Rødglødende og gåtefull «Hedda Gabler»

---

4

TEATER

«Hedda Gabler»

Av Henrik Ibsen

Regi: Fredrik Longva

Med: Ingrid Unnur Giæver, Kristine Hartgen, John Emil Jørgensrud, Khalid Mahamoud, Eivin Nilsen Salthe

Riksteatret

---

Vi har henne ikke denne gangen heller, men regissør Fredrik Longva nærmer seg Hedda Gabler og Ibsens mest myteomspunne skikkelse uten forbehold. Longva viser igjen hvilket dyktig håndlag han har med forslitte teaterklassikere alle har en formening om. Riksteatrets satsing på Henrik Ibsens sentrale drama er i mange henseende svært vellykket, men noen valg er diskutable og gjør «Hedda Gabler» mindre helstøpt enn man kunne håpe. I Ingrid Unnur Giævers glimrende tolkning av hovedrollen får vi imidlertid en fascinerende kompleks og livsfarlig skikkelse som spiller høyt i forsøket på å rive seg løs fra nedarvede lenker og samfunnsmessige strukturer.

Henrik Ibsen skrev «Hedda Gabler» i 1890, og var ikke nådig mot sine medmennesker. Den klassebevisste offisersdatteren har sammen med akademikeren Jørgen Tesman returnert fra en seks måneder lang bryllupsreise. På turen har hun hatt det «grusomt gørr» mens Tesman har rotet rundt i antikvariater. I det de flytter inn i den gamle ærverdige statsrådsboligen er utsiktene til selskapeligheter, familieforøkelse og framtidslykke store, men i løpet av døgnet som kommer skal liv gå til grunne og døden vil sitte igjen som et utfordrende spørsmålstegn.

[ «Tid for glede» er et teaterløft av de sjeldne (+) ]

Regissør Fredrik Longva har både psykologi og kunsthistorie med seg inn i teatret i tillegg til regilinjen på Kunsthøgskolen. I 2019 debuterte han i profesjonell sammenheng med en fantastisk og intens oppsetning av Strindbergs «Dødsdansen» på Trøndelag Teater. Han fulgte opp med Henrik Ibsen og en frodig bearbeidelse av «Fruen fra havet», hvor han igjen grep begjærlig rundt tekstens iboende brytninger mellom de enkelte figurenes lengsler og konvensjonene de stanger mot. Innfallsvinkelen til «Hedda Gabler» følger samme mønster, og som i et Strindbergs «rødt rom» er det søken etter frihet og sannhet som driver stykkets lidenskapelige sjeler idet de kommer inn på den blodrøde scenen.

Longva skreller bort alt unødvendig av staffasje og småprat i en moderne tilnærming, også språklig. Dels nyanseres dette gjennom skuespillernes dialekter. Det trange scenerommet er sterilt, bortsett fra Heddas piano og en blomsteroppsats som til forveksling ligner en illevarslende bårebukett. Borte fra scenen i fysisk forstand er husholderske og de evinnelige tantene, og Hedda Gabler gjør ingen forsøk på å skjule avskyen for sistnevnte når Khalid Mahamoud som Tesman entrer scenen med en lystig mobiltelefonpassiar som ender i en pakkeforsendelse med hans egne gamle tøfler. Dermed er Tesman plantet med begge beina i det passive hjørnet idet ting begynner å rakne, og hans støvete studier rundt husflid i middelalderen blir satt opp mot samtidige kultur- og framtidsvisjoner.

[ Torshovteatret går bokstavelig talt i svart med teaterforestillingen «Den skinnende byen» (+) ]

Hedda Gabler har danset seg trett. Giftermålet med Tesman var helst et resultat av et plumpt uttalt ønske om å bo i nettopp dette huset, men både sosiale sammenkomster og Heddas lengsler etter noe mer enn bare Tesman, har dårlige kår. Overfor dommer Brack (Eivin Nilsen Salthe) sammenligner hun det med noe avdødt, vel vitende om Bracks listige ønske om å bli en tredjemann på denne reisen. Samtidig har Tesmans akademiske konkurrent Eilert Løvborg (John Emil Jørgensrud) blitt hjulpet til et verdig liv igjen av Heddas tidligere skolerival Thea Elvsted (Kristine Hartgen). Løvborg er Heddas gamle flamme, og hans nye boksuksess gjør han til en utfordrer til stillingen Tesman er lovet på byens universitet. Og i midten av det hele står Hedda Gabler. Beregnende, bortskjemt, unnvikende og redd, men med en vilje og en skjønnhet som har gitt henne alt det hun til enhver tid har ønsket seg. Fram til nå.

[ Han regisserer verdens største stjerner. Og et norsk dansekompani ]

Hun har tilsynelatende alle i sin makt, likevel er hun den minst frie av figurene som utgjør brikkene i et miniatyrunivers hvor gamle maktstrukturer fortsatt sitter i veggene. Og veggene rent fysisk i Longvas oppsetning er et knallrødt, trangt rom med fliser på gulv, vegger og tak. Scenograf Katja Ebbel viser hvilket talent hun har for å bygge symbolske rom rundt skikkelser og tematikk, og visuelt sett gjør hun «Hedda Gabler» både slående og utfordrende. Scenen er både glødende og klinisk kald, som om det var en disseksjonssal, eller et slakteri, hvor rester og slagg enkelt kan spyles vekk når det hele er over. Og Longva skal både snitte, dissekere og partere, i det minste på et psykisk nivå som understrekes av Ebbels scenografi når nye rom og muligheter bokstavelig talt åpner seg i Heddas sinn. Hanne Hukkelbergs suggererende musikk og komposisjoner er usedvanlig vellykkede som stemningsskapende lydkulisser i samspill med Martin Myrvolds lumre lysdesign.

Solveig Holthe Bygdnes’ kostymer, de klassiske stramme kjolene og florlette eksklusive morgenkåpene framhever Hedda Gablers posisjon og ambisjoner, og hennes anlegg for å «kjede livet av seg». Gjennom Giævers observerende ståsted i døråpningens halvmørke, og hennes beregnende positurer i sentrum for fellesskapet, med og uten pistol, blir Longvas Hedda Gabler et ekko av noen av tidenes «film noir»-erketyper: Champagne-sippende, sensuelt flørtende og farlige. Under overflaten gir Giæver sin Hedda den nødvendige dybden som avslører moralforvirringen og desperasjonen når hun skjønner at drømmene og det kroppslige begjæret hun klynger seg til, er i ferd med å smuldre bort. Her skimter man den uutgrunnelige ensomheten hennes, og sårbarheten idet Brack snører nettet og Tesmans endelige utspill går i hans favør.

[ «Edderkoppkvinnens kyss»: Teater Manu spinner et nett av følelser (+) ]

Utfordringen med «Hedda Gabler»-oppsetninger er at birollene ofte forsvinner i oppmerksomheten som vies hovedpersonen. Det blir også svakheten i bearbeidelsen til Longva i samarbeid med Siri Løkholm Ramberg. Konsentratet sirkler inn Hedda Gabler og til en viss grad dommer Brack, som spilles med dansende og infam umoral av Eivin Nilsen Salthe. John Emil Jørgensruds Løvborg er på sin side en nydelig tragedie som med sin stoiske selvsikkerhet og sorgmuntre framtoning bringer fram panikken i Hedda Gabler. Spillets markører blir likevel for utydelige i helheten til at ubehaget helt fester seg.

Thea Elvsted skyves i bakgrunnen, og fortvilelsen og motet som har drevet henne ut i uvissheten er fraværende. Tesman spilles med fin energi av Mahamoud, men skikkelsens tyngdepunkt blir for vankelmodig og likegyldig i møte med Heddas gamle friere og til katastrofen som seiler opp gjennom Løvborgs tilbakekomst. Longva har sammen med Giæver skapt en Hedda Gabler som isolert sett står igjen som en triumf av en skikkelse, i en ramme som er visuelt slående og en handlingen som byr på dramatikk og underholdning. Likevel hadde Riksteatrets «Hedda Gabler» vunnet på å borre enda dypere også i hovedpersonens randsone.

«Hedda Gabler» har turnépremiere i Tromsø 11. februar, deretter følger over 50 forestillinger på turné landet rundt. For spilleplan, se Riksteatrets egne nettsider her.