjen

Neste uke er duoen Sparks omsider i Norge igjen. Siden sist er det kommet en stålende dokumentarfilm som viser hvorfor brødrene Ron og Russell Mael er i en klasse for seg i pophistorien.

---

FILM

Sparks

The Sparks Brothers

Regi: Edgar Wright

---

Regissøren Edgar Wright stiller selv spørsmålet til å begynne med i sin film «The Sparks Brothers»: Hvordan kunne disse avvikerne fra glamrocken bli et band med en karriere som varer videre gjennom fem decennier? Hvordan kan Ron og Russell Mael både være suksessrike og undervurderte, svært innflytelsesrike og bli oversett på samme tid?

– Humoren har alltid vært viktig for oss, men gjerne med en skarp, bittersøt brodd. Vi er morsomme, men dere må ta oss på alvor, sa de amerikanske brødrene Ron og Russell Mael sist vi snakket med dem selv. Dette begynner å bli lenge siden, men så har de også holdt på en stund. I over 50 år har gruppa laget forunderlig musikk, mye av den så vidunderlig annerledes at det nesten ikke går an. Sparks er nesten for smarte for sitt eget beste. Sangene deres kunne vært hits i en bedre verden, men både sang og musikk er ofte langt over toppen for hva som regnes som allment akseptabelt.

Ron og Russel Meal ble født i henholdsvis 1945 og 1948. Filmen om dem tar oss tilbake til California under det de kaller musikkens største seismiske skift, med den nye uttrykksformen rock’n’roll som var feil på alle de rette måtene.

I ungdomsårene levde de surferlivet på stranden, der de også hørte popmusikk på medbrakt reiseradio. Det var ingen motsetninger mellom britiske grupper og soulgrupper, hvite grupper og svarte grupper. Ingen brydde seg om, eller stilte spørsmål om musikalske sjangere, forteller de i filmen. De så alle de britiske gruppene som kom på besøk, og guttene fikk oppleve The Beatles to ganger.

Denne interessen førte fort til at de startet egne grupper, gjerne med rare navn. I 1966 spilte inn sin første sang, den fremtidsrettede «Computer Girl», pre-Kraftwerk, som de sier. Men de ville aller helst være The Kinks og The Who, alltid med den store drømmen om Storbritannia.

Den første som forbarmet seg over gruppa var Todd Rundgren, som produserte debutalbumet mens de kalte seg Halfnelson. Dette vakte ikke voldsom stor oppsikt. Plateselskapet Bearsville ville prøve igjen, foreslo et navneskifte til Sparks Brothers, siden duoen både likte og minnet om filmkomikerne Marx Brothers. Russell og Ron gikk med på Sparks som et kompromiss. Heller ikke nå slo ikke an, og de tenkte at det svingende livet i det forjettede London kunne passe dem bedre.

Der ble Sparks en del av den eksentriske fargerike nye rocken tidlig på 70-tallet. De ble for alle praktiske formål et britisk band, spilte inn albumet «Kimono My House», og plateselskapet Island tok sjansen på å gi ut «This Town Ain’t Big Enough For The Bout Of Us» på singel. En sang som får tida til å stå stille, sånn at alle elskere av eventyrlysten popmusikk bare sitter igjen som store spørsmålstegn etter det første møtet, og undrer «hva var dette?»

Etter en opptreden på TV-programmet Top Of The Pops gikk Sparks viralt i en analog tid. Et godt minne fra den gangen man kunne slippe unna med hva som helst i popmusikken. Og popstjernene kunne se så idiotiske ut som de bare ville. Russell Mael var riktignok en tidsriktig posterboy, mens Ron Mael poserte med en slags hitlerbart som neppe fikk jentene til å dåne. – Jeg var nok for naiv. Jeg så den mer som en Chaplin-bart, men burde vært mer forsiktig. Nå lar jeg barten gro mer naturlig, fortalte Ron oss senere.

Hitlåtene til Sparks bare fortsatte å komme: «Amateur Hour», «Never Turn Your Back On Mother Earth», «Something For The Girl With Everything» og «Number One Song In Heaven» var noen av de mest minneverdige. Med 80-tallet forsvant Sparks ut av det alminnelige nyhetsbildet, og begynte å lage musikk for mer spesielt fordomsfrie interesserte.

Ron og Russel Mael har forkastet alle popmusikkens krav til konformitet, men har fortsatt å lage plater for et dedikert publikum. Sparks holder stilen, forbausende godt. Hvilken stil, forresten? Sparks høres jo ikke ut som noe som helst annet, med deres hysteriske sammensmelting av rock, pop, klassisk musikk og opera. Det er som kjent bra å ha sin egen stil.

Sparks i et nytt århundre, alltid med sin egen stil.

Regissøren av dokumentarfilmen har med seg et formidabelt lag av beundrere, som gjerne snakker om sin fascinasjon for Sparks: Tony Visconti, Mike Myers, Neil Gainman, Bjørk, Beck, New Order, Duran Duran, Beck, Jack Antonoff og veldig mange andre. – Folk klarer ikke å ta humor på alvor, sier Flea fra Red Hot Chili Peppers, som en mulig forklaring på at ikke Sparks er verdens største band.

Thurston Moore fra Sonic Youth er en av dem som omfavner samarbeidet mellom Sparks og produsenten Giorgio Moroder på «No. 1 Song In Heaven» fra 1979. – De motsa og fornektet alt som foregikk ellers, og hevet seg over det, sier han. I overgangen fra 70- til 80-tallet ble Sparks soundtrack for nye romantikere med en mer elektronisk dansegulvkultur. Til og med «Love Will Tear Us Apart» var laget med denne som utgangspunkt, forteller Stephen Morris fra Joy Division.

Gruppas mest spesielle produksjon er «The Seduction Of Ingmar Bergman» fra 2009. En kombinasjon av hørespill og musikal som var et bestillingsverk fra Sveriges Radio, en fantasi om at Ingmar Bergman blir kidnappet av Hollywood for å tilpasse seg den amerikanske filmindustrien. Dramaet utspiller seg i konflikten mellom kunstnerisk integritet og bransjens krav til alminnelighet. Der Sparks på sin forunderlige måte befinner seg i midten, og kan fortelle oss om hvordan det er å bli dratt i begge retninger.

Ron and Russel Mael i Sparks i februar i år, med den franske filmprisen Cesar for sin film "Annette".

I 2021 fikk brødrene Mael endelig oppfylt drømmen om å lage sin egen film, med musikalen «Annette», regissert av Leos Carax. For denne fikk han prisen som best regissør i Cannes i fjor. I februar i år fikk filmen fem franske Cecar-priser, inkludert beste originalmusikk til en film.

«The Sparks Brothers» varer i to og en halv time. Det er lenge, men Sparks har en sjelden evne til å bli borte, og komme tilbake, slik at hver gang man tror historien går mot slutten, så begynner den om igjen. En formulering jeg låner fra den britiske TV-verten Jonathan Ross i filmen. Den kan leies på YouTube for en billig penge, eller kjøpes til odel og eie på god, gammeldags DVD. Og så kommer de altså snart hit igjen i levende live, på Rockefeller i Oslo 27. april.

Todd Rundgren får noen av de siste, oppsummerende ordene i filmen. – Det er en trøst at noe så rart kan overleve så lenge uten å bli ødelagt og gjort til noe som er mindre merkelig, sier han. Og 50 år etter starten er Sparks her ennå, i alle fall i byer som er store nok for oss alle.

Sparks: The Sparks Brothers (Regi: Edgar Wright)



Mer fra Dagsavisen