Vakker og underlig klassiker for de unge

---

5

TEATER

«Agnes Cecilia»

Av Maria Gripe

Regi: Erlend Samnøen

Med: Monica Dybwad, Fabian Svegaard Tapia, Tone Mostraum, Bernhard Arnø, Ingjerd Egeberg, Anne Krigsvoll, Mona Huang, Maria Lingfors

Nationaltheatret, Kanonhallen på Løren

---

Nora Hed (Monica Dybwad) har mistet foreldrene sine i en bilulykke og har kommet inn i familien Sjøborg som fosterbarn. Sammen med fosterforeldrene Karin (Tone Mostraum) og Anders (Bernhard Arnø) og fosterbroren Dag (Fabian S. Tapia) har hun flyttet inn i en gammel leilighet. En dag finner de et gammelt bilde i leiligheten, et fotografi av to kvinner, Agnes og Hedvig, og en liten baby, Cecilia. Så begynner mystiske ting å skje. Telefonen ringer og Nora får rare beskjeder, hun må hente en dukke i Stockholm, Dag drømmer om ting som vil skje, og Nora kommer over noen lapper med datoer og underlige, triste beskjeder. Det er en sammenheng mellom alt som skjer, og Nora må finne den. Slik blir hun også bedre kjent med seg selv.

Å lage teater av Maria Gripes ungdomsroman «Agnes Cecilia – en selsom historie» er ikke bare-bare – her er det mange tråder å følge, mange biter som skal passe. Men på Nationaltheatret, avdeling Kanonhallen på Løren, kan man nå oppleve en sceneversjon som er både vakker og underlig, og som forvandler denne moderne litteraturklassikeren til et flott, selvstendig scenisk kunstverk.

[ Henrik Ibsens «Sancthansnatten» er det bedre og morsommere enn sitt rykte, 170 år etter fiaskopremieren (+) ]

Litteraturforskere har påpekt at Maria Gripe skrev all-aldersbøker, altså bøker som like gjerne kan bli lest av voksne som av barn og unge. Og klassikere som «Agnes Cecilia» og «Tordivelen flyr i skumringen» er bøker jeg selv har hatt glede av å lese etter både fylte tretti og førti. Så ikke overraskende er «Agnes Cecilia» i Kanonhallen blitt en forestilling som også snakker til det voksne hjertet. Kanskje er den anbefalte niårsgrensen litt vel lav, for i denne fortellingen er det mye som skal forstås, mange linjer og personer å holde rede på. Men en elleveåring jeg snakket med i pausen, klarte i alle fall å følge med, og hun syntes det var spennende også.

[ De rakk én forestilling før nedstenging. Nå får ungdomsteateret spille igjen ]

Og spennende, det er denne forestillingen! Ikke bare er Maria Gripes fortelling full av mystikk, men i Erlend Samnøens regi er scenekunstens spenningsskapende effekter brukt både godt og med måte. Lommelykter i mørket, luftig og nærmest overjordisk musikk, skrekkfilmeffekter som barnelatter og en dukke som reiser seg opp selv, høye skrik og dører som åpner seg for egen maskin – alt bidrar til at denne selsomme historien forblir selsom også i Kanonhallen. Samnøen, som er utdannet danser, har i tillegg lagt mye koreografi inn i forestillingen. Alle karakterene danser seg nærmest gjennom fortellingen, og da særlig mormor Vera Alm (Ingjerd Egeberg) og Dag Sjøborg.

De koreograferte bevegelsene trekker fortellingen ut av realismen og gir en opplevelse av at alt som skjer, kommer fra et sted utenfor den kjente virkeligheten. Dette er jo en historie om overnaturlige ting, og dansen og det tydelig koreograferte, gir alle karakterene vi treffer et streif av noe overnaturlig, noe annerledes enn det hverdagslige. I tillegg er dans også sentralt i livet til en av karakterene Nora oppdager når hun begynner å nøste opp i alt det rare som skjer, så grepet er godt forankret i fortellingen selv.

Romanteksten er (heldigvis) kuttet ned og bearbeidet for scenen (av Anders Duus og Maja Salomonsson), og bare den mest nødvendige informasjonen er beholdt, slik at vi hele tiden holder oss til hovedfortellingen; Noras nøsting i historien om de to kvinnene Agnes og Hedvig og det lille barnet Cecilia, samt hennes gradvise oppdagelse av hvordan deres historier henger sammen med hennes egen. Allikevel er det en fallgruve i denne fortellingen som til og med boken selv faller ned i, og det er de mange personene og ulike slektskapene som etter hvert dukker opp. Så om første akt var spennende og lett å følge med på, så kan det bli verre når andre akt presenterer oss for en slektshistorie med halve og hele søsken, fosterbarn, «ekte» barn og «uekte» barn. Det er en skikkelig kabal av folk, og man er nødt til å forstå den for å forstå plotet i historien. Jeg lurer på om elleveåringene fortsatt henger med her?

[ Dette er årets beste Oscar-filmer - og slik kan du se dem ]

I Maria Gripes romaner henger det overnaturlige ofte sammen med det eksistensielle, og livet, døden og slekters gang fremstilles som en evig sirkel som hele tiden er en del av en større meningssammenheng. Nationaltheatrets «Agnes Cecilia» har klart å bevare den eksistensielle grunnproblematikken, men forestillingen får aldri noe grublete over seg. Sammenhengene og det meningsfylte fellesskapet mellom mennesker på tvers av generasjoner, og på tvers av liv og død, får heller tale for seg selv gjennom det vi kan se og sanse på scenen, og gjennom den følelsesmessige reisen Monica Dybwads Nora tar oss med på.

Dybwad gir oss et overbevisende portrett av en søkende ung jente, med mye mot og energi. Hun og Fabian Svegaard Tapia spiller hverandre gode og har en lett og leken kjemi gjennom hele forestillingen. Litt ekstra kudos også til Ingjerd Egeberg, som med glans gjennomfører sin rolle som fin, gammel og helkoreografert dame i en veldig tettsittende drakt.

Ta med deg et ungt menneske du kjenner til Kanonhallen og opplev denne forestillingen. Dere får garantert ett og annet å snakke om når den er ferdig.